HR-1995-755-K - Rt-1995-2016
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-12-21 |
| Publisert: | HR-1995-00755-K - Rt-1995-2016 (640-95) |
| Stikkord: | Gjeldsordning, Saksbehandling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett LB-?? - Høyesterett HR-1995-00755 K, jnr 413/1995 |
| Parter: | Anne-Katrine og Karl-Fridtjof Johansen mot Sparebanken Midt-Norge (advokat Bjørn Kvello) |
| Forfatter: | Holmøy, Backer, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Gjeldsordningsloven (1992) §5-4, Tvistemålsloven (1915) §383, §384, §403, §404, §5-2, Gjeldsordningsloven (1992) |
Kjæremålet gjelder stadfestelse av forslag til tvungen gjeldsordning, gjeldsordningsloven §5-4 jf §5-2.
Sarpsborg namsrett avsa 16 juni 1995 kjennelse med slik slutning:
"Forslaget til gjeldsordning for Karl-Fridtjof Johansen, født xx.xx.44 og Anne-Katrine Johansen, født xx.xx.45 stadfestes."
Etter kjæremål fra Sparebanken Midt-Norge avsa Borgarting lagmannsrett kjennelse 22 september 1995 med slik slutning:
"1. Namsrettens kjennelse oppheves.
2. Til dekning av saksomkostninger i kjæremålssaken betaler Karl-Fridtjof Johansen og Anne-Katrine Johansen en for begge og begge for en til Sparebanken Midt- Norge 3.910 - tretusennihundreogti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Anne-Katrine og Karl-Fridtjof Johansen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, og gjør i hovedsak gjeldende:
Sparebanken Midt-Norge meldte sitt krav på over tre millioner først etter at fristen utløp. Kravets størrelse bestrides idet all gjelden til banken ble oppgjort i 1986.
Videre anføres at det ikke er riktig å kreve at en gjeldsordning skal forlenges utover normaltiden på 5 år på grunn av at prioritert skattegjeld må betales, jf Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 4 april i år i sak LE-1995-00840 K. De kjærende parter viser til flere forhold som må vektlegges ved vurderingen av hvorvidt gjeldsordningen vil virke støtende etter lovens §5-4.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Borgarting lagmannsretts kjennelse og slutning av 22. september 1995 oppheves.
2. Kravet om saksomkostninger oppheves.
Subsidiært:
Sparebanken Midt-Norges krav i forbindelse med gjeldsordningssak for Anne- Katrine og Karl-Fridtjof Johansen avvises, med unntak av lån opptatt i 1987, - eller at ny gjeldsordningssak blir fremmet på grunn av den tvil som er fremkommet om berettigelsen av bankens krav på fordringer datert før oktober 1986."
Sparebanken Midt-Norge har i sitt tilsvar imøtegått kjæremålet. Banken hevder at vurderingene foretatt av lagmannsrettens flertall er i samsvar med de hensyn som skal vektlegges ved vurderingen av om det vil være støtende å stadfeste en gjeldsordning. Det vises særlig til Innst.O.nr.90 (1991-92) side 29 og Frostating lagmannsretts kjennelse i sak LF-1993-00596 K som ble stadfestet av Høyesteretts kjæremålsutvalg 16 juni 1994.
Når det gjelder størrelsen på bankens krav, erkjenner banken at det kan være noe usikkerhet med hensyn til hvilke avtaler som ble inngått mellom banken og de kjærende parter.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Borgarting lagmannsretts kjennelse av 22. september 1995 stadfestes.
2. Sparebanken Midt-Norge tilkjennes saksomkostninger med kr 1000,- ."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Det foreligger et videre kjæremål, der utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling, jf tvistemålsloven §404 første ledd nr 3 og 2.
Kjæremålet går dels på den konkrete rettsanvendelse etter gjeldsordningsloven §5-4 første ledd bokstav a, som utvalget ikke kan prøve. Man forstår imidlertid kjæremålet slik at det også angriper lagmannsrettens tolking av den nevnte bestemmelse. Bestemmelsen går ut på at stadfestelse av skyldnerens forslag til tvungen gjeldsordning skal nektes når det vil virke støtende å stadfeste forslaget. Det er altså et meget skjønnsmessig kriterium som loven her gjør bruk av. Dette stiller særlige krav til domstolenes begrunnelse når de bruker bestemmelsen til å nekte å stadfeste eller å tilsidesette en stadfestelse av et gjeldsordningsforslag som ellers fyller lovens vilkår. Det er nødvendig for kjæremålsdomstolen å kunne kontrollere at den underordnede domstol har foretatt en vurdering som er forsvarlig med hensyn til hvilke momenter som trekkes inn i vurderingen og den innbyrdes vekt som det legges på disse. Man må unngå at domstolene i sammenliknbare tilfelle kommer til sprikende avgjørelser med rent summariske begrunnelser, som ikke kan etterprøves.
Mens mindretallet i den foreliggende sak har gitt en forholdsvis utførlig begrunnelse for sitt standpunkt, nøyer flertallet seg med å bemerke:
"Flertallet, ..., finner at slik forholdene ligger an, bør gjeldsordningsperioden settes noe lenger enn fem år. Med den fortrinnsrett som staten er gitt for sitt krav, vil det virke støtende om hovedregelen følges, idet det blir lite igjen av fristen i forhold til uprioriterte kreditorer. Det vises forøvrig til de rettsavgjørelser som det er referert til i kjæremålet."
Selv om denne begrunnelse må utfylles med den alminnelige omtale av saken i kjennelsen og partenes anførsler slik de der er gjengitt, er dette etter kjæremålsutvalgets mening for snaut til at man kan kontrollere flertallets lovtolking. De rettsavgjørelser som det er vist til, gjelder en sak som ikke er helt parallell til den foreliggende.
De kjærende parter har ikke spesielt angrepet lagmannsrettens saksbehandling, men utvalget finner av eget tiltak å burde oppheve lagmannsrettens kjennelse på grunn av mangelfulle premisser, jf tvistemålsloven §403 annet ledd, jf §383 annet ledd og §384 annet ledd nr 5.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.