HR-1995-566-K - Rt-1995-1565
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-10-05 |
| Publisert: | HR-1995-00566-K - Rt-1995-1565 (495-95) |
| Stikkord: | Familierett, Foreldreansvar og samvær, Sivilprosess, Sakkyndige |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00566 K, jnr 304/1995 |
| Parter: | A (advokat Trond Lexau) mot B (advokat Trond Christiansen) |
| Forfatter: | Skåre, Schei, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §41, Tvistemålsloven (1915) §179 |
B reiste ved stevning av 30 juni 1994 sak mot A med krav om dom for at hun skulle ha foreldreansvar for fellesbarnet C, og at A skulle ha samvær med henne og fellesbarnet D.
X byrett avsa 10 februar 1995 dom med slik domsslutning:
"1. B skal ha daglig omsorg for fellesbarna C, født xx.xx.1991 og D, født xx.xx.1993.
2. A skal ha samvær med fellesbarna C, født xx.xx.1991 og D, født xx.xx.1993, to påfølgende helger fra fredag ettermiddag til søndag ettermiddag, så en helg hos mor, to helger hos far etc. Feriesamvær skal omfatte annenhver jul, påske og minst 3 uker om sommeren.
3. Foreldreansvaret for barna skal være felles.
4. Hver av partene bærer egne saksomkostninger. Partene bærer omkostningene til den sakkyndige med en halvpart hver."
A har påanket byrettens dom til Y lagmannsrett og har lagt ned påstand om at han skal ha den daglige omsorgen for C, født xx.xx.1991 og D, født xx.xx.1993.
A har begjært oppnevnt ny sakkyndig for lagmannsretten. I forbindelse med saksforberedelsen av ankesaken fattet forberedende dommer i lagmannsretten 7 august 1995 beslutning om ikke å oppnevne sakkyndig. Fra beslutningen inntas:
"Lagmannsretten finn ikkje å kunna etterkoma kravet om oppnemning av ein sakkunnig for lagmannsretten. Spørsmålet om oppnemning har vore lagt fram for ankemotparten som ikkje har kome med merknader til spørsmålet.
I utgreiing dagsett 7. juni 1995 frå professor E kjem det fram merknader om framgangsmåten den sakkunnige for byretten, psykolog F nytta ved utføring av oppdraget. Lagmannsretten ser det slik at for denne slags sakkunnig oppdrag, må valet av framgangsmåte tilpassast tilhøva i saka. Dette ikkje minst ut frå tids og økonomiske omsyn. Lagmannsretten er kjent med at det er utarbeidd eit hefte der framgangsmåten for sakkunnige i familiesaker er skissert. Den sakkunnige si tilråding er likevel berre eit element i den samla vurderinga som domstolen må gjera. Dommen er anka og saka skal prøvast heilt på nytt av lagmannsretten. Ifall psykolog F vert høyrt som vitne og/eller rapporten hennar vert dokumentert for lagmannsretten, har ankande part høve til å koma med dei merknadene han har til psykolog F sitt arbeid. Spørsmålet for lagmannsretten under saksførebuinga er om tilhøva i saka framstår slik at det er naudsynt med ei sakkunnig vurdering, jf. barnelova §41. Etter lagmannsretten si vurdering er det ikkje opplyst tilhøve i det som saka eigentleg gjeld, nemleg om kven av partane som skal ha den daglege omsorga for C og D, som tilseier at det er trong for å nytta seg av sakkunnige under ankeførehavinga."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens beslutning, og anfører at det under byrettsbehandlingen var enighet mellom partene og retten om at det var nødvendig med en sakkyndig undersøkelse og vurdering for at retten skulle ta stilling til saken. Basert på anførsler som foreligger fra hver av partene, må det åpenbart være behov for en tilrettelegging av det grunnlag retten skal vurdere. Saken dreier seg om betydelige interesser for barn og foreldre, og det kan ikke være forsvarlig å bygge en avgjørelse på det spinkle grunnlag retten får ved partsavhør under hovedforhandling.
Kjærende part viser til at han under byrettsbehandlingen har anført at den sakkyndige ikke har satt seg tilstrekkelig inn i saken og ikke har problematisert eller undersøkt de kjernespørsmål som er av helt sentral betydning. Som fremlagt for lagmannsretten foreligger det en uttalelse fra topp kvalifisert hold, professor i psykologi, dr philos E, datert 7 juni 1995 hvor konklusjonen er at sakkyndigvurderingen bør "annuleres", og at det bør gjøres en helt ny vurdering i saken. Begrunnelsen er at den sakkyndige har brutt med alle de krav som er nødvendige å stille til et arbeid av denne karakter, bl a burde det vært foretatt personlighetsundersøkelse, noe som er helt alminnelig å foreta av andre sakkyndige på dette området, når problemstillingen er som i denne saken. Det heter også i uttalelsen at måten arbeidet er gjort på, innebærer at det er gitt et meget dårlig grunnlag for vurdering og konklusjon, både for sakkyndig og dommer. Situasjonen er etter dette at lagmannsretten ikke vil få premisser den kan legge vekt på. Retten må bygge på partenes anførsler og det subjektive inntrykk man får. Det blir da svært urimelig at lagmannsretten motsetter seg oppnevelse av sakkyndig. Det er også noe ganske annet enn å motsette seg at det oppnevnes ny sakkyndig når det foreligger en forsvarlig utarbeidet sakkyndigrappport fra underinstansen.
Det vises til Schei: "Tvistemålsloven med kommentarer bind II " side 104 hvor det heter at begjæring om oppnevnelse normalt bør tas til følge hvor bruk av sakkyndige synes å være av klar betydning for å få et godt og sikkert avgjørelsesgrunnlag. Når i tillegg kjæremotparten ikke har motforestillinger mot oppnevnelse av ny sakkyndig, forstår kjærende part ikke rimeligheten i at lagmannsretten nekter oppnevnelse. Avgjørelsen skaper avmaktsfølelse og håpløshet og svekker også respekten for den avgjørelse som blir tatt. En avgjørelse i disfavør av kjærende part vil gi en negativ signaleffekt på dette rettsområdet.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Y Lagmannsretts avgjørelse oppheves og det oppnevnes ny sakkyndig i samsvar med kjærende parts krav.
2. Kjæremotparten dømmes til å betale saksomkostninger til kjærende part, i anledning kjæremålet, med kr 2000."
Kjæremotparten støtter lagmannsrettens beslutning om ikke å oppnevne sakkyndig for lagmannsretten.
Kjæremotparten påpeker at den sakkyndige ut fra sin løpende og økende innsikt i saken vil vurdere hvor dypt det må graves for å kunne gi retten et tilstrekkelig fundert råd. I de fleste saker vil en part anføre at det foreligger mangler ved den annen parts evne til å ta seg av barna, basert på eksempler fra virkeligheten. Den sakkyndige vil i praksis måtte vurdere hvorvidt de fremsatte anførsler sammenholdt med andre opplysninger og observasjoner tilsier grundigere undersøkelser. Den sakkyndige har i denne saken hørt og registrert fra saksdokumentene den kjærende parts anførsler om motpartens manglende omsorgsevne, og har utfra anførslenes art og observasjoner av kjærende part lagt til grunn at grundigere undersøkelse ikke er påkrevd. Dette er metode god nok.
Med hensyn til anførsler om at sakkyndige i for liten grad har observert kjærende part med barna, eller at hun ikke i tilstrekkelig grad har samtalt med kjærende part, vises til at den sakkyndige i hvert tilfelle må vurdere hva som er påkrevd for å kunne gi retten råd i saken. Det påpekes også at den sakkyndige var til stede i byretten og derved hørte den kjærende parts forklaring og påberopt dokumentasjon mv vedrørende kjæremotpartens påståtte negative sider, uten at dette har forandret den sakkyndiges råd til retten. Når det gjelder kjærende parts evne til å ta seg av barna, har den sakkyndige konkludert med at denne er god nok, og de avgjørende momenter for sakkyndiges tilråding har vært tilknytning mellom søsken og tilknytning mellom barn og mor. Det er således lite tenkelig at ytterligere samtaler med eller observasjon av kjærende part og barna hadde hatt innflytelse på sakkyndiges råd til retten.
Som det fremgår av prosesskriv mv for byretten, anfører også kjæremotparten at den annen part har personlighetstrekk som er uheldige i kombinasjon med omsorg for barn. Sakkyndig avklaring av dette var således også et ønske fra kjæremotparten. Kjæremotparten har ikke innvendinger mot at saksforholdet undersøkes av sakkyndige, men ser ingen grunn til at saken og partene skal belastes med ytterligere sakkyndige undersøkelser når dette allerede er gjort, uansett om man i større eller mindre grad er enig med den sakkyndiges enkeltstående vurderinger.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Y Lagmannsretts beslutning stadfestes.
2. Kjæremotparten eller det offentlige tilkjennes saksomkostninger i anledning kjæremålet."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet retter seg mot beslutning som forberedende dommer i lagmannsretten har truffet under forberedelse av ankesak. Utvalget har her full kompetanse til å prøve alle sider ved denne avgjørelse.
Ankesaken gjelder spørsmålet om hvem av partene som skal ha den felles omsorg for fellesbarna og om fastsettelse av samværsretten.
I byrettens dom opplyses at partene har omsorgen for ett barn hver, og at de gjensidig bestred hverandres omsorgsevne. Således mente moren at faren ikke i tilstrekkelig grad ivaretok datterens følelsesmessige behov, mens faren mente at moren ikke ivaretok sønnens behov for en ordnet og stabil oppvekstsituasjon. Byretten uttaler så:
"Retten kan ikke se at det er fremkommet holdepunkter for at det foreligger forhold hos noen av partene som må tillegges avgjørende vekt. Partene er av legning nokså forskjellige, noe som forsterkes av en ulik kulturell og sosial bakgrunn. Begge kan tilby barna en forsvarlig omsorgssituasjon. En endring av status quo kan derfor ikke begrunnes i en mangelfull ivaretakelse av foreldreansvars- og omsorgsfunksjonen hos noen av partene. En endring må eventuelt begrunnes i at det er til barnas beste at de vokser opp som en søskenflokk. Dette må i så fall avveies mot de skadevirkninger som i hvert fall på kort sikt vil gjøre seg gjeldende."
Avgjørelsen ble deretter, i samsvar med den sakkyndiges råd, begrunnet med at de beste grunner talte for at søskenflokken (som også omfatter morens særkullsdatter) vokser opp sammen, og at det vil medføre minst belastning for barna ved endring av den eksisterende situasjon om moren får den daglige omsorg for begge fellesbarna og faren samværsrett.
Faren har anket over bevisbedømmelsen og begrunner sin anke med at byretten ikke har lagt tilstrekkelig vekt på de negative sider ved morens livsførsel som etter hans mening gjør henne uskikket til å ha omsorgen for barna. Han anfører videre at byretten ikke har lagt tilstrekkelig vekt på spørsmålet om hvilken løsning som vil gi best samlet foreldrekontakt. Han peker på at barna er knyttet til to forskjellige kulturer og hevder at de vil lide under "morens manglende tilknytning til de norske relasjoner". Videre har han sterkt angrepet det arbeid den oppnevnte sakkyndige for byretten har utført.
Etter en samlet vurdering av de særtrekk denne sak synes å ha, bl a med hensyn til kulturforskjeller, har kjæremålsutvalget, i motsetning til forberedende dommer, kommet til at det her er et særskilt behov for en sakkyndig også for lagmannsretten, jf barneloven §41, se Rt-1984-762. Videre har utvalget lagt vekt på at ankeforhandling er berammet til 24 januar 1996, slik at oppnevnelse av sakkyndig for lagmannsretten ikke kan antas å ville forsinke saksbehandlingen.
Lagmannsrettens beslutning blir etter dette å oppheve.
Spørsmålet om saksomkostninger for utvalget finnes å burde utstå, jf tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens beslutning oppheves.
Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken.