HR-1995-611-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-03-16 |
| Publisert: | HR-1995-00611s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00611S , jnr. 219/1995 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Hellesylt, Halvorsen, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §388, §383 |
A ble 18 mars 1994 ilagt parkeringsgebyr av Moss kommune for parkering i strid med trafikkreglenes §17 nr 1 c. A påklaget vedtaket til kommunen, men gebyret ble opprettholdt. Han klaget så til Moss forhørsrett som 16 september 1994 avsa kjennelse med slik slutning:
"Klagen tas ikke til følge."
Forhørsrettens kjennelse ble påkjært til lagmannsretten som enstemmig avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse i kjæremålssak nr 94-02348 K oppheves.
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger."
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling. Den kjærende part hevder at han ikke er blitt forelagt kjæremålsmotpartens fremlegg til lagmannsretten. Etter As kjæremål skrev lagmannsretten til kjæremålsmotparten og ba om en del opplysninger. Kopi av dette brevet gikk til den kjærende part. Det hevdes å være feil at lagmannsretten bare har bedt kjæremålsmotparten å sende kopi av opplysningene til den kjærende part, i stedet for selv å gjøre dette. Den kjærende part opplyser at han kun mottok kopi av kjæremålsmotpartens oversendelsesbrev til lagmannsretten, men ikke de vedlegg som inneholdt opplysninger til saken, blant annet avgjørende opplysninger om vegmerking på parkeringsstedet. Oversendelsebrevet anga ikke at slike opplysninger var vedlagt, slik at han hadde foranledning til å imøtegå disse. A hadde fått en kort frist for bemerkninger, og han regnet med at fristen ville begynne å løpe først når han hadde mottatt alle opplysninger lagmannretten hadde bedt om. Den kjærende part mener videre at lagmannsretten, hensett til den iherdighet han hadde lagt for dagen i sakens anledning, burde ha regnet med at det ville komme et innlegg fra ham til imøtegåelse av kommunens materiale. Retten burde etterlyst dette, eller forsikret seg om at den kjærende part hadde mottatt materialet. Den kjærende part anfører at lagmannsretten nettopp bygget sin kjennelse på dette materialet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det er tale om et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset, jf straffeprosessloven §388. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling, og den kan utvalget prøve.
Utvalget skal bemerke at det framgår av saken at lagmannsretten fant å burde be kommunen om å få en skisse som viste gaten med gangfelt, den parkerte bil, skilt og eventuelle andre forhold som kunne ha betydning for avgjørelsen. Av lagmannsrettens brev framgår videre at lagmannsretten oppfattet det slik at det ikke var bestridt at gangfeltet ikke var oppmerket. Gjenpart av brevet ble sendt den kjærende part, og kommunen ble bedt om å tilsende ham gjenpart av sitt svar til lagmannsretten.
Det materiale lagmannsretten mottok, med blant annet en skisse, ble ikke av kommunen meddelt den kjærende part, som bare mottok gjenpart av kommunens oversendelsesbrev til lagmannsretten. Det foreligger en feil når dette materiale, som synes å inneholde nye faktiske opplysninger, ikke ble meddelt den kjærende part, jf straffeprosessloven §383 annet ledd. Dette bør etter omstendighetene lede til at lagmannsrettens kjennelse oppheves. Utvalget tilføyer at det i denne sammenheng ikke kan være avgjørende at lagmannsretten har trodd at kommunen hadde sendt alt materiale til den kjærende part, slik at denne hadde hatt anledning til å framkomme med sine merknader.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.