HR-1995-7-B - Rt-1995-31
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-01-09 |
| Publisert: | HR-1995-00007-B - Rt-1995-31 (7-95) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00007 B, 190/1994. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Vidar Helgheim) mot A (Forsvarer: advokat Ole A Bachke jr). |
| Forfatter: | Kst dommer Nygaard Haug, Coward, Skåre, Schei, Smith |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §223, §229, §232, §162, §228, §52, §62, Legemiddelloven (1964) §22, §43 |
Trondheim byrett avsa dom 1 juli 1994 med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1957, dømmes for overtredelse av straffeloven §229, 1. straffalternativ, jfr. §232, §229 1. straffalternativ, §228 første ledd, §223 første ledd, §162 første ledd jfr. femte ledd og legemiddelloven §43 annet og fjerde ledd jfr. §22 første ledd sammenholdt med straffeloven §62 til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 6 - seks - måneder.
Fullbyrdelsen av 1 - ett - år av straffen utstår i medhold av straffeloven §52 følgende med en prøvetid på 2 - to - år.
Fra den ubetingede del av straffen på 6 - seks - måneder, fragår 22 - tjueto - dager for utholdt varetekt.
2. A frifinnes for post IV i tilleggstiltalebeslutningen av 1. mars 1994.
3. A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale erstatning til B med kr 3350,- - tretusentrehundreogfemti - kroner.
4. Saksomkostninger idømmes ikke."
Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for at straffen i sin helhet skulle gjøres ubetinget.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommen.
Statsadvokaten i Trondheim har anket over straffutmålingen, idet det hevdes at straffen i sin helhet burde vært gjort ubetinget.
Jeg finner at anken må tas til følge.
Domfelte er dømt for en legemsbeskadigelse utført under særdeles skjerpende omstendigheter, der han samtidig berøvet fornærmede friheten. Han er videre dømt for en legemsbeskadigelse, en legemsfornærmelse, samt for en del mindre alvorlige narkotikaovertredelser.
Det første forholdet - som altså er henført både under straffeloven §229 1. straffalternativ jf §232 og straffeloven §223 første ledd - er av meget graverende karakter.
Konflikten hadde sin bakgrunn i en uoverensstemmelse om et angivelig uoppgjort låneforhold. Fornærmede B mente at A skyldte ham ca 100.000 kroner, og gjorde ved flere anledninger krav på å få lånet innfridd. Han la i denne forbindelse et betydelig press på A, som valgte å søke bistand for å få "løst konflikten". A fikk med seg tre bekjente til Bs bopel. De trengte seg inn i leiligheten, og tilføyde B en rekke slag og spark, slik at han bl.a. fikk en betydelig blødning rundt høyre øye. En av ledsagerne slo også B 2-3 ganger hardt med en stavlykt. Det heter så videre i dommen:
"Etter noen minutter ble B ført ut av leiligheten idet han ble påsatt håndjern med hendene bak ryggen. Han fikk samtidig jakken trukket over hodet. Han ble nå ført inn i den ventende bilen og plassert i midten av baksetet der tiltalte satt på den ene siden av ham. Han ble nå truet med at man skulle pakke han inn i bagasjerommet og kjøre ham til Oslo, og at han dessuten skulle bli påført HIV-infisert blod."
Noe senere i dommen heter det:
"A overtok nå som sjåfør og kjørte til et skogholt mellom Øvre og Nedre X. Her ble B og C satt av. Fornærmede har angitt at A virket fryktelig agressiv, og at C fikk beskjed om at han nå måtte banke ham opp ordentlig og henge ham opp etter beina.
Etter at tiltalte og de to andre var dratt fra stedet for å lete etter kameratene til B, førte C B 40 -50 meter bort i et skogholt der han rev i stykker foret i buksen, jakken og skjorten slik at han fikk laget et tau som han bandt rundt føttene til B. Han heiste deretter B opp slik at han kun var i berøring med bakken med skuldrene og/eller ryggen. B ble tilført 3 - 4 lettere slag av C samtidig som han ble truet med ikke å røpe seg overfor noen turgårere i nærheten. C var bevæpnet med en stålstang med kulehode i en lengde på ca 30 cm og en follekniv som han truet med. Da de øvrige ikke kom tilbake etter et par timer tok C med seg fornærmede i drosjebil tilbake til Æ der han ble pågrepet."
De to andre voldsforbrytelsene som domfelte nå dømmes for, er begått henholdsvis ett år og noen måneder før forholdet med B, nemlig i oktober 1992 og i juli 1993. Slik forholdene er beskrevet i dommen, må jeg legge til grunn at det dreide seg om stygg og uprovosert voldsutøvelse.
Domfelte er en voksen mann, født i 1957, og han er straffedømt i alt 7 ganger tidligere, riktignok ikke for voldsforbrytelser. Jeg finner det klart at det her ikke er plass for verken hel eller delvis betinget dom.
Byrettens flertall har begrunnet avgjørelsen om delvis betinget dom med at en lengre, ubetinget fengselsstraff "... vil virke uheldig for tiltaltes videre skolegang", og at "... en betinget straffereaksjon kunne virke til at tiltalte i prøvetiden avstår fra straffbare handlinger". Jeg er enig med byrettens formann i at dette ikke er tilstrekkelig begrunnelse for å gjøre deler av straffen betinget i en så alvorlig sak som dette. Det er for øvrig av møtende aktor i Høyesterett dokumentert ved en ny personundersøkelse datert 5 desember 1994 av Kriminalomsorg i frihet i Sør-Trøndelag at domfelte ikke lenger møter til undervisning ved Sosialhøyskolen, og at han i oktober/november 1994 har vært pågrepet tre ganger av politiet, mistenkt for narkotikaovertredelser.
Jeg har vurdert om det ville være riktig å redusere fengselsstraffens lengde noe, når dommen i sin helhet skal avsones. Forholdet med B er imidlertid totalt sett så grovt at jeg er blitt stående ved en straff på ubetinget fengsel i 1 år og 6 måneder, slik også byrettens mindretall stemte for.
Jeg stemmer for denne dom:
I byrettens dom gjøres den endring at hele straffen blir å fullbyrde.