Hopp til innhold

HR-1995-89-A - Rt-1995-1008

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1995-06-20
Publisert: HR-1995-00089-A - Rt-1995-1008 (306-95)
Stikkord: Økonomisk kriminalitet, Straffutmåling
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1995-00089 A, snr 47/1995
Parter: Påtalemyndigheten (Aktor: førstestatsadvokat Morten Eriksen) mot A (Forsvarer: advokat Johan Hjort)
Forfatter: Backer, Skåre, Bugge, Aarbakke, Smith
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §274, §275, §276, Selskapsloven (1985) §274, §3-4, Selskapsloven (1985)


Oslo byrett, som var satt med fagkyndige meddommere, avsa 12 desember 1994 dom med slik domsslutning:

"A, født xx.xx.1951, dømmes for overtredelse av straffeloven §274 første ledd, jfr. tredje ledd og straffeloven §276, jfr. §275 til fengsel i 1 - ett - år, samt å betale en bot til Statskassen på kr 50.000,- - kronerfemtitusen -, subsidiært fengsel i 20 - tyve - dager."

Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for at straffen skulle settes til fengsel i 120 dager med tillegg av den bot som følger av dommen.

Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens dom.

Økokrim statsadvokatembeter anket over straffutmålingen. Domfelte begjærte prinsipalt fornyet behandling ved lagmannsrett, subsidiært anket han over saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner - og atter subsidiært over straffutmålingen. Høyesteretts kjæremålsutvalg har besluttet at lagmannsrettsbehandling nektes, domfeltes anke over saksbehandlingen nektes fremmet, og domfeltes og påtalemyndighetens anke over straffutmålingen henvises til Høyesterett.

Jeg er kommet til at boten bør falle bort, men at ankene ellers må forkastes.

Domfelte er norsk forretningsmann, som i mange år har bodd i utlandet. Han er dømt etter straffeloven §274 for i tegningsinnbydelsen ved stiftelsen av et kommandittselskap i Norge å ha gitt uriktige eller villedende opplysninger av betydning for bedømmelsen av foretagendet. Videre er han dømt etter straffeloven §276, jf §275 for grov utroskap overfor det samme kommandittselskap.

I forhold til straffeloven §274 er det straffbare forhold beskrevet slik i tiltalebeslutningen:

"A var 100 % eier og daglig leder av selskapet X AS. Ved offentlig tegningsinnbydelse datert desember 1989 inviterte han på vegne av X AS som stifter, til deltagelse i kommandittselskapet KS AS Y II. X AS var forretningsfører for kommandittselskapet, samt sto som eneeier av komplementarselskapet (X AS) - - - Æ AS Y IIÅ med en aksjekapital på NOK 925.000. Total ansvarskapital i kommandittselskapet var på NOK 18.500.000. Hele ansvarskapitalen ble innkalt, NOK 3.700.000 ved tegningen samt NOK 4.750.000 respektive NOK 10.050.000 ved innkallinger i 1990 og 1991. X

AS var deltager med en andel stor 12/400.

I tegningsinnbydelsen ble det bla opplyst at KS AS Y II hadde innbefraktet oljeboreskipet "Z II" fra 31. desember 89 til en rate stor USD 1.000 pr. dag med alle øvrige kostnader betalbare av eier frem til overtagelse. Det ble videre opplyst at skipet skulle overtas i "Ready to Drill Condition" med alle nødvendige sertifikater på 30 dagers varsel fra eier i mars/april 1990, hvorefter raten var fastsatt til USD 5.400 pr. dag. Ut over dette var det opplyst å være et fortjenestepotensiale for deltagerne gjennom en opsjonsavtale, hvoretter kommandittselskapet kunne kreve skipet solgt dersom det ble oppnådd en pris over USD 16.800.000 og erklæring om salg skjedde innen utgangen av 1990. 25 % av fortjenesten skulle da tilfalle kommandittselskapet.

Han unnlot i tegningsinnbydelsen å informere om følgende: - at K/S A/S Y II hadde som motpart i certepartiavtalen selskapet Æ Leasing Ltd, Guernsey, og at dette selskapet var kontrollert og/eller eiet av A - at Æ Leasing Ltd innbefraktet boreskipet fra Ø Europa MV til en dagsrate på USD 2.600 (i opplag)/USD 3.400 (i drift) pluss

USD 1.000 pr. dag for en kjøpsopsjon Æ Leasing Ltd hadde på skipet på USD 16.000.000 - at Æ Leasing Ltd var viderebefrakter av skipet til K/S A/S Y

II, til en dagsrate på USD 5.400 - at Æ Leasing Ltd hadde en kjøpsopsjon på skipet på USD 16.000 .000, og ville motta alle fordeler ved opsjonen som ikke tilkom kommandittselskapet

Unnlatelse av å gi ovennevnte opplysninger var av betydning for deltagerne ved bedømmelsen av foretagendet."

Det følger av dette at det er to forhold som det ble bebreidet domfelte at han ikke tok inn opplysninger om i tegningsinnbydelsen. Det ene er at hans eget selskap, Æ Leasing, var medkontrahent og ville ha en mellommannsfortjeneste på 1.000 dollars pr dag når borefartøyet var i drift for kommandittselskapets regning. Det annet er at det samme selskapet hadde en lignende opsjonsavtale når det gjaldt salg av borefartøyet som kommandittselskapet. Ved salg av fartøyet for mer enn 16 millioner dollars skulle Æ Leasing ha de første 800.000 dollars av fortjenesten alene, og av det som oversteg 16,8 millioner, 75 % av fortjenesten.

I forhold til straffeloven §276, jf §275 er det straffbare forhold beskrevet slik:

"I egenskap som nevnt under post I pantsatte A på vegne av K/S A/S Y II den 21. desember 89 (under stiftelse) og 23. februar 1990 selskapets uinnkalte ansvarskapital med USD 1.650.000 som sikkerhet for en garanti stillet av Nordbanken, Sverige overfor Ø Europe NV. Garantien skulle dekke Æ Leasing Ltd's forpliktelser overfor Ø Europa NV i forbindelse med certepartiet av 22. november 1989.

Dette var i strid med interessene til K/S A/S Y II fordi: - garantien gjaldt et certeparti K/S A/S Y II ikke selv var part i - uinnkalt ansvarskapital ikke kan stilles som sikkerhet for selskaps forpliktelser - pantsettelsen ble foretatt uten samtykke fra selskapsmøtet

Forholdet anses grovt fordi pantstillelsen omfattet betydelige verdier og brudd på den særlige tillit A hadde som tillitsmann. Pantsettelsen var nødvendig for at Ø Europa skulle akseptere Æ Leasing Ltd som motpart i certepartiavtalen - som beskrevet under post I."

Det følger av dette at domfelte har handlet mot kommandittselskapets tarv ved å pantsette 1.650.000 dollars av den uinnkalte ansvarskapital til Nordbanken som sikkerhet for sitt eget selskap, Æ Leasings, forpliktelser overfor banken. I første omgang var det forpliktelser i forbindelse med en garanti som banken hadde stilt da Æ Leasing leiet det borefartøyet som det videreleide til kommandittselskapet. I annen omgang, ved pantsettelsesavtalen av 23 februar 1990, omfattet forpliktelsene også et lån på 800.000 dollars som Nordbanken hadde ytet Æ Leasing.

Under politiets etterforskning av saken hevdet domfelte til å begynne med at han ikke eide eller kontrollerte selskapet Æ Leasing, som var registrert på Guernsey. Etter at politiet hadde fått tilgang til dokumentene på Guernsey, hvorav det fremgikk at domfelte stiftet selskapet i 1981, hevdet han at han i 1984 overdro sine interesser i selskapet til svensk borger B. Det ble i denne forbindelse fremlagt en salgsavtale. Byrettens bevisbedømmelse på dette punkt fremgår av følgende to avsnitt av domsgrunnene.

"Retten mener det er ført tilstrekkelig bevis for at A kontrollerte/eide Æ

Leasing. Etter gjennomgåelse av dokumentene i saken, er det naturlig å trekke den slutning at A styrte selskapet. Det var han som ga instrukser og fullmakter, og det var han som hadde det avgjørende ord. I noen dokumenter er det sagt like ut at det var A som kontrollerte/eide Æ Leasing.

Det følger av ovenstående at retten mener at B i 1989 ikke var "beneficial owner" i Æ leasing. For retten virker det som om B nærmest ble plassert i denne posisjon i ettertid, i den hensikt å dekke over hvem som var den virkelige eier. Det bemerkes at B nektet å møte for norsk rett for å forklare seg. I politiavhør er det imidlertid kommet frem at han hadde liten eller ingen kunnskap om Æ Leasing."

Under ankeforhandlingen har forsvareren anført at det etter hans oppfatning ikke er ført bevis for at domfelte eide Æ Leasing i 1989, og at dette må få betydning for straffutmålingen, selv om domfelte kontrollerte selskapet. Til dette bemerker jeg at byrettens dom må forstås slik at domfelte under enhver omstendighet hadde en vesentlig økonomisk interesse i Æ Leasing i 1989, og det er dette som er av særlig betydning ved straffutmålingen.

Straffeloven §274, som fikk sin nåværende ordlyd i 1951, har i praksis vært en lite brukt straffebestemmelse. Dette betyr imidlertid ikke at den er mindre viktig. For dem som skal investere i et selskap som er under stiftelse, er det en primær interesse at de får fullstendige og pålitelige opplysninger om forhold som er av betydning for bedømmelsen av selskapet. Stifteren har adgang til å betinge seg fordeler, men det skal da gjøres rede for dem, slik at investorene vet hva de gir seg inn på. For ordens skyld nevner jeg at det fremgår av forarbeidene - Ot.prp.nr.75 for 1948 38 sp 1 - at også fortielser omfattes av §274.

Påtalemyndigheten har anført at bestemmelsen må suppleres med selskapsloven av 21 juni 1985 §3-4 om innholdet av tegningsinnbydelsen. For min del antar jeg at denne bestemmelse har betydning for så vidt som den gir veiledning om opplysningspliktens innhold og omfang etter straffeloven §274. Men det kan neppe være slik at enhver forsømmelse av å gi opplysninger som selskapsloven krever, rammes av §274. Ut fra den beskrivelse av domfeltes forhold som fremgår av byrettens dom, finner jeg det imidlertid klart at dette har en så utilbørlig karakter at det rammes av bestemmelsen.

Med sikte på straffutmålingen angis graden av grovhet av domfeltes forhold først og fremst ved at han via sin mellommannsvirksomhet hadde til hensikt å innkassere en betydelig fortjeneste uten kommandittistenes kunnskap. Det må på den annen side kunne sees hen til at tegningsinnbydelsen ikke ble kunngjort offentlig, men henvendte seg til en krets av forretningskyndige personer med risikovillig kapital.

Også domfeltes grove utroskap - overtredelsen av straffeloven §276, jf §275 - anser jeg som graverende. Det var disponert over et betydelig beløp av kommandittselskapets ansvarskapital til fordel for et helt utenforstående selskap. Ved å gi Nordbanken sikkerhet i denne kapital fikk domfelte finansiert den mellommannsvirksomhet som tok sikte på å berike ham på kommandittistenes bekostning og bak deres rygg. Jeg anser det ikke som formildende at sikkerhetsstillelsen var ugyldig, fordi den var i strid med flere bestemmelser i selskapsloven, og at sikkerhetsstillelsen bare medfører et begrenset tap for kommandittistene. For domfelte gjorde sikkerhetsstillelsen sin nytte i og med sin eksistens, og domfelte kunne ha betalt Nordbanken av innkalte innskudd.

KS AS Y II var stiftet for å utnytte en antatt oppadgående trend i markedet for oljeborefartøyer. Markedet kom imidlertid ikke til å utvikle seg slik, og "Z II" kom aldri i drift for kommandittselskapets regning. Fra forsvarets side har det vært anført at de tap som ble voldt ved domfeltes straffbare forhold, er meget begrenset sett i forhold til de tap som ble voldt ved at kommandittselskapet aldri fikk startet opp med noen lønnsom virksomhet. Jeg kan imidlertid ikke se at markedsutviklingen kan spille noen rolle for straffutmålingen.

Etter dette kan jeg ikke se at det er noe åpenbart misforhold mellom de straffbare forhold og den utmålte straff på ubetinget fengsel i ett år. Når straffen på ett års fengsel opprettholdes, finner jeg ikke grunn til å la den idømte bot bli stående.

Jeg stemmer for denne dom:

I byrettens dom gjøres den endring at boten faller bort. For øvrig forkastes ankene.