HR-1995-596-K - Rt-1995-1591
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-10-12 |
| Publisert: | HR-1995-00596-K - Rt-1995-1591 (508-95) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger, Prosessfullmektigens fortrinnsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00596 K, jnr 305/1995 |
| Parter: | C (advokat Th. Furustøl v/advokatfullmektig Åshild Vistnes) mot Sparebanken Rogaland (advokat Stein Nygaard) |
| Forfatter: | Skåre, Gussgard, Coward |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §181, §179, §180, §404, Lov om rett til å selja uhenta ting (1953) |
Saken gjelder prosessfullmektigens fortrinnsrett etter tvistemålsloven §181 tredje ledd.
Sparebanken Rogaland begjærte utlegg hos A. Utleggsforretning ble avholdt 27 august 1993, og det ble tatt utlegg i blant annet et pengekrav på B på kr 173.000, et krav som blant annet omfattet tilkjente saksomkostninger i en dom.
A og hans ektefelle C påklaget forretningen til namsretten, som 29 mars 1994 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Utleggsforretning av 27. august 93 stadfestes i sin helhet.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
C påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett blant annet forsåvidt den gjaldt utlegg i kr 41.428 av pengekravet idet hun hevdet at denne del av kravet tilhørte henne, fordi hun hadde dekket prosessfullmektigens salærkrav.
Gulating lagmannsrett avsa 29 mai 1995 kjennelse med slik slutning:
"1. Namsrettens kjennelse, herunder namsrettens omkostningsavgjørelse, stadfestes så langt kjennelsen er påkjært.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke."
C har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun hevder at hun ved å innfri prosessfullmektigens krav har trådt inn i hans fortrinnsrett til tilkjente saksomkostninger etter tvistemålsloven §181 tredje ledd.
Av overført beløp stort kr 174.644 fra B, utgjorde As tilkjente saksomkostninger tilsammen kr 41.428. Advokat Furustøls krav på betaling av saksomkostningene hadde i henhold til tvistemålsloven §181 tredje ledd prioritet foran andre kreditorer. Saksomkostningene var imidlertid forut for oppgjøret fra B dekket ved innbetaling fra henne. Ved dette har hun følgelig trådt inn i prosessfullmektigens prioritet. Kravet er å betrakte som transportert til C, og utlegget må bli å oppheve for såvidt gjelder kr 41.428 med tillegg av senere påløpte renter. En annen tolkning av tvistemålsloven §181 tredje ledd vil gi et svært urimelig resultat, da en advokat i realiteten kan påføre en tredjeperson tap ved å betinge forhåndsinnbetaling av saksomkostningene.
Det er videre tilfeldigheter som bestemmer om advokaten krever forhåndsbetaling av klienten eller ikke, og det er ingen grunn til at en slik tilfeldighet i det enkelte tilfelle skal virke begunstigende for de øvrige kreditorer.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Beslutning om utlegg av 27. august 93 oppheves forsåvidt det er tatt utlegg i beløp stort kr 41.428 med anpart av påløpt rente på konto - - -.
2. Sparebanken Rogaland tilpliktes å erstatte C sakens omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Kjæremålsmotparten, Sparebanken Rogaland, har i tilsvaret vist til at §181 tredje ledd er en positivrettslig bestemmelse, for å sikre at prosessfullmektigen får betaling for det arbeid som han har nedlagt. Bestemmelsen kan på mange måter sammenlignes med den tilbakeholdsrett som håndverkere har, jf salgsrettsloven av 29 mai 1953 nr 1.
Lovmotivene for disse bestemmelsene er at den som har utført et verdiøkende arbeid, skal sikres sitt vederlag. Den tredjeperson som foretar innløsning av kravet, har ikke samme beskyttelsesverdige interesse. Denne må således likestilles med enhver annen som gir kreditt uten sikkerhet.
Under henvisning til det ovennevnte anføres at namsrettens og lagmannsrettens flertalls tolking av §181 tredje ledd er riktig.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Utleggsforretning av 27. august 93 stadfestes i sin helhet.
2. C tilpliktes å erstatte Sparebanken Rogaland sakens omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovtolking. Denne kan prøves i et videre kjæremål, jf tvistemålsloven §404.
Etter tvistemålsloven §181 tredje ledd kan en prosessfullmektig kreve sitt tilgodehavende dekket av saksomkostninger som er tilkjent parten, og han kan kreve utbetaling direkte til seg. Denne del av saksomkostningene kan ikke beslaglegges av partens andre kreditorer. For lagmannsretten gjorde C gjeldende at hun ved å betale prosessfullmektigen hans salær, trådte inn i hans fortrinnsrett etter denne bestemmelsen.
Om dette uttalte lagmannsrettens flertall:
"Vedrørende utlegget i beløpet kr 51.428, som tilsvarer tilkjente saksomkostninger og renter, bemerker flertallet at bestemmelsen i tvistemålsloven §181 tredje ledd antas å være en særrett som prosessfullmektigen har i forhold til partens andre kreditorer. Flertallet antar, som namsretten, at fortrinnsretten etter nevnte bestemmelse ikke går over til den som eventuelt dekker prosessfullmektigens krav i et tilfelle som foreliggende."
Ved overdragelse av prosessfullmektigens fordring kan det ikke være tvilsomt at de særrettigheter som følger av tvistemålsloven §181 tredje ledd kan følge med. Utvalget kan ikke se at det kan være noe til hinder for at også en intervensjonsbetaler vil kunne gjøre disse rettighetene gjeldende, dersom han har regressrett. Om disse spørsmål vises til Krüger, Pengekrav (1984) side 137 flg og Bergsåker, Pengekravsrett (1994) side 171/172. Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve, idet kjæremålsutvalget finner at lovtolkingen er uriktig.
Kjæremålsmotparten har krevet seg tilkjent saksomkostninger. Kjæremålsutvalget finner at spørsmålet om saksomkostninger bør utstå til endelig avgjørelse av saken, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §179 første ledd.
Avgjørelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Avgjørelsen av saksomkostningene utstår til endelig avgjørelse av saken.