Hopp til innhold

HR-1995-810-S - Rt-1995-729

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1995-04-06
Publisert: HR-1995-00810-S - Rt-1995-729 (217-95)
Stikkord: Straffeprosess, Varetektsfengsling
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1995-00810 S, jnr 360/1995
Parter:
Forfatter: Hellesylt, Halvorsen, Coward,
Lovhenvisninger: Straffeprosessloven (1981) §171, Straffeloven (1902) §206, §222, §227, §229, §232, §267, §268, §270, §271, §49, §184, §185, §388


A, født xx.xx.1964, er siktet for overtredelse av straffeloven §271 jf §270 første ledd nr 1, jf §49, straffeloven §206 annet og tredje ledd, straffeloven §268 første ledd jf §267, straffeloven §229 2. straffalternativ jf §232, straffeloven §229 1. straffalternativ jf §232, straffeloven §227 og straffeloven §222.

Ved Oslo forhørsretts kjennelse av 9 november 1994 ble han i medhold av straffeprosessloven §184 jf §185, jf §171 første ledd nr 2 varetektsfengslet til 7 desember 1994. Fengslingsfristen er senere forlenget, sist ved forhørsrettens kjennelse av 10 mars 1995 til 21 april 1995.

A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett som - under henvisning til straffeprosessloven §185, jf §184 jf §171 første ledd nr 2 og 3 - avsa kjennelse 14 mars 1995 hvorved kjæremålet ble forkastet.

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er vist til straffeprosessloven §388 nr 3 og anført:

Lagmannsretten har tatt feil når den har innfortolket som et nytt grunnlag for fortsatt fengsling at A ikke ønsker å avgi forklaring til politiet. Dette må være en feiltolking av loven idet A er i sin fulle rett til å nekte å forklare seg til politiet.

Det er videre feil når lagmannsretten har lagt til grunn en helt generell vurdering for anvendelsen av straffeprosessloven §171 nr 3. Bestemmelsen forutsetter en konkret vurdering der retten må komme frem til at det er en sterk grad av sannsynlighetsovervekt for at siktede vil begå et nytt lovbrudd i fremtiden om han ikke undergis fortsatt fengsling. Lagmannsretten har etter As oppfatning vurdert lovbestemmelsen feilaktig idet den ikke har foretatt en slik konkret vurdering som bestemmelsen forutsetter.

Det er ikke nedlagt noen formell påstand i kjæremålet. Det fremgår imidlertid at A begjærer seg løslatt for overføring til vanlig soning av straff.

Politiet er kjent med kjæremålet.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder et videre kjæremål, slik at utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388.

I kjæremålet er det vist til §388 nr 3 - tolking av en lovforskrift - som utvalget kan prøve. Det er for det første angitt at det er en gal tolking av loven når det i forhold til straffeprosessloven §171 nr 2 og 3 er lagt vekt på at siktede ikke vil gi forklaring til politiet. Kjæremålsutvalget bemerker at det bare er i forbindelse med bestemmelsen i §171 nr 2 - fare for bevisforspillelse - at lagmannsretten har pekt på at siktede har vist liten vilje til å samarbeide med politiet. Utvalget finner det klart at dette kan være et relevant moment i forhold til denne bestemmelsen, slik at det ikke foreligger noen uriktig tolking av loven fra lagmannsrettens side.

I kjæremålet anføres det videre at det ikke er foretatt noen slik konkret vurdering av gjentakelsesfaren som §171 nr 3 krever. Det er mulig at denne anførselen bør sies å gjelde lagmannsrettens saksbehandling, ikke dens lovtolking. Også saksbehandlingen kan prøves av kjæremålsutvalget, jf straffeprosessloven §388 nr 2. Kjæremålsutvalget finner imidlertid ikke i noe fall at anførselen kan føre frem. Lagmannsretten har foretatt en konkret vurdering av gjentakelsesfaren, jf at den anfører følgende i kjennelsen:

"Fortsatt fengsling antas også påkrevd for å hindre at siktede på ny begår en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Siktede er i følge politiet domfelt for bedrageri flere ganger tidligere - sist ved dom i 1992. De forhold han nå er siktet for opplyses å være begått under soning/permisjon fra soning. Mot denne bakgrunn og den omfattende siktelsen fremstår forsvarerens anførsler på dette punkt som lite treffende." Kjæremålet har etter dette ikke ført frem på noe punkt, og må forkastes.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

Kjæremålet forkastes.