Hopp til innhold

HR-1995-76-K - Rt-1995-383

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1995-02-02
Publisert: HR-1995-00076-K - Rt-1995-383 (92-95)
Stikkord: Sivilprosess
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1995-00076 K, jnr 401/1994.
Parter: Johan Haga mot Asbjørn Lura (advokat Jan Erik Kullerud).
Forfatter: Bugge, Halvorsen, Langvand
Lovhenvisninger: Domstolloven (1915) §200, §213


Saken gjelder kjæremål over at prosessfullmektig er blitt ilagt solidaransvar for saksomkostninger.

Gulating lagmannsrett avsa 25 oktober 1994 kjennelse med slik slutning:

"1. Ankesak nr. 9200694 heves.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Vibecke Møller til Asbjørn Lura kr 14650, kronerfjortentusensekshundreogfemti 00/100 innen 2 to uker fra forkynnelse av denne kjennelse.

3. Advokat Johan Haga pålegges solidaransvar for beløpet under pkt. 2 begrenset oppad til kr 8000,."

Bakgrunnen for at advokat Johan Haga er blitt pålagt solidar ansvar for deler av saksomkostningene, er at han på vegne av sin klient ved prosesskriv 21 april 1993 trakk tilbake en anke der hovedforhandling var berammet til 3 mai 1993. Prosesskrivet kom inn til lagmannsretten 22 april 1993. Prosesskrivet ble av lagmannsretten ikke ekspedert videre til ankemotpartens prosessfullmektig i løpet av de dager som gjenstod før hovedforhandling var berammet. Prosessfullmektigen fikk heller ikke underretning på annen måte. Beslutningen om å frafalle anken ble derfor først meddelt ham ved fremmøte til hovedforhandling. I forbindelse med heving av ankesaken fant lagmannsretten at advokat Haga kunne lastes for at underretning ikke var kommet frem til ankemot partens prosessfullmektig i tide til å avverge de omkostninger som påløp, jf domstolloven §200. Saksforholdet forøvrig og grunnlaget for å pålegge solidaransvar for deler av saksomkostningene fremgår av lagmannsrettens kjennelse.

Advokat Johan Haga har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse forsåvidt gjelder slutningens pkt 3. Kjæremålet angir å gjelde bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Det anføres at beskjeden om at anken ble trukket, ble meddelt lagmannsrettens førstesekretær over telefon av den kjærende parts sekretær allerede 19 april 1993 og at prosesskriv så ble oversendt to dager senere. Det heter videre at det er fast og langvarig praksis for denne fremgangsmåte, samt at motpartens advokat samtidig varsles pr telefon enten fra advokatens eller lagmannsrettens kontor. Den kjærende part holder det for usannsynlig at så ikke ble gjort også i denne saken. Det er derfor mer sannsynlig at svikten ligger hos kontoret til motpartens prosessfullmektig.

Den kjærende part anfører videre at lagmannsretten uriktig har anvendt domstolloven §200. Bestemmelsen gir hjemmel til å ilegge bøter og erstatning. Bestemmelsen er i nærværende sak brukt til å ilegge et solidaransvar som må sies å være noe annet enn det ordlyden gir hjemmel for. Etter ordlyden må det videre foreligge en skadelidt. Motpartens advokat har hverken anført eller dokumentert at han har arbeidet med ankesaken noen dag i uke 16 i 1993. Det kan ikke sies å være noen skadelidt som følge av forsømmelse eller utilbørlig forhold fra den kjærende parts side.

Den kjærende part anfører videre at domstolloven §200 ikke kan anvendes av lagmannsretten som førsteinstans, unntatt eventuelt bot. Den kjærende part har ikke vært part i saken, hverken for herredsrett eller lagmannsrett. Det er heller ikke lagt ned formell påstand mot ham.

Den kjærende part har lagt ned slik påstand:

"Punkt 3 i Gulating lagmannsretts kjennelse av 25. oktober 1994 i ankesak nr. 9200694 A oppheves og Asbjørn Lura tilpliktes å betale saksomkostningene med kjæremålet."

Motparten i den opprinnelige ankesaken har inngitt tilsvar. Kjæremotpartens prosessfullmektig fastholder at beskjed om at anken var trukket, først ble mottatt ved oppmøte i rettslokalet 3 mai 1993. Det foreligger således en uaktsom unnlatelse fra den kjærende parts side som aktualiserer ansvar for omkostninger som kunne vært unngått ved aktsom opptreden. Det måtte fremstå som påregnelig for den kjærende part at meromkostninger ville påløpe når han unnlot å gi direkte varsel om at anken ville bli trukket. Det måtte likeledes fremstå som påregnelig at dette ville påføre kjæremotparten et tap i og med at begrunnelsen for å trekke anken var at den kjærende parts klient ikke hadde maktet å betale allerede påløpte omkostninger. Kjæremotparten er således skadelidt i lovens forstand også forsåvidt angår meromkostninger relatert til den kjærende parts uaktsomme unnlatelse. Meromkost ningene utgjøres av at det for kjæremotpartens prosessfullmektig medgikk to virkedager til forberedelse av ankkeforhandling som kunne vært unngått dersom den kjærende part hadde gitt umid delbart varsel.

Kjæremotparten anfører videre at domstolloven §200 hjemler et direkte erstatningsansvar overfor skadelidte. Ut fra et "fra det mer til det mindre" synspunkt må bestemmelsen da også kunne anvendes på den "mildere" form for solidaransvar. Når det gjelder den kjærende parts anførsel om at domstolloven §200 ikke kan anvendes av lagmannsretten som førsteinstans, viser kjæremot parten til domstolloven §213 som gir direkte adgang til å ilegge blant annet erstatning uten særskilt søksmål for enhver domstol som har befatning med saken.

Kjæremotparten har lagt ned slik påstand:

"Lagmannsrettens kjennelse pkt 3 stadfestes og kjærende part tilpliktes å betale saksomkostningene ved kjæremålet."

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at det ikke dreier seg om et videre kjæremål, og at utvalget da har full kompetanse.

Lagmannsretten har lagt til grunn at den kjærende parts prosess skrift kom til lagmannsretten "syv virkedager før hovedforhand ling i saken", og at det ikke ble ekspedert videre til motpartens prosessfullmektig, som heller ikke på annen måte fikk under retning om at anken var frafalt. Hensett til det korte tidsrom som gjenstod frem til hovedforhandling i saken har lagmanns retten funnet at det var påregnelig for den kjærende part at meddelelsen om ankefrafallet kunne bli liggende i lagmannsretten og først ville kunne nå motpartens prosessfullmektig så sent at tap for ham og hans part ikke kunne avverges. Den kjærende part burde derfor, etter lagmannsrettens syn, allerede den 19 april 1993 eller senest dagen etter ha underrettet motpartens pro sessfullmektig om frafallet av anken. Lagmannsretten har funnet at den kjærende parts unnlatelse må medføre erstatningsansvar etter domstolloven §200, og uttaler i denne forbindelse:

"Etter lagmannsrettens vurdering innebærer unnlatelsen av å varsle ankemotpartens prosessfullmektig en slik forsømmelse som gir grunnlag for å pålegge erstatningsansvar etter domstolsloven §200 for det tap som dermed måtte oppstå. Det bemerkes at det i denne bestemmelse opereres med et uaktsomhetsansvar også for rene unn latelser, og at adv. Hagas unnlatelse av straks å informere ankemotpartens prosessfullmektig må anses som omfattet av den erstatningsrettslige uaktsomhets regel dstl. §200 inneholder. Det foreligger dermed grunnlag for å ilegge adv. Haga solidaransvar for den del av omkostningene som kunne vært spart ved aktsom opptreden."

Utvalget antar at lagmannsretten her har lagt til grunn en uriktig forståelse av lovens erstatningsvilkår. Retten synes å ha bygget på en alminnelig erstatningsrettslig aktsomhetsnorm. Vilkåret for at en prosessfullmektig skal kunne pålegges å betale erstatning etter domstolloven §200 er at han "gjør sig skyldig i forsømmelig eller annet utilbørlig forhold". Det må antas at dette innebærer at ikke ethvert forsømmelig forhold fra en prosessfullmektigs side gir grunnlag for å pålegge ham å betale erstatning til den skadelidte. Det er antatt i teorien at en handling eller forsømmelse bare rammes av bestemmelsen dersom den er rettsstridig og straffverdig, jf Edvin Andreassen: Retter gangsstraff, Advokatforeningens småskriftserie nr 51 (1987) og Andenæs: Alminnelig strafferett, 3 utgave side 144-146.

Utvalget kan ikke se at den kjærende parts forsømmelse er så graverende at den rammes av en slik karakteristikk, og den kan heller ikke slik lagmannsretten synes å ha sett det vurderes uavhengig av det forhold at også rettens eget kontor unnlot å varsle motparten på forhånd om at ankeforhandlingen ville falle bort. Etter utvalgets syn er det ikke grunnlag for å pålegge advokat Haga å betale erstatning til motparten for eventuelt tap. Det kan da heller ikke bli tale om et solidaransvar for en del av tapet.

Lagmannsrettens kjennelse, slutningens pkt 3, vil etter dette bli nå oppheve. Kjæremålet har ført frem. Den kjærende part bør til kjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Omkostningene settes til 2.000 kroner.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Lagmannsrettens kjennelse, slutningens pkt 3, oppheves.

2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Asbjørn Lura til Johan Haga 2.000 totusen kroner innen 2 to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.