Hopp til innhold

HR-1995-56-A - Rt-1995-696

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesterett - Kjennelse
Dato: 1995-04-21
Publisert: HR-1995-00056-A - Rt-1995-696 (202-95)
Stikkord: Merverdiavgift, Lovanvendelse, Saksbehandling
Sammendrag:
Saksgang: Eidsivating Lagmannsrett LE-1993-02437 M - Høyesterett HR-1995-00056 A, snr 217/1994
Parter: Påtalemyndigheten (Aktor: førstestatsadvokat Erling Grimstad) mot A (Forsvarer: advokat Arne Meltvedt)
Forfatter: Tjomsland, Gjølstad, Skåre, Dolva, Christiansen
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §271, Merverdiavgiftsloven (1969) §72, §286, §52, §62, Merverdiavgiftsloven (1969), LOV-1977-05-13-§4, Regnskapsloven (1977) §4, Straffeprosessloven (1981) §373, §38


Eidsivating lagmannsrett avsa etter fornyet behandling 23 september 1994 dom med slik domsslutning:

"1. A, født xx.xx.1940, dømmes for overtredelse av merverdiavgiftsloven §72 nr 1, jf straffeloven §271 og straffeloven §286, jf lov av 13 mai 1977 om regnskapsvesen §4 første ledd, sammenholdt med Nord-Østerdal herredsretts dom av 6 april 1993, alt sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 1 -ett- år. Av straffen fullbyrdes 6 -seks- måneders fengsel, mens fullbyrdelsen av reststraffen, 6 -seks- måneders fengsel, utstår med en prøvetid på 2 -to- år, jf straffeloven §52 flg.

2. A fradømmes retten til å drive selvstendig næringsvirksomhet, retten til å være daglig leder eller inneha annen ledende stilling i noe selskap og retten til å sitte i noe selskaps styre, for et tidsrom av 3 -tre- år fra forkynnelsen av denne dom.

3. A betaler til Staten v/ Skattefogden i Hedmark 765721 - sjuhundreogsekstifemtusensjuhundreogtjueenkroner, med tillegg av 15% årlig rente fra 10 april 1993 til 1 januar 1994 og 12% årlig rente fra 1 januar 1994 til betaling skjer. Beløpet forfaller til betaling 2 -to- uker fra forkynnelse av denne dom.

4. Til dekning av saksomkostninger betaler A til Staten v/ Skattefogden i Hedmark 15000 -femtentusenkroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom."

Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av lagmannsrettens domsgrunner.

Domfelte har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen, lovanvendelsen, straffutmålingen og pådømmelsen av erstatningskravet. I anken over saksbehandlingen hevdes det at lagmannsretten har pådømt et annet forhold enn det domfelte var satt under tiltale for, jf straffeprosessloven §38. Utenom anken har forsvareren gjort gjeldende at den tillatelse til fornyet behandling som Høyesteretts kjæremålsutvalg hadde gitt, ikke omfattet tiltalebeslutningens punkt III a) - også på dette punktet var A frifunnet i herredsretten.

Jeg er kommet til at anken over saksbehandlingen må tas til følge og at lagmannsrettens dom med hovedforhandling derfor blir å oppheve.

Domfelte var daglig leder og styreformann i selskapene Brødrene G A/S og X A/S. Brødrene G A/S, som ble stiftet i 1981 som en fortsettelse av et personlig selskap med samme navn, drev virksomhet som maskinentreprenør. X A/S som er et 100 prosent eiet datterselskap av Brødrene G A/S, ble stiftet i 1986 og drev virksomhet med steinknusing for morselskapet. Det kan nevnes at det ble åpnet konkurs i X A/S den 22 mars 1991 og i Brødrene G A/S den 18 april 1991, i begge tilfeller etter begjæring fra skattefogden i Hedmark.

Domfelte utstedte den 31 august 1990 en faktura fra X A/S til Brødrene G A/S for seks anleggsmaskiner på til sammen kr 5.082.000, inklusive merverdiavgift. Han innsendte den 10 oktober 1990 omsetningsoppgave for 4 termin for 1990 for Brødrene G A/S hvor han med bakgrunn i den nevnte faktura oppga inngående avgift til kr 847.000.

I tiltalebeslutning den 25 juni 1993 utferdiget av statsadvokatene ved ØKOKRIM, ble domfelte satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett til fellelse etter merverdiavgiftsloven §72 nr 1 jf nr 3 jf straffeloven §271. Det ble gjort gjeldende at fakturaen av 31 august 1990 ikke "korresponderte med faktisk foretatt omsetning" og at domfelte "med bakgrunn i" denne derfor uberettiget hadde fått tilbakebetalt kr 803.250 i merverdiavgift. Tiltalen gjaldt også det forhold at domfelte den 31 august 1990 i regnskapene for Brødrene G A/S hadde bokført kjøpet av driftsmidler fra X A/S til tross for at kjøpene ikke var reelle.

Lagmannsretten kom til at det var inngitt uriktig omsetningsoppgave fra Brødrene G A/S for 4 termin 1990, men begrunnet dette på en annen måte enn det som var gjort i tiltalebeslutningen.

Når det gjelder spørsmålet om fakturaen korresponderte med en reell avgiftspliktig overdragelse, heter det i lagmannsrettens domsgrunner:

"Tiltalte har forklart, og retten legger til grunn, at hans forutsetning for utferdig elsen av nevnte faktura var at Brødrene G skulle videreselge maskinene. Salgsinntektene skulle dekke de lån X hadde opptatt ved kjøpet av maskinene. For øvrig var det kredittsalg. I Xs regnskaper ble fakturabeløpet etter tiltaltes instruks bokført som tilgodehavende, i Brødrene Gs regnskap som gjeld til X.

Lagmannsretten tar ikke stilling til om tiltalte på dette tidspunkt anså en slik faktura som uttrykk for reell omsetning med avgiftsplikt, men vil bemerke at en eventuell overdragelse savnet et hvert fornuftig formål. Tiltalte har forklart at han valgte denne fremgangsmåte for å få fordel av den tillit han personlig hadde i markedet ved salg og bytte av maskiner. Retten finner at denne tillit ville kommet ham like meget til gode om X i overdragelsespapirene hadde stått som selger. Dette selskap var 100% eiet av Brødrene G, og tiltalte hadde sammen med sin bror B 100% av aksjene i Brødrene G. Utad fremsto selskapene som en bedrift, styrt av tiltalte."

Senere i domsgrunnene uttaler lagmannsretten at den på bakgrunn av tiltaltes forklaring finner det godtgjort at avtalen må anses inngått som en vanlig salgsavtale mot vederlag.

Domsgrunnene er her ikke helt klare. Når de leses i sammenheng, antar jeg imidlertid at det må kunne legges til grunn at lagmannsretten ikke har funnet det nødvendig å ta stilling til om overdragelsene i forhold til merverdiavgiftsloven regler måtte aksepteres som reelle. Dette skyldes, så vidt jeg forstår, at lagmannsretten mente at domfelte på grunn av senere inntrådte forhold, var uberettiget til å ta med fakturaen av 31 august 1990 i omsetningsoppgaven for 4 termin for Brødrene G A/S, selv om fakturaen skulle gjelde reelle overdragelser.

Det var den økonomiske situasjon i Brødrene G A/S med den manglende mulighet denne innebar for selskapet til å betale vederlaget for maskinene, som lagmannsretten, så vidt jeg forstår, her har funnet avgjørende. Lagmannsretten uttaler i denne forbindelse:

"Retten legger til grunn at tiltalte iallfall 10. oktober 1990 ved innsending av omsetnings oppgaven var klar over at X aldri ville få det forutsatte vederlag for maskinene. Han visste da at salg av maskinene ville ta tid og ikke kunne innbringe noe beløp som sto i rimelig forhold til fakturabeløpet. Han var også klar over at Brødrene G i realiteten var insolvent og ikke ville kunne yte X noen annen form for oppgjør; på dette tidspunkt innstilte Brødrene G sin virksomhet, og det som forelå av arbeidsoppdrag ble overført til det nye selskapet.....".

Det heter senere i domsgrunnene i tilknytning til samme problemstilling:"Han foretok seg intet for å omgjøre handelen, men retten kan ikke se at nærheten mellom de to selskaper og deres virksomhet svekker kravet til forretningsmessig opptreden. Virkningene av de nye omstendigheter måtte avgiftsrettslig bli de samme som virkningen av hevning etter vesentlig mislighold mellom uavhengige selskaper; avtalen bortfalt og med den også avgiftsplikten, jf Thor Refsland: Praktisk merverdiavgift og investeringsavgift 172. Dette var tiltalte klar over."

Det er temmelig uklart hvorledes lagmannsrettens domsgrunner her er å forstå. Det er nærliggende å forstå dem slik at domfelte som styreformann i X A/S, burde ha hevet salgsavtalen i den situasjonen som her forelå, og at domfelte, når så ikke skjedde, i egenskap av styreformann og daglig leder i Brødrene G A/S ikke var berettiget til å kreve fradrag for inngående merverdiavgift. Jeg kan imidlertid vanskelig se at et slikt standpunkt kan bygge på en riktig forståelse av merverdiavgiftsloven regler. Det er i praksis lagt til grunn at avgiftsplikten bortfaller ved hevning av en salgsavtale, jf Refsland: Praktisk merverdiavgift og investeringsavgift, side 172. For at avgiftsplikten skal bortfalle, kan det imidlertid ikke være tilstrekkelig at vilkårene for hevning foreligger - avtalen må rent faktisk heves eller omgjøres. Forsvareren har for øvrig anført at vilkårene for hevning i dette tilfellet ikke forelå, uten at jeg finner grunn til å gå nærmere inn på dette. Jeg kan heller ikke se at en kjøper mister adgangen til å kreve fradrag for inngående merverdiavgift dersom han når omsetningsoppgaven innsendes, er blitt klar over at han ikke vil kunne klare å betale kjøpesummen. Etter det syn jeg har på anken over saksbehandlingen, er det imidlertid ikke nødvendig for meg å ta ytterligere standpunkt til de spørsmål som reiser seg i tilknytning til domfeltes anke over lagmannsrettens lovanvendelse.

Jeg mener at de omstendigheter lagmannsretten har funnet avgjørende når den har kommet til at omsetningsoppgaven var uriktig utfylt, gjelder et annet forhold enn det domfelte var satt under tiltale for. Riktignok har lagmannsretten lagt til grunn som bevist at det var uriktig av domfelte å medta fakturaen av 31 august 1990 i omsetningsoppaven for 4 termin for 1990 for Brødrene G A/S, slik som angitt i tiltalen. Men mens dette i tiltalen var begrunnet med at fakturaen var fiktiv, er det i lagmannsrettens dom begrunnet i etterfølgende forhold. At det her er tale om et annet forhold enn det som var omfattet av tiltalen, fremtrer som særlig klart dersom lagmannsrettens dom forstås slik at domfeltes forhold som styreformann og daglig leder i X A/S er et avgjørende element i lagmannsrettens begrunnelse. Men selv om lagmannsretten bare har lagt vekt på domfeltes posisjon i Brødrene G A/S, finner jeg at retten må anses å ha pådømt et annet forhold enn det tiltalen gjaldt. Dette gjelder for øvrig også for domfellelsen for overtredelse av straffeloven §286, jf regnskapsloven §4.

Etter straffeprosessloven §38 kan retten bare pådømme de straffbare forhold tiltalen gjelder. Lagmannsrettens dom med hovedforhandling blir derfor å oppheve.

Jeg finner - av hensyn til sakens videre behandling - grunn til også å ta stilling til det spørsmålet om rekkevidden av tillatelsen til lagmannsrettsbehandling, som forsvareren har tatt opp utenom anken. Påtalemyndighetens rettsmiddelerklæring av 21 mai 1993 over Nord-Østerdal herredsretts dom av 29 mars 1993 gjaldt "tiltalens post I a". Dette var tilfellet både for den prinsipale anken over lovanvendelsen og for begjæringen om fornyet behandling. Ved beslutning av Høyesteretts kjæremålsutvalg av 15 juni 1993 ble lagmannsrettsbehandling tillatt uten nærmere presisering. Etter mitt syn var ikke påtalemyndigheten berettiget til å ta post III a i den tidligere tiltalebeslutningen, om uriktig regnskapsføring av fakturaen av 31 august 1990, med i den nye tiltalebeslutningen, når dette punktet ikke var tatt med i begjæringen om fornyet behandling, og dermed heller ikke kan ansees å omfattes av den tillatelse kjæremålsutvalget hadde gitt til fornyet behandling.

Lagmannsrettens dom omfatter også de forhold som domfelte ble dømt for ved Nord-Østerdal herredsretts dom 6 april 1993, og hvor dommen er rettskraftig, jf straffeprosessloven §373 siste ledd. Domfelte ble her dømt til 30 dagers betinget fengsel og en bot på 20.000 kroner, subsidiært 20 dager fengsel, for manglende innsending av omsetningsoppgaver og for overtredelser av regnskapslovgivningen. Denne dommen blir stående selv om lagmannsrettens dom oppheves.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves.