HR-1995-73-K - Rt-1995-381
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-02-02 |
| Publisert: | HR-1995-00073-K - Rt-1995-381 (91-95) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksbehandling ved kjæremål |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett LF-1994-00538 K - Høyesterett HR-1995-00073 K, jnr 33/1995 |
| Parter: | Per Holm (advokat Ole Halvard Bondahl) mot Den norske Bank AS (advokat Marianne Stub Leirvaag) |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Langvand, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §384, §401, §404 |
Den 16 juni 1994 begjærte Den norske Bank AS tvangssalg av eiendommen gnr 410 bnr 103 snr 6 i Trondheim i tilhørende Per Holm. Som tvangsgrunnlag ble det vist til en pantobligasjon på kr 510.000 tinglyst 11 mai 1987 på eiendommen. Begjæringen ble forelagt Per Holm som anførte at kravet var innfridd ved motregning med krav han mente å ha mot banken som følge av at banken etter hans oppfatning urettmessig hadde tilbakeført kr 500.000 fra hans konto i banken.
Trondheim namsrett avsa 12september 1994 kjennelse med slik slutning:
"1. Tvangsdekning av gnr. 410 bnr. 103 snr. 6 gjennomføres som medhjelpersalg.
2. Avgjørelsen om tvangssalg blir å tinglyse på gnr. 401 bnr. 103 snr. 6 i Trondheim.
3. Som medhjelper oppnevnes statsaut. eiendommegler Nordre Eiendom AS."
Per Holm påkjærte kjennelsen til Frostating lagmannsrett som 19 desember 1994 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Per Holm til Den norske Bank AS 4000 firetusen kroner med oppfyllelsesfrist 2 to uker fra forkynnelse av lagmannsrettens kjennelse."
Per Holm har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at det er en saksbehandlingsfeil som kan ha hatt betydning at han ikke fikk oversendt motpartens prosesskrift av 21 november 1994 før kjennelsen ble avsagt. Når det gjelder lovanvendelsen er det anført at lagmannsretten uriktig har lagt til grunn at det er adgang til å motregne i en konto som etter sin art er unntatt fra motregning.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Subsidiært:
1. Tvangsauksjonsbegjæring over gnr. 410 bnr103, seksjon nr. 6 i Trondheim, tilhørende Per Holm, tas ikke til følge.
I begge tilfelle:
2. Per Holm tilkjennes saksomkostninger for namsrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Den norske Bank AS har anført at manglende mottagelse av prosesskriftet av 21 november 1994 i tilfelle er en saksbehand lingsfeil som ikke kan lede til opphevelse i medhold av tvistemålsloven §384 første ledd på grunn av den dokumentasjon som allerede forelå i saken. Når det gjelder motregningsadgangen er det anført at den bygger på ulovfestet rett, og at tolkingen av slik rett ikke kan anses som en tolking av lovforskrift. Subsidiært er det anført at lagmannsretten har vurdert dette riktig.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt: Kjæremålet forkastes.
Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
I begge tilfeller: Den norske Bank AS tilkjennes saksomkostninger for namsrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse i en kjæremålssak. Utvalgets kompetanse er da begrenset etter tvistemålsloven §404. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og dens tolking av en lovforskrift, jf §404 nr 2 og nr 3.
Kjæremålet er rettet mot lagmannsrettens saksbehandling og lovanvendelse.
Angrepet på lagmannsrettens saksbehandling er knyttet til bankens prosesskrift av 21 november 1994 som den kjærende part først ble kjent med etter at lagmmannsrettens kjennelse forelå. Dette er et relativt omfattende prosesskrift med opplysninger om kreditt givning til Alpha Seafood A/S hvor den kjærende part var styreformann, om den kjærende parts private bankkonto og om motregningsspørsmålet. Det ble opplyst i prosesskriftet at kopi var sendt den kjærende parts prosessfullmektig. Hva som her er skjedd, er uklart. Utvalget går ikke nærmere inn på dette.
I kjæremålserklæringen gjorde den kjærende part som da ikke hadde fått satt seg inn i prosesskriftet av 21 november 1994 gjeldende at det forelå en feil som kunne ha hatt betydning for resultatet, og bebudet nærmere utdyping av dette. I senere prosesskrift av 19 januar 1995 fastholdes at det som har skjedd, kan ha virket inn på avgjørelsen. Det er nærmere anført:
"Foranledningen for oversendelsen fra lagmannsretten var bl.a. mitt prosesskrift av 1. november 1994, hvor jeg ba om at dokumenter ble fremlagt.
I prosesskrift av 21. november 1994 fremlegges et dokument som bilag 3.
Imidlertid var det ikke dette som Holm ønsket, men det var et brev han sendte senere idet han sendte tilbake den foreslåtte kassakredittkontrakt. I dette brev mener Holm han fastslo at han anså avtalen av 1989 som brutt. I prosesskriftet gies det også en omfattende begrunnelse for hvordan banken så på transaksjonene og de vilkår som fulgte med. Dersom prosesskriftet var kommet kjærende part ihende ville det vært aktuelt å ta opp med banken og søkt og funnet det brev som han etterlyste. Han ville også kunne ha gitt sin fulle redegjørelse til lagmannsretten. Det er også naturlig at Holm fikk uttale seg til disse omfattende redegjørelsene.
Siste del av prosesskriftet fra kjæremotpart omfatter motregningsspørsmålet og Holms opptreden i forhold til banken. Det var naturlig at Holm ble gitt anledning til å kommentere og utdype bankens utførlige redegjørelse på dette punkt.
Utvalget er enig med den kjærende part i at han burde ha vært gitt anledning til å uttale seg til prosesskriftet av 21 november 1994, og finner at det er en saksbehandlingsfeil at han ikke fikk mulighet for det. Utvalget viser til bestemmelsen i tvistemålslovens §401.
Betydningen av en slik feil reguleres av tvistemålsloven §384 første ledd. Etter denne bestemmelse kan feilen bare komme i betraktning når retten finner det sannsynlig at den kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold.
Den kjærende part har konkret vist til et dokument som han har etterlyst. Utvalget bemerker at det forhold at saken ble avgjort uten fremleggelse av dette dokument, ikke har noe med den unnlatte oversendelse av prosesskriftet av 21 november 1994 å gjøre. Det er ingen selvstendig saksbehandlingsfeil at lagmannsretten avgjorde saken uten å avvente dette. Det nevnes også at det fremgikk klart av bankens prosesskrift at den kjærende part og selskapet Alpha Seafood A/S ikke godtok konverteringen til ordinær kassakreditt og ikke undertegnet kassakredittkontrakt.
For øvrig er det ikke pekt på noe konkret som kan sannsynliggjøre at lagmannsretten ville ha kommet til et annet resultat dersom den kjærende part hadde fått anledning til å uttale seg til prosesskriftet av 21 november 1994 før kjæremålssaken ble avgjort.
Utvalget kan ikke se at det som foreligger gir grunn til å anta at feilen kan ha hatt betydning for resultatet og finner ikke at det er grunnlag for opphevelse.
I kjæremålet angripes, som nevnt, også lagmannsrettens "lovanvendelse" vedrørende motregningsspørsmålet. Lagmannsrettens avgjørelse på dette punkt beror ikke på noen lovbestemmelse og kan ikke prøves av utvalget i et videre kjæremål.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremålet har ikke ført frem. Utvalget finner at den kjærende part må tilpliktes å erstatte kjæremålsmotpartens omkostninger for utvalget. Beløpet settes til kr 1000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Per Holm til Den norske Bank AS 1000 ettusen kroner innen 2 to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.