HR-1995-8-B - Rt-1995-40
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-01-10 |
| Publisert: | HR-1995-00008-B - Rt-1995-40 (10-95) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating Lagmannsrett LE-1994-01074M - Høyesterett HR-1995-00008 B, snr 232/1994. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Wenche F Gjelsten) mot A (Forsvarer: advokat Ole A Bachke jr). |
| Forfatter: | Schei, Coward, Skåre, Halvorsen, Smith |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §228, §229, §231, §232, §60, §257, §258, §333, §49, §52, §62, §63, Fengselsloven (1958) §35, Straffeprosessloven (1981) §328, Barnevernloven (1992) |
Dommer Schei: Eidsivating lagmannsrett avsa 6 oktober 1994 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1977, dømmes for overtredelse av straffeloven §231, jf §232, §229 2. straffalternativ, jf §232, §228 første ledd, §333 og §257, jf §258, jf §49, alt sammenholdt med straffeloven §62 og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 2 - to - år og 4 - fire - måneder.
I medhold av straffeloven §52 flg gjøres 1 - ett - år og 4 - fire - måneder av straffen betinget med en prøvetid på 2 - to - år og på det særskilte vilkår at A i prøvetiden settes under tilsyn av Kriminalomsorg i frihet.
Til fradrag i den ubetingede del av fengselsstraffen kommer 81 - åttien - dager for utholdt varetektsfengsel.
2. Saksomkostninger idømmes ikke."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av lagmannsrettens dom. Jeg nevner at saken en gang tidligere har vært behandlet av lagmannsretten. Lagrettens kjennelse ble da tilsidesatt for fire tiltalepunkter, og det ble bestemt at hele saken skulle behandles på nytt, jf straffeprosessloven §328 tredje ledd annet punktum.
Domfelte anket over lovanvendelsen og straffutmålingen. Ved beslutning av Høyesteretts kjæremålsutvalg av 11 november 1994 ble lovanvendelsesanken nektet fremmet, mens anken over straffutmålingen - herunder fastsettelsen av varetektsfradraget - ble henvist.
Domfeltes forsvarer har særlig fremhevet:
Domfelte begikk den første legemskrenkelsen da han var 15 år og 11 dager gammel, den siste da han var knapt 16 år og 1 måned. Det er viktig at det ikke anvendes fengsel overfor så unge lovbrytere med mindre det fremstår som en siste utvei og for et kortest mulig tidsrom, jf i denne forbindelse artikkel 37 i FNs konvensjon om barnets rettigheter.
Domfelte rømte fra kollektivet 25 august 1993. Han har siden bodd hos sine foreldre. Det er ikke registrert alvorlig kriminalitet på ham i denne perioden. Forsøket på innbrudd i en kjellerbod i juni 1994 må i denne sammenheng betraktes som en bagatell. Tidsforløpet siden de alvorlige legemskrenkelsene ble begått er - ikke minst hensett til domfeltes alder - betydelig, og mye tyder nå på at han er inne i en stabiliserende periode.
Varetektsfradraget må - anføres det videre - omfatte den tiden domfelte var plassert på X Utredningssenter. Dette var en frihetsberøvelse som kom i stand som alternativ til fortsatt varetektsfengsel.
Statsadvokaten har anført at de formildende momenter i saken er tilstrekkelig ivaretatt ved den straff som er fastsatt. Oppholdet på X skjedde etter vedtak av barnevernmyndighetene og ut fra de hensyn barnevernloven ivaretar. Det skal derfor ikke gis fradrag for oppholdet der.
Jeg er kommet til at det ikke er grunnlag for å endre lagmannsrettens straffastsettelse, men at varetektsfradraget må settes slik at det også gis fradrag for oppholdet på X Utredningssenter.
Det alvorligste forhold domfelte er dømt for, gjelder overtredelse av straffeloven §231, jf §232, begått 5 april 1993. Sammen med en kameratgjeng bestemte domfelte seg for å ta "hevn" overfor en annen ungdom som skulle ha slått en venninne av en av tiltaltes kamerater. Lagmannsretten har beskrevet hendelsesforløpet slik:
"De hentet først kniver hos en av tiltaltes kamerater, og gikk deretter ut for å se etter B. De påtraff han på T-banestasjonen på Furuset, og etter en kort krangel inne på stasjonsområdet gikk de utenfor dette. Her slo tiltaltes bror en ølflaske i hodet på B. Deretter slo tiltalte B i ansiktet med knyttet neve, for så å stikke ham med kniv i ryggen, noe oppe til venstre. Tiltalte benyttet en stor forskjærkniv, og stikket ble utført med betydelig kraft. Kniven gikk gjennom fornærmedes klær og inn i venstre brystregion, der lungen ble punktert.
Fornærmede løp umiddelbart bort fra stedet. Tiltalte og hans venner fulgte etter, tiltalte med kniven i hånden. Ved en kiosk et stykke unna fikk fornærmede kontakt med noen andre, hvorpå tiltalte og hans venner stakk av. Fornærmede ble straks kjørt til sykehus, der det omgående ble drenert ut blod og luft som hadde kommet inn i brysthulen. Ny drenering ble foretatt et par dager senere, og 20. april 1993 ble fornærmede utskrevet. I legeerklæring av 6. mai 1993 er opplyst at fornærmede bare vil få ubetydelige mén etter skaden. For øvrig er anført at det dreier seg om en "svært alvorlig skade, som dersom han var blitt etterlatt bevisstløs uten tilsyn, kunne ha vært livstruende"."
Også de to overtredelsene av straffeloven §229 2. straffalternativ, jf §232, er alvorlige. Dette gjelder særlig legemsbeskadigelsen av C den 14 juli 1992. Domfelte oppholdt seg denne kvelden utenfor blokken han bodde i. Om det videre hendelsesforløp heter det i lagmannsrettens dom:
"C, som bor i blokken, kom etter en tid forbi. Han hadde med seg sin venninnes sønn, og da tiltalte mente at C kom med en nedsettende bemerkning, tok han straks kontakt med ham. Tiltalte oppførte seg provoserende og truende, og C dyttet tiltalte unna slik at han falt i bakken. Tiltalte dyttet tilbake, og forlot så fornærmede.
Tiltalte fikk deretter tak i to kamerater, og de gikk inn i en kjeller der de hentet et balltre og to ishockeykøller. De gikk straks bort til C, som nå befant seg på en lekeplass, og satte i gang med å slå ham. Tiltalte benyttet balltreet, og han tilføyde fornærmede en rekke kraftige slag mot kroppen. Fornærmede ble redd og gikk mot oppgangen der han bodde. Tiltalte og hans kamerater fulgte etter samtidig som de slo ham med slagvåpnene. Foruten slag mot bena og overkroppen, ble tiltalte slått i hodet, og det finnes bevist at tiltalte minst en gang har slått fornærmede i hodet med balltreet. Etter at fornærmede hadde ringt på ved oppgangsdøren, stakk tiltalte og hans kamerater av."
C ble ved slagene påført brudd på kneskålen, kutt i hodet samt hevelser og slagmerker over hele kroppen. Som følge av skadene var han sykmeldt i et halvt år.
Jeg går ikke inn på hendelsesforløpet i den andre overtredelsen av straffeloven §229 2. straffalternativ, jf §232, bortsett fra at jeg vil bemerke at også her opptrådte domfelte sammen med en gjeng. Det samme var tilfelle ved en av overtredelsene av straffeloven §228 første ledd.
Den voldskriminalitet domfelte har utøvd, er så graverende at jeg ikke kan se at det er plass for verken en nedsettelse av den totale straff eller av den ubetingete del av dommen. Grunnlaget for å sette straffen så vidt lavt, og i det hele å gi deldom, er nettopp de forhold domfeltes forsvarer har fremhevet som formildende, og disse er tilstrekkelig vektlagt av lagmannsretten.
Det eneste som kunne gi grunn til tvil, er at det blir en relativt begrenset periode domfelte må gjeninnsettes for. Jeg viser til at domfelte vil kunne prøveløslates etter soning av to tredjedeler av den ubetingete del av straffen, jf fengselsloven §35, og at varetektsfradraget - som jeg kommer til - blir på 141 dager.
Jeg finner imidlertid at dette ikke gir grunnlag for reduksjon av den ubetingete delen. For det første er den straffen som det gjenstår å sone ikke bagatellmessig, iallfall vil den neppe fortone seg slik for domfelte. Dernest - og det er det avgjørende - jeg vil finne det nærmest støtende, ved slik graverende voldskriminalitet, å sette den ubetingete del av straffen så lavt som ville vært nødvendig om straffen skulle anses sonet ved varetekt.
Jeg behandler så varetektsfradraget.
Domfelte ble pågrepet 6 april 1993. Han ble varetektsfengslet dagen etter for fire uker, siktet for forsøk på drap - det forhold han er dømt for etter straffeloven §231 jf §232. Fengslingen ble senere forlenget, og det ble i forbindelse med fengslingene påpekt behovet for å finne en annen plassering av ham enn i varetektsfengsel. I Oslo forhørsretts kjennelse av 2 juni 1993 er det uttalt:
"Aktor har fremholdt at politiet har arbeidet med spørsmålet om å finne en annen plassering av siktede, slik at han kan overføres fra Oslo kretsfengsel til et annet sted. Det har imidlertid vært umulig for politiet å finne frem til en slik plassering at man kan være forvisset om at siktede ikke begår nye straffbare handlinger. Retten forutsetter for sitt vedkommende at politiet fortsetter dette arbeidet og prioriterer det på en slik måte at man kan finne frem til en annen løsning på relativt kort tid og forutsetter at dette skjer i samarbeid med det psykiatriske team ved Oslo kretsfengsel og med Barnevernet, Y kommune for å finne frem til en løsning som på forsvarlig måte sikrer at siktede ikke begår nye straffbare handlinger og samtidig imøtekommer behovet for en annen form for sikring enn opphold i Oslo kretsfengsel.
Under hensyn til foranstående finner retten å kunne ta begjæringen om varetektsfengsel til følge, men setter fengslingsfristen til 2 uker."
Den 15 juni 1993 begjærte politiet fengslingen forlenget. I påtegningen til forhørsretten er det uttalt:
"Retten påla politiet i siste rettsmøtet den 2. juni 1993 jf. dok. 9/22, å prioritere arbeidet med å finne en alternativ plassering for siktede. Politiet har vært i løpende kontakt med barnevernet i Y og det er nå skaffet plass for siktede på X Utredningssenter. Dette er fra medio juli."
I forhørsrettens rettsbok 16 juni 1993 heter det:
"Aktor endret begjæringen om varetektsfengsling til 1 uke under henvisning til at siktede trolig vil kunne overføres til X Utredningssenter allerede neste uke etter tvangsvedtak av barnevernet. Dette i følge opplysninger fra utredningssenteret til aktor idag."
Forhørsretten tok begjæringen til følge idet den la til grunn at "... fengsling antas påkrevet for å hindre at siktede begår nye straffbare handlinger...".
Overføring skjedde deretter, som forutsatt, til X Utredningssenter hvor domfelte var til 23 august. X Utredningssenter er en lukket anstalt. Det er truffet fysiske tiltak for å hindre rømming.
Vilkårene for såkalt varetektsfradrag er gitt i straffeloven §60. Domfelte må ha vært "undergitt frihetsberøvelse i anledning av saken". At oppholdet på X Utredningssenter var "frihetsberøvelse", er ikke tvilsomt. Det er etter min mening heller ikke tvilsomt at denne frihetsberøvelsen var "i anledning av saken". Riktignok hadde barnevernmyndighetene, med hjemmel i barnevernloven, fattet vedtak om den tvangsmessige plasseringen. Vedtaket er ikke fremlagt. Men bakgrunnen for plasseringen, slik den er klarlagt bl a gjennom påtegningen til forhørsretten og argumentasjon i forbindelse med fengslingsforlengelser, viser at den skjedde i stedet for - og for å unngå - regulært varetektsfengsel.
Plasseringen er da klart foranlediget av saken, og domfelte har krav på fradrag etter straffeloven §60 også for oppholdet på X Utredningssenter, slik at det totale fradraget blir på 141 dager.
Jeg stemmer etter dette for denne kjennelse:
Anken forkastes.
I straffen fragår i alt 141 - etthundreogførtien - dager for varetekt.
Dommer Coward: Jeg er enig med førstvoterende i at det her skal gjøres varetektsfradrag etter straffeloven §60. Men jeg er kommet til at den domfeltes anke bør tas til følge også når det gjelder straffutmålingen.
Saken er meget spesiell. Jeg er fullt ut enig med førstvoterende i at den gjelder graverende voldskriminalitet.
Men samtidig gjelder saken en svært ung gjerningsmann, som kort etter den alvorligste handlingen ble frihetsberøvet i nesten fem måneder. Opprettholdes lagmannsrettens dom, er spørsmålet i praksis om han skal gjeninnsettes for ca tre måneder.
Den domfelte var femten år da de første voldshandlingene ble begått, og seksten år da den alvorligste legemsbeskadigelsen skjedde. Han befinner seg i en aldersgruppe som straffutmålingsmessig gjerne blir særbehandlet - blant annet ved spørsmål om samfunnstjeneste i voldssaker.
I tillegg til - og i kombinasjon med - den domfeltes unge alder kommer tiden som er gått siden forbrytelsene og frihetsberøvelsen i sammenheng med dem. Det er tale om gjeninnsetting - snart halvannet år etter at frihetsberøvelsen opphørte - for å fullbyrde en reaksjon overfor en gutt på nesten atten år for noe han gjorde som femten- og sekstenåring. Jeg synes at en slik gjeninnsetting gir liten mening.
Jeg legger vekt på at tidsperspektivet - et år og ni måneder fra handlingen, et år og fire måneder fra frihetsberøvelsen opphørte - på flere måter blir annerledes i forhold til en ung gutt enn i forhold til et voksent menneske. Dels kan et ungt menneske gjennomgå store forandringer. Her viser jeg til at det ikke er opplysninger om ny kriminalitet fra den domfelte - bortsett fra innbruddet i en bod, som jeg ser som uvesentlig. Og dels legger jeg til grunn at opplevelsen av tid er forskjellig for yngre og eldre mennesker; to år er lenge for en tenåring.
Jeg mener derfor at lagmannsrettens dom bør endres slik at den ubetingete delen av straffen settes til fengsel i fem måneder, som anses avsont ved den frihetsberøvelsen som har skjedd.
Dommer Skåre: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommer Halvorsen: Likeså.
Justitiarius Smith: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne kjennelse:
Anken forkastes.
I straffen fragår i alt 141 - etthundreogførtien - dager for varetekt.