HR-1995-72-S - Rt-1995-626
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-03-30 |
| Publisert: | HR-1995-00072-S - Rt-1995-626 (172-95) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00072 s |
| Parter: | |
| Forfatter: | Hellesylt, Langvand, Coward |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §317, Straffeprosessloven (1981) §445, §318, §445, §388, §444, §446 |
Saken gjelder videre kjæremål om erstatning i anledning straffeforfølgning.
A, født xx.xx.1966, ble 30. desember 1992 pågrepet i forbindelse med en bedragerisak mot - -. Han ble 2. januar 1993 siktet for overtredelse av straffelovens §318 første ledd, jf. §317 første ledd og ble samme dag varetektsfengslet med brev- og besøksforbud. Han ble løslatt fra varetekt 12. januar 1993.
Siktelsen mot A lød slik:
"Mandag 28. desember 1992 i Larvik i tiden mellom ca. kl. 16.00 og 17.00 mottok han på bopel av B ca. kr. 500.000,- i kontanter som han forsto var fravendt eieren ved en forbrytelse eller utviste uaktsomhet i så måte."
Det nærmere saksforhold var at et beløp på kr. 449.000 ble plassert i varmeskapet i komfyren i en leilighet som A disponerte. A var kjent med at B la pengene i varmeskapet. Samtidig mottok A kr. 9.000 til eie som kompensasjon for den skade B hadde påført A's bil.
Ved påtegning av 9. september 1993 foreslo Oslo politikammer at saken mot A skulle henlegges etter bevisets stilling. Statsadvokatene i Eidsivating henla saken 21. september 1993.
A fremsatte 26. november 1993 krav om erstatning fra staten for tapt arbeidsfortjeneste, skade påført hans bil og oppreisning for ikke-økonomisk skade, jf. straffeprosessloven §444, §445 og §446.
Etter forutgående muntlig forhandling avsa Oslo forhørsrett 30. september 1994 kjennelse med slik slutning:
"A tilkjennes erstatning fra staten v/Justisdepartementet med kr. 5.000,- - femtusen -. Forøvrig frifinnes staten v/Justisdepartementet."
A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som 18. januar 1995 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes." - - -
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg i det han hevder at lagmannsrettens lovtolking er feil på flere punkter, jf. straffeprosessloven §388 nr. 3.
Det hevdes at heleribestemmelsen i straffelovens §317 første ledd er tolket feil, da lagmannsretten har lagt til grunn at bestemmelsen kommer til anvendelse også overfor en person som ikke motsetter seg at en kriminell benytter ens bopel til å oppbevare tyvegodset i. Det er vist til Johs. Andenæs, Formuesforbrytelser 1992 214 og til Johs. Andenæs, Straffbar unnlatelse side 330-331. Det presiseres at B i det aktuelle tidsrom bodde i A's leilighet, slik at B benyttet sitt eget bosted å oppbevare pengene.
Lagmannsretten har videre tolket straffelovens §317 siste ledd feil når det gjelder de kr. 9.000 som A mottok fra B. Pengene var kompensasjon for B's skade på og bruk av A's bil. Lagmannsretten lar det være avgjørende i forhold til straffebestemmelsen at A ikke fremmet forutgående krav mot B og at han synes han fikk godt betalt for skaden. Det er ikke avgjørende etter straffelovens §317 siste ledd at det fremmes krav på vederlag. Det avgjørende er om pengene kan sees på som et normalt vederlag for skaden på bilen og bruken av denne.
Videre gjør A gjeldende at lagmannsretten tolker straffeprosessloven §445 feil. Lagmannsretten legger riktig til grunn at den skaden A er påført, er særlig og uforholdsmessig i forhold til den handling han var siktet for. Lagmannsretten tolker imidlertid rimelighetsstandarden i bestemmelsen uriktig når den lar det være avgjørende at A måtte forstå at han kunne bli utsatt for straffeforfølgning ved å la B komme hjem til ham med et så stort pengebeløp. Nettopp dette forhold forutsettes a foreligge for i det hele tatt å vurdere en erstatning etter straffeprosessloven §445. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Kjæremålet er angitt å gjelde lagmannsrettens lovtolking, som utvalget kan prøve.
Utvalget er ikke enig med den kjærende part i at lagmannsretten har tolket heleribestemmelsen i straffelovens §317 første ledd feil, ved å legge til grunn at ren passivitet er nok til fellelse. Slik lagmannsretten beskriver A's opptreden, kan den ikke karakteriseres som ren passivitet.
Utvalget kan heller ikke se at lagmannsretten har lagt til grunn en gal tolking av straffelovens §317 siste ledd. Det er ikke riktig - slik den kjærende part anfører - at lagmannsretten har lagt avgjørende vekt på at A ikke hadde fremmet noe krav på erstatning for skade på hans bil; dette er tatt med som et ledd i en helhetsvurdering, noe det må være adgang til.
Endelig kan utvalget ikke se at lagmannsretten har tolket rimelighetsstandarden i straffelovens §445 (Skal trolig være straffeprosessloven §445, Lovdata) uriktig når den har tatt med i sin vurdering at A måtte være forberedt på at hans opptreden kunne føre til etterforskning. Dette er et moment som det må være adgang til å ta i betraktning i helhetsvurderingen etter denne paragrafen.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.