HR-1995-79-A - Rt-1995-896
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-05-26 |
| Publisert: | HR-1995-00079-A - Rt-1995-896 (268-95) |
| Stikkord: | Konkurs, Massekrav, Separatistrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating Lagmannsrett LG-1992-01187 - Høyesterett HR-1995-00079 A, nr 142/1994 |
| Parter: | Rockocco AS - dets konkursbo (Advokat Jan H Rasmussen - til prøve) mot Banco Rotto AS (Advokat Endre Grande) |
| Forfatter: | Stang Lund, Aarbakke, Backer, Gjølstad, Sinding-Larsen |
| Lovhenvisninger: | Dekningsloven (1984) §1-4, §7-10, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Konkursloven (1984) §16, §72, §9-2 |
Dommer Stang Lund: Saken gjelder krav om godkjennelse av husleie som massekrav i konkursbo, jf dekningsloven §7-10 - subsidiært særskilt dekning i a kontobeløp betalt for husleie til klientkonto hos skyldnerens advokat.
Banco Rotto AS som utleier og Rockocco AS som leietaker inngikk 2/13 mai 1991 avtale om framleie av restaurantlokale i Vågsalmenningen nr 14 - 20 i Bergen. Leien skulle etter avtalen beregnes i prosent av bruttoomsetting med fradrag av merverdiavgift.
Rockocco AS betalte etterhvert ikke leien rettidig og utkastelse ble begjært. Namsmannen i Bergen tok begjæringen til følge og forretningen ble berammet til 1 november 1991. Rockocco AS klagde til Bergen namsrett. Bergen namsrett stadfestet i kjennelse 29 november 1991 namsmannens beslutning om utkastelse. Kjennelsen ble påkjært til Gulating lagmannsrett, som i kjennelse 16 januar 1992 forkastet kjæremålet. Lokalene ble stilt til rådighet for utleier 24 januar 1992. Videre kjæremål til Høyesteretts kjæremåls utvalg ble i kjennelse 2 april 1992 avvist på grunn av manglende rettslig interesse.
Skattefogden i Hordaland begjærte 23 oktober 1991 Rockocco AS slått konkurs på grunn av skyldig merverdiavgift. Rockocco AS krevde gjeldsforhandling. Skattefogden motsatte seg gjeldsforhandling. Bergen skifterett forkastet i kjennelse 21 november 1991 begjæringen om gjeldsforhandling og tok boet under behandling som konkursbo. Det ble deretter oppnevnt midlertidig bobestyrer og kreditorutvalg. Bobestyreren meddelte 25 november 1991 Banco Rotto at boet ikke trådte inn i leieavtalen.
Rockocco AS påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten avslo i kjennelse 16 januar 1992 begjæringen om gjeldsforhandling og opphevde Bergen skifteretts beslutning om å ta boet til Rockocco AS under behandling som konkursbo. Behandlingen av skattefogdens konkursbegjæring ble utsatt til begjæring om gjeldsforhandling måtte bli tilbakekalt eller rettskraftig avgjort.
Bergen skifterett besluttet i kjennelse 17 januar 1992 å frata Rockocco AS rådigheten over sine eiendeler inntil gjeldsforhandling måtte bli åpnet eller konkursbegjæringen mot selskapet avgjort. Etter at lagmannsrettens kjennelse om å avslå gjeldsforhandling var blitt rettskraftig, avsa Bergen skifterett den 7 februar 1992 kjennelse om konkursåpning.
Banco Rotto AS krevde under bobehandlingen skyldig leie fra første konkursåpning 21 november 1991 fram til lokalene ble stilt til rådighet 24 januar 1992 dekket som massekrav. Subsidiært eller alternativt ble skyldig leie krevd avregnet separat i beløp innbetalt av Rockocco AS til klientkonto hos selskapets advokat. Det samlede innbetalte beløp med fradrag av honorar til advokat var ca kr 692.000. Boet godtok ikke kravene fra Banco Rotto AS. Bergen skifterett besluttet 9 september 1992 å la spørsmålene bli prøvd i skiftetvist. Bergen skifterett avgjorde skiftetvisten i kjennelse 21 oktober 1992 med slik slutning:
"1. Rockocco AS' konkursbo frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Banco Rotto AS anket herredsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa 1 desember 1993 dom i saken med slik domsslutning:
"1. Banco Rotto AS sitt krav på husleie og beslektede ytelser for perioden 21. november 1991 til 24. januar 1992 godkjennes som massekrav i konkursboet til Rockocco AS.
2. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse skal konkursboet til Rockocco AS betale kr 74776,- - fireogsyttitusensyvhundreogseksogsytti - til Banco Rotto AS i saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten."
Lagmannsretten la til grunn at insolvens var sammenhengende til stede hele tiden, og at det som skjedde under første konkurs i tidsrommet 21 november 1991 til 16 januar 1992 måtte anses som ledd i en samlet bobehandling, når konkurs ble åpnet på ny 7 februar 1992 på grunnlag av samme konkursbegjæring.
Rockocco AS konkursbo har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen. Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser framgår av avgjørelsene.
Til bruk for Høyesterett har 6 vitner - herunder bobestyreren - gitt forklaring ved bevisopptak, hvorav ett vitne er nytt for Høyesterett. Det er framlagt noen nye dokumenter. Saken står for Høyesterett i samme stilling som for skifteretten og lagmannsretten.
Den ankende part har i hovedsak anført:
Lagmannsretten har tatt feil når påløpt husleie før ny konkurs ble åpnet 7 februar 1992 er godkjent som massekrav. Bestemmelsene i dekningsloven §7-10 gjelder leiekrav som er oppstått etter konkursåpningen, jf dekningsloven §1-4. Den kjennelse som ligger til grunn for konkursbehandlingen, er skifterettens kjennelse av 7 februar 1992. Krav som er oppstått i tidsrommet 21 november 1991 til 16 januar 1992 kan ikke bli massekrav. Lagmannsrettens avgjørelse ville innebære at skyldig husleie blir behandlet forskjellig fra annen gjeld påløpt før ny konkurs ble åpnet 7 februar 1992. Dette er det ingen holdepunkter for.
Rockoccos subsidiære anførsel kan heller ikke føre fram. De midler Rockocco AS betalte til sin advokat, og som ble satt inn på klientkonto, var midler selskapet og/ eller boet hadde adgang til selv å disponere over. Selskapets advokat måtte følge selskapets instrukser med hensyn til disponering av midlene. Noen avtale om atskillelse av midlene og begrensning av adgangen til å disponere midlene til fordel for ankemotparten ble ikke inngått. De innbetalte beløp hørte dermed til bomassen og er med rette tilført boet.
Ankende part har for Høyesterett lagt ned slik påstand:
"1. Bergen skifteretts kjennelse, kjennelsens pkt. 1, stadfestes.
2. Rockocco AS - dets konkursbo tilkjennes saksomkostninger for Skifterett, Lagmannsrett og Høyesterett."
Ankemotparten har i hovedsak anført:
Lagmannsrettens avgjørelse er riktig både i sitt resultat og i begrunnelsen.
Som lagmannsretten har lagt til grunn, bestyrte bostyrer og skifteretten bomassen fra konkurs ble åpnet 21 november 1991 og måtte herunder ta stilling til om virksomheten skulle fortsette eller opphøre uavhengig av konkursskyldnerens syn på dette. Bestemmelsen i konkursloven §72 annet ledd begrenser ikke skifteretten og bostyrers rådighet, men gir en veiledning om framgangsmåten fram til en kjennelse om åpning av konkurs er blitt rettskraftig.
Konkursloven §72 må sammenholdes med dekningsloven §7-10 som gjelder fra og med konkurs er åpnet uavhengig av om kjennelsen om åpning er rettskraftig. Når bobestyreren 25 november 1991 meddeler at boet ikke trer inn i leieavtalen og samtidig godtar at drif ten fortsetter, blir underretningen virkningsløs, idet dekningsloven §7-10 inneholder et kumulativt vilkår om at lokalene også må stilles til utleiers rådighet. Dette skjedde først 24 januar 1992 etter at utkastelse var gjennomført.
Urådighetskjennelse ble avsagt av Bergen skifterett 17 januar 1992 - dagen etter at Gulating lagmannsrett opphevde beslutningen om å åpne konkurs. Ny konkurs på samme grunnlag ble åpnet 7 februar 1992. Lagmannsretten har lagt til grunn at bobehandlingen i første konkursperiode fra 21 november 1991 til 16 januar 1992 må ses som ledd i en samlet bobehandling når ny konkurs åpnes 7 februar 1992. Dette er riktig rettsanvendelse.
Subsidiært anføres at ankemotparten har rett til dekning av midler som ble betalt til Rockoccos advokat. Bobestyrer hadde godtatt at restaurantdriften fortsatte under forutsetning av at alle utgifter, herunder husleie, ble betalt kontant. På grunn av uenighet om husleiens størrelse, ble denne likevel ikke betalt direkte til utleier, men innbetalt til Rockoccos advokat og innsatt på dennes klientkonto. Dette var akseptert av bobestyrer. Det var fra Rockoccos side med endelig virkning bestemt at skyldig husleie skulle dekkes av disse midler. Det bestrides at Rockoccos advokat var nødt til å følge instruks fra Rockocco med hensyn til disponering av midlene.
Ankemotparten har for Høyesterett nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt:
a) Gulating Lagmannsretts dom stadfestes.
b) Banco Rotto AS tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.
2. Subsidiært:
a) Det samlede beløp som er innbetalt av Rockocco AS til klientkonto hos advokat Rolf Bech-Sørensen i perioden 21. november 91 - 24. januar 92 tilhører Banco Rotto AS forsåvidt beløpet dekker påløpt husleie og beslektede ytelser iht leieavtalens pkt. 3, for denne perioden.
b) Banco Rotto AS tilkjennes saksomkostninger for skifterett, lagmannsrett og Høyesterett."
Jeg finner at anken må tas til følge og at Bergen skifteretts kjennelse punkt 1 må stadfestes.
Konkursloven §16 første ledd, bestemmer at behandlingen av en begjæring om konkurs skal utsettes til en begjæring om åpning av gjeldsforhandling framsatt før konkursåpning er tilbakekalt eller rettskraftig avslått. Bergen skifterett forkastet Rockocco AS begjæring om gjeldsforhandling i kjennelse 21 november 1991. Det var en feil når skifteretten i samme kjennelse besluttet at boet til Rockocco AS skulle tas under skifterettens behandling som konkursbo. Skifteretten skulle ha besluttet å utsette behandlingen av konkursbegjæringen.
I samsvar med dette opphevet lagmannsretten ved sin kjennelse av 16 januar 1992 konkursåpningskjennelsen. Etter at fristen for kjæremål over lagmannsrettens kjennelse var utløpt, avsa Bergen skifterett den 7 februar 1992 kjennelse om konkursåpning.
Det er enighet mellom partene om at husleie for tidsrommet 21 november 1991 til 24 januar 1992 ville ha vært godkjent som massekrav om Bergen skifteretts beslutning 21 november 1991 om å ta boet til Rockocco AS under behandling som konkursbo hadde blitt opprettholdt. Det følger direkte av dekningsloven §7-10 annet ledd at boet i slike høve må utrede leien som masseforpliktelse inntil leieobjektet er stilt til utleiers rådighet.
Boets plikt til å utrede husleie som massefordring gjelder "tiden fra åpningen av bobehandlingen", jf §7-10 annet ledd. Tidspunktet for konkursåpning er det tidspunkt da kjennelse om åpning av konkurs ble avsagt, jf §1-4 tredje ledd. Konkursbehandlingen skjer nå på basis av skifterettens kjennelse av 7 februar 1992 og ikke på basis av den opphevde kjennelse av 21 november 1991. For så vidt følger det direkte av lovens bestemmelse at husleie som er påløpt før 7 februar 1992 ikke går inn under §7-10.
Lagmannsretten har antatt at det i realiteten har funnet sted en sammenhengende bobehandling fra 21 november 1991, at de materielle vilkår for konkurs hele tiden har vært til stede, og at det derfor er konkursåpningskjennelsen den 21 november 1991 som i dette tilfelle må være avgjørende i forhold til §7-10 jf §1-4. Dette er etter mitt syn ikke holdbart. Selv om de materielle vilkår for konkurs var til stede allerede 21 november 1991, følger det av konkursloven §16 at konkurs ikke kunne åpnes på det daværende tidspunkt. Det foreligger verken i lov eller forarbeider grunnlag for å se bobehandlingen i sammenheng når en kjennelse om å åpne konkurs oppheves og boet tilbakeleveres konkursskyldneren og konkurs deretter etter kort tid åpnes på ny på grunnlag av samme konkursbegjæring.
Dekningsloven har i §9-2 punktene 5 og 6 bestemmelser om at visse fordringer påført skyldnerens bo under en umiddelbart forutgående gjeldsforhandling skal dekkes som massefordring. Bestemmelsene gjelder imidlertid bare dersom gjeldsforhandling har vært åpnet, noe som ikke er tilfelle her.
Ankemotparten har til støtte for sitt syn anført at både reelle grunner og rimelighetsgrunner taler for at man bygger på at det har foregått en sammenhengende bobehandling fra 21 november 1991. Etter mitt syn er man imidlertid her på et område hvor hensynet til konkret rimelighet må vike for behovet for klare regler. Illustrerende for den uklarhet som ville oppstå om man skulle følge ankemotpartens syn, er at det også kreves leie som massekrav for tidsrommet 16 - 24 januar 1992, en periode som ikke ble omfattet av noen konkursåpningskjennelse.
Ankemotparten har subsidiært hevdet at beløp innbetalt av Rockocco AS til klientkonto hos selskapets advokat, tilhører ankemotparten for så vidt beløpet dekker påløpt husleie og beslektede ytelser i henhold til leieavtalens punkt 3 for denne perioden. Grunnlaget er at beløpene betalt til klientkonto hos advokaten var øremerket for betaling av husleie og således separert fra debitors øvrige midler. Bobestyreren har vært holdt skriftlig underrettet om dette og har, hevdes det, godkjent ordningen.
Jeg finner at heller ikke denne anførsel kan føre fram.
Ankemotparten har til støtte for anførselen vist til korrespondanse mellom Banco Rottos advokat, Rockoccos advokat og bobestyreren. Jeg kan imidlertid ikke se at denne korrespondansen inneholder noe bindende tilsagn om at det beløpet som Rockocco overførte til sin advokat ville bli overført til Banco Rotto. En erkjennelse av å skylde husleie er i denne forbindelse ikke tilstrekkelig. Heller ikke forelå det noen instruks til advokaten om overføring av midlene til Banco Rotto. Jeg er enig med skifteretten i at Rockocco ikke hadde gitt fra seg råderetten over midlene, og i at det da ikke kan foreligge noen separatistrett. De øvrige spørsmål som kan reises i forbindelse med den påståtte separatistrett, finner jeg ikke grunn til å gå inn på, idet det, slik jeg ser det, ikke har betydning for avgjørelsen.
Rockocco AS konkursbos anke har ført fram. Jeg finner at ankende part etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd må tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, lagmannsretten og skifteretten. Omkostningene settes i samsvar med framlagt oppgave til kr 104.875, hvorav kr 24.875 gjelder utlegg.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Bergen skifteretts kjennelse punkt 1 stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett, lagmannsretten og skifteretten betaler Banco Rotto AS 104.875 - kroneretthundreogfiretusenåttehundreogsyttifem - kroner til Rockocco AS konkursbo innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.