Hopp til innhold

HR-1995-868-S - Rt-1995-753

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1995-04-20
Publisert: HR-1995-00868-S - Rt-1995-753 (228-95)
Stikkord: Straffeprosess
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1995-00868 s
Parter:
Forfatter: Halvorsen, Langvand, Schei
Lovhenvisninger: Straffeprosessloven (1981) §444, §446, Straffeloven (1902) §195, §207, §445, Straffeprosessloven (1981)


Statsadvokatene i Eidsivating tok den 23. juni 1993 ut tiltalebeslutning mot A og B for overtredelse av straffeloven §195 første ledd, 1. straffalternativ og straffeloven §207 1. straffalternativ. Gjerningsbeskrivelsen i tiltalen gjaldt forskjellige typer utuktig omgang med B's datter og A's sønnedatter født xx.xx.1981.

Eidsivating lagmannsrett avsa 1. juni 1994 dom med slik domsslutning:

"1. A, født xx.xx.1928, frifinnes.

2. B, født xx.xx.1955, frifinnes."

Ved begjæring av 29. august 1994 reiste A og B krav om erstatning og oppreisning i medhold av straffeprosessloven §444, jf. §446. For A's vedkommende var kravet subsidiært begrunnet i straffeprosessloven §445 jf. §446.

Eidsivating lagmannsrett avsa 25. januar 1995 kjennelse med slik slutning:

"1. Kravene fra B om erstatning og oppreisning forkastes.

2. Staten, v/Justisdepartementet skal betale oppreisning med 30.000 - trettitusen - kroner til A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. - - -"

B har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at vilkårene for erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444 jf. §446 ikke er til stede. Det er vist til at B ble frifunnet i lagmannsretten og at lagretten ikke brukte mer enn ca. 45 minutter på sin rådslagning. Videre er det blant annet anført at lagmannsretten har lagt for stor vekt på vitneforklaringen fra psykolog Anne Okstad og ikke vurdert hennes forklaring på bakgrunn av at familien nettopp hadde gjennomgått en separasjon og at barnets bitterhet over dette kan ha medført at hun har projisert en følelsesmessig reaksjon på et overgrep foretatt av en ukjent gjerningsmann, over på faren. Lagmannsretten har videre lagt vekt på at det ikke foreligger konkrete opplysninger om andre mulige overgripere. Etterforskningen i saken var ensidig rettet mot den kjærende part og fornærmedes bestefar og kom således ikke inn i et uavhengig spor. Det er nedlagt slik påstand:

"1. Staten v/Justisdepartementet skal betale oppreisning og erstatning med kr. 83.181,- - kroneråttitretusenetthundreogåttien 0/100 - til B innen 2 - to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen. - - -"

Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det har full kompetanse til å prøve lagmannsrettens avgjørelse i saken her av den frifundnes krav på erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven kapittel 31. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens bevisvurdering.

Lagmannsretten har tatt riktig utgangspunkt i at det etter straffeprosessloven §444 og §446 jf. §444 kreves at det er gjort sannsynlig at siktede ikke har foretatt den handling som var grunnlaget for siktelsen, og at dette innebærer at det må være sannsynlighetsovervekt for at tiltalte ikke har begått de handlinger som han er frifunnet for. Utvalget viser her til Rt-1994-721 hvor førstvoterende med tilslutning av de øvrige dommere blant annet uttalte:

"Erstatning etter §444 1. punktum - når tiltalte blir frifunnet eller forfølgningen mot ham innstilt - skal dekke det økonomiske tap som er påført siktede dersom "det er gjort sannsynlig" at han ikke har foretatt den handlingen som var grunnlaget for siktelsen. Det er siktede som har bevisbyrden for at han ikke har foretatt handlingen. Det er tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for dette. Jeg er ikke enig med forsvareren i at siktede har oppfylt sin bevisbyrde hvor begge alternativer etter bevisføringen fremstår som like sannsynlige. Ved vurderingen her må vanlige bevisregler legges til grunn, og kravene til bevisets styrke må da i en viss grad tilpasses de muligheter som siktede har for å sannsynliggjøre at han ikke har foretatt handlingen. Slik loven er bygget opp, vil det lett kunne forekomme at en frifinnelse ikke gir grunnlag for noe erstatningskrav, idet siktede ikke makter å oppfylle sin bevisbyrde. Jeg vil her understreke at nektelse av et erstatningskrav ikke innebærer at det rokkes ved den tidligere frifinnelsen i straffesaken, eller at frifinnelsen trekkes i tvil. Erstatningssaken skal avgjøres på selvstendig grunnlag, og de bevisregler som gjelder for slike erstatningssaker atskiller seg ikke fra de bevisregler som gjelder krav om erstatning i sin alminnelighet. Lovgiveren har som utgangspunkt valgt den løsning at den økonomiske følge av strafforfølgning som ender med at forfølgningen innstilles eller med frifinnelse, må bæres av siktede når han ikke kan sannsynliggjøre at han ikke har begått handlingen."

For å kunne tilkjenne oppreisning etter straffeprosessloven §446 må vilkårene for erstatning etter §444 foreligge. §445 er ikke påberopt i denne forbindelse og ville etter utvalgets oppfatning ikke kunne anvendes.

Lagmannsretten har funnet det sannsynlig at den frifundnes datter har vært utsatt for seksuelt misbruk i form av utuktig omgang. Etter en totalvurdering av sakens bevisligheter har lagmannsretten videre kommet til at det ikke foreligger sannsynlighetsovervekt for at den frifundne ikke har utvist utuktig omgang overfor sin datter. Kjæremålsutvalget finner ikke grunnlag for å fravike lagmannsrettens bevisbedømmelse, som også er basert på dommernes deltagelse under hovedforhandlingen, der det i denne sak må antas å ha vært av vesentlig betydning at retten har hatt anledning til umiddelbart å høre forklaringer av tiltalte og vitner - noe utvalget er avskåret fra. Det er i kjæremålserklæringen ikke fremkommet nye opplysninger av betydning for bevisvurderingen som utvalget finner grunn til å kommentere.

Kjæremålsutvalget finner således at det bevismessig ikke ligger slik an at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 er oppfylt og dermed heller ikke for oppreisning etter §446.

Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.

Kjennelsen er enstemmig. - - -