HR-1995-774-S - Rt-1995-628
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-03-30 |
| Publisert: | HR-1995-00774-S - Rt-1995-628 (173-95) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Privat straffesak |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00774 S, jnr 170/1995. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Hellesylt, Langvand, Schei, |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §98, §246, Straffeprosessloven (1981) §388 |
A reiste ved stevning til Bergen byrett 14 desember 1992 privat straffesak mot lagdommer B. Saken gjaldt påståtte usanne og ærekrenkende uttalelser i dom avsagt av Gulating lagmannsrett 20 november 1990. I rettet stevning 9 juni 1993 har A presisert at saksøkte skal ha overtrådt straffeloven §98 og §246.
Ved beslutning av Eidsivating lagmannsrett 22 desember 1993 ble saken overført til Oslo byrett som avsa kjennelse 21 oktober 1994 med slik slutning:
"1. Saken avvises.
2. Staten tilkjennes kr 2000,- i saksomkostninger. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker."
A påkjærte byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett som 3 februar 1995 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Oslo byretts kjennelse av 21. oktober 1994 stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 2000 - totusen - kroner til B innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens og lagmannsrettens kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han anfører blant annet at det er feil når lagmannsretten har avvist hans kjæremål med den begrunnelse at fristen for å bringe saken inn for riksadvokaten er oversittet hva gjelder straffeloven §246 og at straffeloven §98 bare verner offentlige interesser. Han viser i den forbindelse til saksgangen forut for anleggelse av søksmålet.
Den kjærende part har lagt ned slik påstand:
"1. Oslo byretts kjennelse av 21. oktober 1994 oppheves.
2. Saksøker tilkjennes kr 2000,- i saksomkostninger."
I kjæremålstilsvaret blir det anført at det her dreier seg om et videre kjæremål og at kjæremålsutvalgets kompetanse derfor er begrenset etter straffeprosessloven §388. Når den kjærende part hevder at lagmannsretten har bygget på uriktige opplysninger om utgangspunktet for fristberegningen, er kjæremålet rettet mot lagmannsrettens bevisvurdering som ikke kan prøves i et videre kjæremål. Det anføres videre at den øvrige del av kjæremålet ikke kan sees å være rettet mot lagmannsrettens saksbehandling eller lovtolkning.
Kjæremotparten har lagt ned slik påstand:
"Kjæremålet forkastes og kjærende part tilkjennes saksomkostninger for utvalget."
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner som lagmannsretten det klart at straffeloven §98 utelukkende verner offentlige interesser, og at A her ikke har subsidiær påtalerett. Når det gjelder spørsmålet om fristen for å reise sak vedrørende den påståtte overtredelse av straffeloven §246, kan utvalget ikke se at det foreligger feil i lagmannsrettens tolking av de aktuelle lovbestemmelser eller i lagmannsrettens saksbehandling. Lagmannsrettens bevisvurdering kan utvalget ikke prøve, jf straffeprosessloven §388.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjæremotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger for utvalget. Kravet tas til følge. Beløpet settes til kr 800,-. Utvalget tilføyer for ordens skyld at når det i kjæremotpartens påstand sies at den "kjærende part" tilkjennes saksomkostninger, er det en åpenbar feilskrift.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B 800 - åttehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.