Hopp til innhold

HR-1995-812-S - Rt-1995-730

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1995-04-06
Publisert: HR-1995-00812-S - Rt-1995-730 (218-95)
Stikkord: Straffeprosess, Varetektsfengsling
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1995-00812 S, jnr 361/1995
Parter:
Forfatter: Hellesylt, Halvorsen, Langvand,
Lovhenvisninger: Fengselsloven (1958) §35, Straffeprosessloven (1981) §187, Straffeloven (1902) §166, §192, §227, §228, §232, §233, §270, §271, Fengselsloven (1958), §171, §172, §174, §328


A har vært satt under tiltale for overtredelser av straffeloven §233 første ledd, §192 første ledd, 2. straffalternativ, straffeloven §228 første og annet ledd, 1. straffalternativ, jf §232, straffeloven §228 første ledd, straffeloven §227 1. straffalternativ, straffeloven §270 første ledd, jf annet ledd, jf §271 og straffeloven §166 første ledd. Hovedforhandling ble holdt i Hålogaland lagmannsrett i perioden 6 mars til 24 mars.

På spørsmål om tiltalte var skyldig svarte lagretten nei for så vidt gjaldt overtredelser av straffeloven §233 første ledd, straffeloven §192 første ledd, 2. straffalternativ, straffeloven §228 første ledd og en overtredelse av straffeloven §227 1. straffalternativ. Lagretten svarte ja for så vidt gjaldt overtredelser av straffeloven §228 første og annet ledd, 1. straffalternativ, jf §232, en overtredelse av straffeloven §227 1. straffalternativ, straffeloven §270 første ledd nr 1, jf annet ledd, jf §271 og straffeloven §166 første ledd. Svaret på spørsmålet tilknyttet overtredelsen av straffeloven §233 første ledd ble av lagmannsretten satt til side i medhold av straffeprosessloven §328 første ledd. For øvrig ble lagrettens kjennelse godtatt. I samsvar med dette avsa Hålogaland lagmannsrett dom den 24 mars 1995 hvorved A ble dømt til fengsel i 10 måneder med fradrag av 208 dager for utholdt varetektsfengsel.

A begjærte seg løslatt i medhold av straffeprosessloven §187 annet ledd, 2. punktum, idet han blant annet anførte at den idømte straff var sonet i varetektsfengsel. Hålogaland lagmannsrett avsa samme dag kjennelse med slik slutning:

"Begjæringen tas ikke til følge."

A påkjærte kjennelsen på stedet og har i det vesentlige anført:

Hålogaland lagmannsrett har begrunnet sin fengsling med straffeprosessloven §187 første ledd, 1. punktum. Prinsipalt fremholdes at denne bestemmelsen ikke får anvendelse, og at det således foreligger uriktig lovanvendelse.

Domfelte hadde ved domfellelsen utholdt 208 dager i varetekt, hvilket utgjør mer enn 2/3 av den idømte fengselsstraff på 10 måneder. Etter fengselsloven kan domfelte i et slikt tilfelle løslates på prøve, og det skal etter fengselsloven §35 fjerde ledd svært sterke grunner til for at løslatelse på prøve ikke skal gis.

I denne situasjon må spørsmålet om fortsatt fengsling vurderes etter straffeprosessloven §187 annet ledd, 2. punktum, hvilket følger av at den idømte fengselsstraff "er avsonet ved varetektsfengsel".

Formålet bak denne bestemmelsen er å unngå fortsatt frihetsberøvelse, når den domfelte har utholdt sin straff. Den formalitet at prøveløslatelse formelt skal besluttes av fengselsmyndigheten, kan ikke hindre at dette formål bak bestemmelsen søkes ivaretatt.

Spørsmålet om når en idømt fengselsstraff er avsonet i varetekt er ikke kommentert av de forfattere lagmannsretten viser til, og spørsmålet er ikke drøftet i lovens forarbeider.

Subsidiært anføres at ved fortsatt fengsling etter straffeprosessloven §187 første ledd må de generelle og spesielle materielle vilkår være oppfylt, og fortsatt varetektsfengsling må vurderes etter straffeprosessloven §171 og §174. Straffeprosessloven §172 får ikke anvendelse på grunn av strafferammen i de bestemmelser som domfelte er domfelt etter.

Aktor har fremholdt at det foreligger unndragelsesfare, men denne anførsel er ikke tilstrekkelig begrunnet.

Domfelte vil ved løslatelse få fast bolig hos sin bror i Oslo, og han er villig til å godta meldeplikt til politiet i Oslo og eventuelt forplikte seg til ikke å reise til X uten statsadvokatens uttrykkelige tillatelse.

Atter subsidiært gjøres gjeldende at fortsatt varetektsfengsel vil være et uforholdsmessig inngrep, jf straffeprosessloven §174.

Videre gjøres gjeldende at lagmannsrettens tilsidesettelse av frifinnelsen for tiltalen etter straffeloven §233 heller ikke kan gi grunnlag for fortsatt fengsling. I forhold til fengsling etter straffeprosessloven §172 fremholdes at påtalemyndighetens bevisgrunnlag nå er betydelig svekket etter at A ble frifunnet for dette og flere andre forhold. Frifinnelser på de andre punkter ble godtatt av lagmannsretten.

Påtalemyndigheten baserte sin bevisførsel i forbindelse med tiltalen etter straffeloven §233 på en rekke indisier. Sentralt blant disse indisier sto de forhold som A nå er endelig frifunnet for. Det kan derfor ikke lenger sies å foreligge slike bevis for skyld som straffeprosessloven §172 krever.

Etter dette fastholdes begjæringen om at A løslates.

Påtalemyndigheten har i det vesentlige anført:

Det gjøres gjeldende at domfelte kan holdes i varetekt i fire uker etter dommen i medhold av straffeprosessloven §187, og at det under enhver omstendighet ikke er grunnlag for løslatelse etter §187 annet ledd.

Det er tatt ut ny tiltale, og saken skal behandles for ny lagmannsrett.

Under enhver omstendighet gjøres det gjeldende at de alminnelige fengslingsvilkår er til stede. Når det gjelder unndragelsesfaren, vises det særlig til at domfelte er fra Y hvor han fortsatt har blant annet en far og en søster. Han har dessuten hatt kontakt med og besøk av sin svoger og svigerinne som er bosatt i Canada.

Det gjøres videre gjeldende at vilkårene for fengsling etter straffeprosessloven §172 foreligger. Det vises til at fagdommerne i lagmannsretten etter en omfattende bevisføring med mer enn 70 vitner og 6 sakkyndige enstemmig har funnet det klart at tiltalte er skyldig.

Påtalemyndigheten foreslår at kjæremålet forkastes.

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Den kjærende part ble ved lagmannsrettens dom idømt ubetinget fengselsstraff. Det følger da av straffeprosessloven §187 første ledd at han uten videre kan holdes fengslet i inntil fire uker om ikke den dømmende rett treffer annen bestemmelse. Etter samme paragrafs annet ledd skal han løslates dersom han blir idømt en fengselsstraff som er avsont ved varetektsfengsel. Lagmannsretten har ikke ansett den idømte straff for avsont ved varetektsfengsel, og lagt til grunn at prøveløslatelse av domfelte vil være underlagt fengselsmyndighetene. Høyesteretts kjæremålsutvalg slutter seg til dette. Utvalget behøver da ikke å gå inn på spørsmålet om de alminnelige vilkår for fortsatt varetektsfengsel må antas å foreligge under hensyn til den nye tiltale for forsettlig drap som er uttatt mot den kjærende part.

Kjæremålet må etter dette forkastes.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

Kjæremålet forkastes.