HR-1995-620-K - Rt-1995-1604

Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1995-10-19
Publisert: HR-1995-00620-K - Rt-1995-1604 (515-95)
Stikkord: Tvangsfullbyrdelse, Utlegg, Familierett, Samboerforhold
Sammendrag: Saken gjaldt klage fra hjemmelsinnehaver av fast eiendom over utlegg tatt i eiendommen til sikring av antatt samboers gjeld.
Saksgang: Frostating Lagmannsrett LF-1995-369 K - Høyesterett HR-1995-00620 K, jnr 339/1995
Parter: A (advokat Sigbjørn Bjerkem) mot Den norske Bank AS (advokat Ivar Hostad)
Forfatter: Skåre, Schei, Gussgard
Lovhenvisninger: Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-13, §7-1, Tvistemålsloven (1915) §404


Kjæremålet gjelder klage fra hjemmelsinnehaver av fast eiendom over utlegg tatt i eiendommen til sikring av antatt samboers gjeld, jf tvangsfullbyrdelsesloven §713 tredje ledd.

Den norske Bank AS begjærte 4 januar 1995 utlegg hos B. Namsmannen i Stjørdal tok ved utleggsforretning 26 januar 1995 begjæringen til følge ved utlegg i trygdeytelser, samt pant i ideell andel av leilighet, gnr 99 bnr 52 seksjon 2 med hjemmelsinnehaver B.

A og B påklaget utleggsforretningen til Stjør- og Verdal namsrett som 29 juni 1995 avsa kjennelse med slik slutning:

"Klagen tas ikke til følge."

A påkjærte namsrettens kjennelse til Frostating lagmannsrett som 29 august 1995 avsa kjennelse med slik slutning:

"1. Namsrettens kjennelse stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Den norske Bank AS 2000 - totusen - kroner med oppfyllelsesfrist 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens kjennelse."

Det nærmere saksforhold fremgår av namsrettens og lagmannsrettens kjennelser.

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er begrunnet med at det foreligger saksbehandlingsfeil i lagmannsretten og at tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd er tolket feil.

Den kjærende part anfører at lagmannsretten har lagt til grunn at B bodde hos A på førjulsvinteren 1994. Det hevdes at dette er en ny opplysning som ikke fremkommer av dokumentasjonen i kjæremålssaken og at det således foreligger en saksbehandlingsfeil fra lagmannsrettens side.

Dersom det legges til grunn at Bs besøk på sin tidligere bopel i dette tidsrommet medfører at han blir betraktet som boende på samme bopel, må den kjærende part gis anledning til å presisere hva hensikten med besøkene var.

Den kjærende part viser videre til at lagmannsretten har lagt til grunn at 10 års samboerskap og det faktum at B hadde en del gjenstander stående igjen i tidligere bopel, sammen med at flytting ikke var meldt Folkeregisteret, er tilstrekkelig til å konstatere at samboerforholdet ikke var opphørt. Den kjærende part mener at dette innebærer en feil tolking av tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd. Det er nødvendig å se på det faktiske forhold som foreligger når det skal avgjøres om et samboerforhold er opphørt. Det vises videre til det prinsipp som er trukket opp i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd siste punktum om at det ved den vurderingen som skal foretas, ikke er tilstrekkelig å se på hva som er registrert i de offentlige registre.

Den kjærende part har lagt ned slik påstand:

"1. Utleggsforretning av 26. januar 95, hvor utlegg er tatt i As eiendom gnr. 99 bnr. 52 snr. 2 i Stjørdal kommune oppheves.

2. Den norske Bank AS v/styrets formann, 5020 Bergen, tilpliktes å erstatte A sakens omkostninger, både for Stjør- og Verdal namsrett, Frostating lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg, med tilsammen kr 8500,- med tillegg av gebyr for Frostating lagmannsrett og for Høyesteretts kjæremålserklæring."

Kjæremotparten har inngitt tilsvar der det bestrides at det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten har lagt til grunn at B bodde hos A på førjulsvinteren 1994. Dette er ingen ny opplysning i saken, men lagmannsretten har på bakgrunn av de allerede foreliggende opplysninger i saken, funnet at så er tilfelle.

Kjæremotparten bestrider videre at det er anledning til å gjøre spørsmålet om samboerforholdet faktisk bestod eller ikke på utleggstidspunktet, til gjenstand for videre kjæremål. Spørsmålet om samboerforholdet bestod, må avgjøres etter en vanlig bevisvurdering som vil falle utenfor vilkåret "tolkningen av en lovforskrift" i tvistemålsloven §404 nr 3.

Kjæremotparten har lagt ned slik påstand:

"1. Kjæremålet forkastes.

2. Den norske Bank AS tilkjennes saksomkostninger for Lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 3.000,-."

Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jf tvistemålsloven §404.

Kjæremålet over saksbehandlingen er reelt sett et angrep på bevisbedømmelsen og den kan ikke prøves av utvalget.

Presumsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd, forutsetter at samboerforholdet består, jf ordene "lever i et ekteskapslignende forhold". Spørsmålet om når et samboerforhold skal anses som opphørt, kan ikke sees å være behandlet i lovforarbeidene. Blant annet hvor oppløsningssituasjonen strekker over noen tid, kan det oppstå avgrensingsproblemer av rettslig og bevismessig karakter. Det kan i denne forbindelse være grunn til å legge vekt på om oppløsningsprosessen er kommet så langt og er så definitiv at det ikke lenger er rimelig å benytte presumsjonsregelen. Det vil da være den vanlige regel i tvangsfullbyrdelsesloven §7-1 som får anvendelse.

I kjennelsen sier lagmannsretten om den faktiske situasjon og sin bedømmelse av den:

"Etter hennes opplysninger var paret samboere i 10 år, og i disse årene flyttet B flere ganger ut, men kom tilbake. Førjulsvinteren 1994 bodde han hos A, som riktignok betegner dette som "sporadiske besøk".

Besøkene i 1995 omtales som "i praksis vært kun sjeldne". Det er videre opplyst at han oppbevarer "en del av hans gjenstander" i leiligheten.

Det vil ofte være vanskelig å konstatere hvorvidt et samboerforhold er avsluttet. Når det i forhold til tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd skal avgjøres om forholdet fortsatt besto, er det lagmannsrettens syn at det ikke kan stilles strenge krav. I denne sak er det imidlertid åpenbart at forbindelsen mellom paret ikke er brutt. Samboerforholdet har vart i minst 10 år, og skyldneren har fremdeles sitt innbo stående i leiligheten. Han står dessuten i folkeregisteret registrert med adresse til den aktuelle eiendommen. Dette vurderes i den foreliggende situasjon som tilstrekkelig til å konstatere at samboerforholdet ikke er opphørt."

Utvalget kan ikke se at lagmannsretten her bygger på uriktig tolking av §7-13 tredje ledd.

Kjæremålet må etter dette forkastes. Den kjærende part tilkjennes 1.000 kroner i saksomkostninger.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

Kjæremålet forkastes.

I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til Den norske Bank AS 1.000 -ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.