HR-1995-736-K - Rt-1995-2000
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-12-14 |
| Publisert: | HR-1995-00736-K - Rt-1995-2000 (634-95) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Hjelpeintervensjon, Barnerett, Søksmålskompetanse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating Lagmannsrett LE-1995-00621 A - Høyesterett HR-1995-00736 K, jnr 375/1995 |
| Parter: | A ) B) (advokat Tom S B Plünnecke) mot Ø kommune (advokat Turid Berger) Hjelpeintervenient C (advokat Kirsten Langseth) |
| Forfatter: | Bugge, Backer, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §482, §75, Barnevernloven (1992) §7-1, Sosialtjenesteloven (1991) §9-10, §404, §483, Tvistemålsloven (1915), Barnevernloven (1953), Sosialtjenesteloven (1991), §4-21 |
Saken gjelder videre kjæremål over avvisning av søksmål anlagt av et barns fosterforeldre og dets mor uten foreldreansvar, mot fylkesnemndas vedtak om opphevelse av tidligere vedtak om omsorgsovertagelse og om å gi far daglig omsorg for barnet.
Barnet er født xx.xx.1992. Biologisk mor, A, hadde foreldreansvaret alene da barnevernet overtok omsorgen 6 mars 1992. Den 1 april 1992 ble barnet plassert i fosterhjem hos ekteparet B. Ved avtale av 30 april 1992 overførte mor foreldreansvaret til far, C. I juni 1992 fremsatte far krav om overføring av omsorgen til seg.
Ved vedtak av 16 februar 1995 fra fylkesnemnda for sosiale saker i X og Y ble det bestemt at omsorgen for barnet skulle overføres til C. Fra 4 august 1995 har barnet bodd fast hos faren.
Ved stevning av 5 april 1995 reiste biologisk mor og fosterforeldrene sak mot staten med påstand om at fylkesnemndas vedtak var ugyldig. Uten at stevningen var forelagt staten, avsa Z herredsrett 1 juni 1995 kjennelse med slik slutning:
"Søksmål anlagt av A samt B mot Staten v/Barne- og Familidepartementet vedrørende overprøving av vedtak truffet av Fylkesnemnda i X og Y i sak nr. 94-00484 (Z herredsretts sak A 621/95), avvises."
A og B påkjærte kjennelsen til Æ lagmannsrett (nå med kommunen som angitt motpart) som 1 september 1995 avsa kjennelse med slik slutning:
"Herredsrettens kjennelse stadfestes."
Når det gjelder det nærmere saksforhold, vises til de nevnte kjennelser.
A og B har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at lagmannsretten har lagt feil rettsanvendelse til grunn når den har kommet til at de kjærende parter ikke har søksmålskompetanse. De kjærende parter har vist til de anførsler som ble gjort gjeldende for lagmannsretten. Det ble blant annet gjort gjeldende at avtalen som overførte foreldreansvaret til faren, må anses ugyldig. Ved stevning av 18 juli 1995 har A gått til sak mot C for å få foreldreansvaret tilbakeført til seg. Under enhver omstendighet anføres at de kjærende parter har rettslig interesse i å få overprøvet fylkesnemndas vedtak.
De kjærende parter har nedlagt slik påstand:
"1. Saksanlegget fra B og A fremmes.
2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger." Ø kommune har i kjæremålstilsvaret vist til tilsvaret for lagmannsretten hvor det går frem at kjærende parter og kjæremålsmotparten har sammenfallende interesser i at fylkesnemndas vedtak skal kunne prøves for retten.
Kommunen anfører at lagmannsretten har lagt til grunn feil rettsanvendelse når det legges vekt på at utfallet av en eventuell overprøving av fylkesnemndas vedtak ikke får betydning for C.
Det anføres videre at A ville hatt en selvstendig rett til å få fylkesnemndas vedtak overprøvet av retten, dersom hun hadde hatt del i foreldreansvaret. Ø kommune har nedlagt slik påstand:
"Sak om rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak etter tvistemålsloven kap. 33 fremmes til behandling."
Ved prosesskrift av 1 november 1995 til Høyesteretts kjæremålsutvalg har C begjært hjelpeintervensjon til støtte for at saken bør avvises. Han hevder at han først ble gjort kjent med den foreliggende sak under saksforberende møte 23 oktober 1995 i saken om foreldreansvaret. Under henvisning til tvistemålsloven §75 er det anført at far har rettslig interesse i en sak som i så sterk grad berører barnet som han har det formelle og faktiske ansvar for. Han bør derfor gis adgang til å hjelpeintervenere.
Når det gjelder de kjærende parters søksmålskompetanse, er det vist til at det i Ot.prp.nr.29 (1990-91) om ny sosialtjenestelov side 138 er forutsatt at partene ved den rettslige overprøvingen av fylkesnemndas vedtak er de samme som for fylkesnemnda. Saken bør derfor avvises alene av den grunn at de kjærende parter ikke var parter ved fylkesnemndsbehandlingen.
Videre har C anført at det ved vurderingen av spørsmålet om søksmålskompetanse ikke kan legges vekt på omstendighetene rundt overføringen av foreldreansvaret, hvordan det formelle ansvaret og den faktiske omsorgen var for gutten inntil barnevernet overtok omsorgen eller hvilke muligheter mor vil ha for fremtidig kontakt. Subsidiært anføres her at C er sterkt uenig i at det kan reises ugyldighetsinnsigelser mot den overføring av foreldreansvaret som fant sted 30 april 1992. Det er ikke spesielle forhold i denne saken som skulle tilsi at en foreldre uten foreldreansvar skal tilkjennes søksmålskompetanse.
Når det gjelder fosterforeldrenes søksmålskompetanse, er det vist til at de har en lovfestet uttalerett i barnevernloven §4-21, noe som trekker i retning av at de ikke har partsrettigheter i en sak om oppheving av barnevernets omsorg.
C har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Hjelpeintervenienten tilkjennes saksomkostninger."
De kjærende parter bestrider at vilkårene foreligger for at C kan opptre som hjelpeintervenient i denne saken. Han er ikke part i saken og kan ikke anses å ha rettslig interesse. Utfallet i saken vil ikke influere på hans rettslige stilling. Ø kommune har i prosesskrift opplyst at begjæringen om hjelpeintervensjon ikke foranlediger ytterligere merknader fra kommunens side.
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som i henhold til tvistemålsloven §404 første ledd nr 1 kan prøve lagmannsrettens avgjørelse fullt ut, bemerker:
Etter tvistemålsloven §75 kan hjelpeintervensjon til støtte for en part erklæres av den som har en rettslig interesse i at denne parten vinner saken. Ved sitt vedtak 16 februar 1995 har fylkesnemnda bestemt at omsorgen for D skal tilbakeføres til faren, C, og dette vedtaket er angrepet av barnets mor og fosterforeldre med påstand om at det er ugyldig. Etter tvistemålsloven §482 skal retten av eget tiltak prøve alle sider av saken. Det er vanskelig å se hvorledes retten skal kunne treffe en avgjørelse i gyldighetsspørsmålet som ikke også ville kunne berøre Cs rettsstilling i forhold til barnet. C må derfor, selv om han ikke er gjort til part i søksmålet, ansees for å ha den nødvendige rettslig interesse i utfallet til at han kan opptre som hjelpeintervenient.
Etter barnevernloven §7-1 jf sosialtjenesteloven §9-10 er kommunen part i saken og skal som sådan representere det offentliges interesser ved rettslig overprøving av vedtak truffet av fylkesnemnda. Om bakgrunnen for denne ordning vises til kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1993-1443. Til tross for dette har Ø kommune i den foreliggende sak nedlagt påstand om at saken skal fremmes til behandling, og kommunen har også i realitetsspørsmålet fremmet de samme synspunkter som saksøkerne. Det kan følgelig reises spørsmål om C her har en rettslig interesse i at den ene av partene - kommunen - vinner saken, og om han kan sies å opptre "til støtte for" denne part. Kjærmålsutvalget antar imidlertid at dette ikke bør være til hinder for å godta hans hjelpeintervensjon. Som nevnt følger det av tvistemålsloven §482 at retten plikter å prøve alle sider av saken, og den er herunder ubundet av partenes anførsler og påstander. Slik saken ligger an, bør det avgjørende for Cs adgang til å opptre som hjelpeintervenient være hans interesse i sakens utfall og ikke hvorledes den part han prosessuelt opptrer til støtte for, utformer sin påstand.
I kjæremålssaken kommer utvalget ellers til samme resultat som lagmannsretten og kan langt på vei tiltre lagmannsrettens begrunnelse.
Utvalget finner det således klart at søksmålet fra fosterforeldrene - B - må avvises og viser til Rt-1993-1570. Denne avgjørelsen gjaldt fosterforeldres søksmålskompetanse etter den tidligere barnevernlov av 1953, men spørsmålet kan ikke antas å være kommet i noen annen stilling etter den nye lov om barneverntjenester.
Når det gjelder saksanlegget fra A, viser utvalget på samme måte som lagmannsretten, til avgjørelsen i Rt-1993-1588. Etter kjæremålsutvalgets syn bringer ikke den omstendighet at moren hadde foreldreansvaret da omsorgsvedtaket i mars 1992 ble truffet, spørsmålet om hennes rettslige interesse i forhold til tilbakeføringsvedtaket i noen endret stilling. Heller ikke kan det få betydning at moren har angrepet den etterfølgende avtale som overførte foreldreansvaret til faren, så lenge foreldreansvaret er hos ham.
Hjelpeintervenienten har nedlagt påstand om tilkjennelse av saksomkostninger. Hjelpeintervensjonen er foranlediget av den holdning kommunen har inntatt til søksmålet. Kjæremålsutvalget antar at Cs saksomkostninger her bør dekkes av staten, jf prinsippet i tvistemålsloven §483, og tar kravet om saksomkostninger til følge. Beløpet settes til 2.000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Hjelpeintervensjon fra C tillates.
2. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
3. C tilkjennes fra staten v/Justisdepartementet saksomkostninger med 2.000 - totusen - kroner som betales innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.