HR-1995-7-A - Rt-1995-85
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-01-20 |
| Publisert: | HR-1995-00007-A - Rt-1995-85 (17-95) |
| Stikkord: | Barnevern, Foreldreansvar, Adopsjon |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00007 A, nr 71/1994. |
| Parter: | Staten v/Barne- og familiedepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Ida Hjort Kraby - til prøve) mot X (Advokat Just Finne). |
| Forfatter: | Aarbakke, Backer, Hellesylt, Langvand, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Barnevernloven (1953) §20, Domstolloven (1915) §131, Tvistemålsloven (1915) §482, Tvistemålsloven (1915), §17, §2, §53, Barnevernloven (1992) |
Må ikke offentliggjøres uten rettens samtykke, jf domstolloven §131 tredje ledd.
Saken gjelder rettslig prøvelse etter lov om barnevern 17 juli 1953 nr 14 §53 jf tvistemålsloven kap. 33, av vedtak om fratakelse av foreldreansvar med sikte på adopsjon.
Saken er en del av en mer omfattende barnevernsak, som gjelder X og Y og deres fem barn. Ved et hastevedtak 8 juni 1989 i A kommune ble foreldrene fratatt omsorgen for tre av barna, som ble plassert på barnehjem. Det femte barnet - som denne saken gjelder - var da ikke født. Den 23 november 1989 opprettholdt klientutvalget vedtaket om å overta omsorgen for de tre mellomste barna. Samtidig ble det gjort vedtak om overtakelse av omsorgen for det eldste barnet. Da det femte barnet, som foreldrene kalte Z, men som er døpt S, ble født xx.xx.1989, ble det gjort hastevedtak om å overta omsorgen for barnet umiddelbart. Gutten ble noen få dager etter fødselen plassert i fosterhjem med sperret adresse. Klientutvalget gjorde 11 desember 1989 vedtak om å frata foreldrene omsorgen og foreldreansvaret for det femte barnet.
Etter klage fra foreldrene behandlet klientutvalget i A kommune sakene på nytt 18 januar 1990 og opprettholdt sine vedtak. Klagen ble deretter behandlet av Fylkesmannen i Oslo og Akershus, som 25 april 1990 gjorde vedtak om å oppheve omsorgsovertakelsen for det eldste barnet, som da var 16 år. Vedtakene for de fire yngre barna ble stadfestet, herunder vedtaket om å frata foreldrene foreldreansvaret for det femte barnet.
Foreldrene ble separert i 1990 og er fortsatt separert. X flyttet i 1990 til en annen kommune, for å bli samboer med en ny mann, noe hun fortsatt er. I 1991 og 1992 ble det etablert besøksordning mellom henne og de tre mellomste barna.
Ved stevning 25 februar 1992 reiste X søksmål mot staten v/Barne- og familiedepartementet for Asker og Bærum herredsrett med påstand om opphevelse av fylkesmannens vedtak om omsorgsovertakelse for fire av barna og om fratakelse av foreldreansvaret for det yngste. Herredsretten avsa 18 august 1993 dom med slik domsslutning:
"X fratas ikke foreldreansvaret for sønnen - - - født xx.xx.1989. Forøvrig frifinnes Staten v/Barne- og familiedepartementet."
Saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten fremgår av dommen.
Faren var ikke part i saken, og dommen berører ikke ham.
X har påanket herredsrettens dom for så vidt denne fratok henne omsorgen for fire av barna. Staten v/Barne- og familiedepartementet har påanket dommen for så vidt denne opphevet vedtaket om å frata X foreldreansvaret for det yngste barnet. Statens anke gjelder herredsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse.
Ved kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg 22 april 1994 ble Xs anke nektet fremmet, mens statens anke ble henvist til Høyesterett.
Til bruk for Høyesterett er det ved bevisopptak foretatt avhør av X og 11 vitner. Av disse er 4 sakkyndige vitner, herunder psykologene Kjell Hagen og Knut Rønbeck, som var rettsoppnevnte sakkyndige for herredsretten. Ett av de sakkyndige vitner og tre av de øvrige vitner er nye for Høyesterett. For Høyesterett har psykologene An-Magritt Aanonsen og Elisabeth Backe-Hansen vært oppnevnt som nye sakkyndige. De har avgitt en felles skriftlig uttalelse, datert 19 desember 1994, og har utdypet denne i muntlige forklaringer under ankeforhandlingen.
Den ankende part, staten v/Barne- og familiedepartementet, har i hovedsak gjort gjeldende:
Fylkesmannens vedtak 25 april 1990 bygger på en korrekt saksbehandling og er korrekt i sitt innhold, både når det gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Barnevernloven vilkår for å frata moren foreldreansvaret foreligger i dette tilfellet. Det er ikke grunnlag for å oppstille som vilkår, slik herredsretten synes å ha gjort, at mor varig mangler evnen til å dra forsvarlig omsorg for barnet. I tilknytning til dette har herredsretten stilt krav om at det må være åpenbart at mor mangler omsorgsevne som nevnt, et beviskrav det under enhver omstendighet ikke er grunnlag for.
Herredsretten har ikke i tilstrekkelig grad rettet seg etter "grunnormen" i barnevernretten, at man skal "holde seg barnets beste for øye", jf barnevernloven §17 annet ledd. Ved den helhetsvurdering som skal være avgjørende, har herredsretten stilt for strenge krav til de momenter som taler for fratakelse av foreldreansvar. Det krav om sterke grunner for å frata biologiske foreldre foreldreansvaret som er uttalt i rettspraksis, kan ikke sees løsrevet fra "grunnormen".
Formålet med å frata mor foreldreansvaret for S, er å bane vei for at fosterforeldrene kan adoptere barnet. Adopsjon vil legge forholdene best til rette for barnet, og gi barnet den størst mulige trygghet og stabilitet i familiesituasjonen. Dessuten vil en rekke praktiske hensyn best varetas etter en adopsjon, hvor adoptivforeldrene kan ta de nødvendige beslutninger.
Når det gjelder de momentene som er sentrale i denne saken, har den ankende part særlig pekt på at fosterhjemsplasseringen av barnet skal være varig, at fosterforeldrene har hatt barnet i 5 år og siden kort tid etter fødselen, og at de for barnet fremstår som dets psykologiske foreldre. Barnet har aldri hatt noen kontakt med sin biologiske mor og hennes familie for øvrig.
Mer subsidiært hevder den ankende part at det kan reises tvil om Xs evne til å vareta de funksjoner som ligger i foreldreansvaret, dvs den del av ansvaret som er igjen etter omsorgsovertakelsen. De sakkyndige for herredsretten og herredsretten selv har fremhevet trekk ved hennes personlighet som taler mot å la henne beholde foreldreansvaret.
Den ankende part, staten v/Barne- og familiedepartementet, har nedlagt denne påstand:
"Staten v/Barne- og familiedepartementet frifinnes."
Ankemotparten, X, henholder seg til herredsrettens konklusjon og et stykke på vei til herredsrettens domsgrunner.
Ankemotparten har slått seg til ro med at S skal bli hos fosterforeldrene. Hun har imidlertid vesentlige innvendinger mot den oppfatning av hennes personlighet og hennes omsorgsevne som er lagt til grunn ved behandlingen av saken innen barnevernet og i herredsrettens dom. Hun har også kritiske bemerkninger til saksbehandlingen i barnevernet og de dokumenter som er fremkommet, ikke fordi hun vil gjøre gjeldende at barnevernets vedtak er ugyldige, men fordi dokumentene tegner et bilde av henne som er uriktig og uheldig i denne saken om foreldreansvaret.
I rettslig henseende gjør ankemotparten gjeldende at det ved den helhetsvurdering som må foretas, må legges vesentlig vekt på barnets tilknytning til sin biologiske mor, og på den betydning det kan ha for barnet at det etter hvert kan få kjennskap til og kontakt med sin biologiske familie. At barnevernmyndighetene kan måtte komme inn ved utøvelsen av foreldreansvaret, ser hun som en fordel for barnet. De praktiske hensyn som kan tale for adopsjon, lar seg uten større vanskeligheter håndtere uten.
Ankemotparten, X, har nedlagt denne påstand:
"Fylkesmannen i Oslo og Akershus vedtak av 25. april 90 om å frata X foreldreansvaret for gutt født xx.xx.89 oppheves."
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Saken blir å behandle etter barnevernloven av 1953, jf §2 i forskrift 11 desember 1992 om overgangsbestemmelser til barnevernloven av 1992. Domstolen kan prøve alle sider ved saken, og den skal prøves ut fra forholdene på domstidspunktet, jf tvistemålsloven §482. Det er således ikke spørsmål om fylkesmannens vedtak 25 april 1990 var gyldig. Jeg bemerker likevel at jeg ikke kan se at dette vedtaket er beheftet med feil som kunne lede til ugyldighet.
Saken er begrenset til spørsmålet om å frata X foreldreansvaret, dvs de funksjoner som er igjen etter at den daglige omsorgen for S er fratatt henne og overlatt til fosterforeldre. Ved behandlingen av spørsmålet ser jeg hen til at barnevernlovene skiller mellom fratakelse av omsorg og fratakelse av foreldreansvar, jf Innst.O.nr.80 (1991-92) side 22 og side 26. Som bemerket av førstvoterende i Rt-1994-805 (på side 810), står spørsmålet i samme stilling under den gamle og den nye barnevernloven.
Når det gjelder fortolkningen av barnevernloven av 1953 §20, legger jeg til grunn den rettsoppfatning som følger av Høyesteretts praksis, særlig dommene i Rt-1991-557 og Rt-1992-306. Herredsretten har ikke bygget på denne rettsoppfatning når den i et saksforhold som det i vår sak har lagt til grunn at Xs omsorgsevne skal være avgjørende.
Xs forutsetninger for å kunne vareta de funksjoner som går inn under foreldreansvaret har spilt en betydelig rolle ved behandlingen i tidligere instanser. Hun er der i atskillig utstrekning blitt vurdert i sin tidligere familiesituasjon. Dette gir iallfall ikke et korrekt bilde av henne slik hun er i dag. Hennes livssituasjon har endret seg vesentlig siden fylkesmannens vedtak ble fattet i 1990. I dag må det etter min oppfatning legges til grunn at X har forutsetninger for å kunne vareta foreldreansvar. Det bevismaterialet omkring dette som har vært fremlagt, kan etter min mening sammenfattes slik de sakkyndige for Høyesterett, psykologene An-Magritt Aanonsen og Elisabeth Backe-Hansen, har gjort i sin skriftlige uttalelse 19 desember 1994:
"Gjennom samtalene med X, får de sakkyndige det inntrykk at hun er en kvinne som har stabilisert seg i sitt nåværende liv. Hun har etablert seg i et helt nytt miljø og lever i et stabilt forhold til en ny mann. Hun har skaffet seg forskjellige jobber og har nå etablert et gatekjøkken i lokalmiljøet. Både hun og samboeren gir inntrykk av at hun er blitt integrert i lokalmiljøet og i hans familie. Hun har reetablert kontakten med de to mellomste barna og har også god kontakt med de to eldste. Hun gir inntrykk av å tenke mye på hva som er barnas beste og sette det i forgrunnen slik at de skal lide minst mulig i situasjonen. Hun legger f.eks. vekt på å ikke vise sine vonde følelser så lenge barna er der. X virker innstilt på å samarbeide både med barnevernet og med fosterforeldrene."
Ved den helhetsvurdering som skal være avgjørende for spørsmålet om å frata X foreldreansvaret for S, kan imidlertid hennes forutsetninger for å utøve dette ikke være utslagsgivende. Etter min oppfatning vil det være til Ss beste om han kan bli adoptert av fosterforeldrene, og det foreligger en rekke grunner for dette.
Jeg nevner først at både de to sakkyndige for herredsretten og de to sakkyndige for Høyesterett er kommet frem til den konklusjon at S bør kunne adopteres av fosterforeldrene. Om barnet og fosterforeldrene har de sakkyndige for Høyesterett uttalt blant annet:
"Etter hvert som S blir eldre, vil ... hans juridiske status få stadig større betydning. Han skal skrives inn på skolen om et snaut år, og da vil spørsmålet om etternavn aktualiseres fordi hans opprinnelige navn må stå i alle offisielle dokumenter på skolen. Går han til helsekontroller og leger, vil han etterhvert stille spørsmål om hvorfor han heter noe annet enn fosterforeldrene. Hadde han kommet i fosterhjem etter å ha bodd i sin opprinnelsesfamilie noen år, ville det vært mer selvsagt for ham at det var noen andre som var en del av hans liv og historie. Slik er det imidlertid ikke; for S vil det å forbli fosterbarn være uforståelig fordi han ikke kjenner noen annen virkelighet enn den han nå har.
Det er viktig for barn og unge at de som har daglig omsorg for dem, også kan ta beslutninger som vedrører deres dagligliv og utvikling. ... Sett fra Ss perspektiv, vil det ... virke ganske meningsløst at hans foreldre ikke helt skal være foreldre likevel - og påminnelser om dette kan føre til utrygghet hos ham som primært vil være knyttet til hvor garantert hans forhold til fosterforeldrene er.
Det er derfor de sakkyndiges vurdering at det på kort sikt neppe har særlig betydning for S om han forblir fosterbarn og ikke adopteres. På lang sikt er det imidlertid vår vurdering at dette kan ha negativ innvirkning på hans psykiske utvikling, fordi han vil forbli i en utrygg situasjon rent statusmessig som for ham vil være unødvendig selv om han etter hvert vil forstå den.
Fosterforeldrene opplever seg som Ss rette foreldre. De tror ikke at de ville hatt noen annerledes tilknytning til ham om han hadde vært deres biologisk fødte barn, og de føler det er meningsløst at han da ikke skal være deres barn juridisk sett. De har hele tiden vært innstilt på å adoptere ham, og selv om de ikke har hatt noen garanti for at så skulle skje, har de knyttet seg til S ut fra denne forutsetningen. Noe annet ville også vært usannsynlig og uheldig tatt i betraktning at han bare var få dager gammel da han kom til dem. Ut fra det de sier, og det inntrykket de sakkyndige fikk gjennom samtalene med dem, vil de imidlertid kunne fortsette som gode foreldre for S også om moren ikke fratas foreldreansvaret. ... ... Deres opplevelse av S som sitt barn, synes ikke avhengig av at de får adoptere ham.
Imidlertid er det en fare for at den usikkerheten som følger av at de ikke har "full kontroll" over sin og barnets situasjon vil kunne gjøre noe med deres relasjon til og engasjement i barnet på lengre sikt. De ville skifte fra å være sannsynlige adoptivforeldre til å være varige fosterforeldre. Dette gir dem forskjellige typer identitet som foreldre. Det er illusorisk å tro at dette ikke vil virke inn på deres funksjon som omsorgspersoner når dette skal vare helt til S blir 18 år gammel. De vil sannsynligvis oppleve at en slik avgjørelse er mot barnets interesse. Psykologisk sett må de forberede seg på å "dele" barnet med den biologiske moren, eller de vil kunne bruke mye krefter på å motvirke en mulig negativ påvirkning fra henne. Faren for at det over tid kan etableres et følelsesmessig forbehold hos dem som foreldre vil være til stede, noe som kan få svært uheldige følger når S når pubertetsalderen. Å være fosterforeldre betyr også at de kan si opp avtalen, selv om dette sannsynligvis heller er en teoretisk enn praktisk mulighet slik tilknytningen deres til gutten er i dag.
Dersom noe skulle skje i deres liv, f.eks. alvorlig sykdom, skilsmisse eller død, ville de også risikere å bli vurdert på nytt i forhold til hva slags omsorg S kan få. Det ville ikke være noen selvfølge at han fikk beholde sin posisjon i familien, han ville igjen være "barnevernets barn".
Det er de sakkyndiges vurdering at det på kort sikt heller ikke ser ut til å bety noe for fosterforeldrene om S er fosterbarn eller adoptivbarn. På lang sikt er det imidlertid vår vurdering at det vil kunne få betydning for deres forhold til gutten, av årsaker som er diskutert ovenfor."
De sakkyndiges vurderinger og konklusjon underbygges av det som ellers er kommet frem. For øvrig legger jeg til grunn at fratakelsen av foreldreansvaret for S i 1989 og fylkesmannens opprettholdelse av denne i 1990, var tilstrekkelig begrunnet i det saksforhold som forelå da. Det ble således ikke begått noen feil overfor X da barnevernet fattet sine vedtak i saken. Videre legger jeg til grunn at S aldri har hatt noen kontakt med sin biologiske mor, idet han ble skilt fra henne umiddelbart etter fødselen. Etter noen få dager ble han plassert i det fosterhjemmet hvor han siden har vært, slik at det foreligger en kontinuitet i hans femårige liv. Plasseringen i dette fosterhjemmet skal under enhver omstendighet være varig. I fosterhjemmet har S det godt. Der er han trygg og har sin tilhørighet. Fosterforeldrene er hans reelle foreldre. Fosterforeldrene er nærmest til å observere og vurdere Ss behov, og til å ta praktiske beslutninger for ham som ellers ville aktualisere foreldreansvaret. Fosterforeldrene anser ham som sitt barn, og ønsker å adoptere ham for å knytte ham nærmere til seg og sin familie. En adopsjon vil rydde bort mulig usikkerhet hos dem med hensyn til hans fremtidige tilhørighet. Den vil også hindre at det hos ham vil oppstå usikkerhet om det samme.
Jeg tilføyer at som adoptivforeldre vil fosterforeldrene også være best egnet til å håndtere spørsmålet om kontakt mellom S og den biologiske familie når dette i sin tid vil melde seg for gutten. Som adoptivforeldre vil de ha en trygghet på hans tilhørighet som kan åpne for større raushet overfor et ønske om kontakt mellom ham og den biologiske familie.
Jeg stemmer for denne dom:
Staten v/Barne- og familiedepartementet frifinnes.