HR-1995-622-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-03-20 |
| Publisert: | HR-1995-00622s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00622S , jnr. 299/1995 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Hellesylt, Halvorsen, Coward, |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §171, §184, §185, §388 |
A, født xx.xx.1962, ble 9 januar 1995 fremstilt for Oslo forhørsrett med begjæring om varetektsfengsling siktet for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd jf første ledd jf femte ledd og §162 første ledd jf femte ledd. Ved forhørsrettens kjennelse av samme dag ble han varetektsfengslet frem til 6 februar 1995 i medhold av straffeprosessloven §184 jf §185 jf §171 første ledd nr 2. A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som forkastet kjæremålet ved kjennelse av 12 januar 1995.
Ved forhørsrettens kjennelse av 6 februar 1995 ble fengslingen forlenget til 5 mars 1995. A påkjærte kjennelsen til lagmannsretten, som 10 februar 1995 forkastet kjæremålet. Etter kjæremål fra A til Høyesteretts kjæremålsutvalg ble lagmannsrettens kjennelse opphevet 21 februar 1995. Lagmannsretten behandlet saken på ny, og 1 mars 1995 ble kjæremålet forkastet.
A ble 3 mars 1995 på ny fremstilt for forhørsretten der politiet begjærte fengslingen forlenget. Siktelsen var noe endret i forhold til tidligere. Forhørsretten avsa samme dag kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1962, blir å holde i fengslig forvaring inntil annet bestemmes av retten eller påtalemyndigheten, men ikke utover fredag 31. mars 1995. Han undergis brev- og besøkskontroll i samme tidsrom."
A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som 9 mars 1995 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
Kjennelsen er avsagt med to mot en stemme.
A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til straffeprosessloven §388 nr 2 og 3. Han har anført at flertallets begrunnelse ikke bygger på en riktig forståelse av verken straffutmålingslovgivningen under straffeloven §162 eller straffeprosessloven §171 første ledd nr 2. Det at retten har funnet den nødvendige sannsynlighetsovervekt for skjellig grunn til mistanke etter straffeprosessloven §171 første ledd, kan ikke uten videre medføre at man konstaterer bevisforspillelsesfare dersom den siktede nekter straffeskyld.
Når det gjelder bevisforspillelsesfare utenfor siktelsen, bemerkes det i kjæremålet at saken er ferdig etterforsket fra politiets side. Det foregår ingen etterforsking mot eventuelle medskyldige. Politiet hadde forøvrig allerede 8 mars 1995 opphevet brev- og besøksrestriksjonene da saken var ferdig etterforsket. Det anføres å være feil lovforståelse når lagmannsretten har fengslet på grunnlag av bevisforspillelsesfare i forhold til eventuelle medskyldige når dette ikke er et forhold som er under politietterforsking.
Flertallets begrunnelse er ikke tilfredsstillende i forhold til kravene for begrunnelse i straffeprosessloven §184. Flertallet har foretatt en omfattende gjennomgang av generell juridisk teori, men har ikke begrunnet hvorfor en slik nærliggende bevisforspillelsesfare kan sees å foreligge i dette konkrete tilfellet. Særlig ut fra lagmannsrettens mindretalls grundige gjennomgang av hvorfor det ikke foreligger nærliggende bevisforspillelsesfare, burde flertallet ha foretatt en nærmere begrunnelse for sitt standpunkt.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder et videre kjæremål, slik at utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388.
Kjæremålet er angitt å gjelde lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling. Flere av anførslene i kjæremålet synes likevel nærmest å gjelde lagmannsrettens konkrete vurdering, som ikke kan prøves av utvalget.
Når det gjelder angrepet på lovtolkingen, kan kjæremålet forståes slik at lagmannsretten ikke har oppfattet at kravet om skjellig grunn til mistanke og kravet om bevisforspillelse er to selvstendige krav loven stiller opp. Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten har bygget på en slik uriktig lovtolking. Utvalget kan heller ikke se at andre av lagmannsrettens vurderinger bygger på en uriktig tolking av loven.
Utvalget finner videre at den begrunnelse lagmannsrettens flertall har gitt, oppfyller kravene til begrunnelse i straffeprosessloven §184 annet ledd.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.