HR-1995-93-K - Rt-1995-403
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-02-03 |
| Publisert: | HR-1995-00093-K - Rt-1995-403 (100-95) |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Tingsrett, Sameie |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1994-01099 K - Høyesterett HR-1995-00093 K, jnr 431/1994 |
| Parter: | Merete Clausen Moe, Haakon Georg Moe, Edle Burgess, Gary Burgess (advokat Arve Hæreide) mot Sidsel Gjesdal, Arild Gjesdal (advokat Per Magne Strandborg). |
| Forfatter: | Bugge, Halvorsen, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §4-2, §6-6, Tvistemålsloven (1915) §179, §404, Sameigelova (1965) §3, §4, Sameigelova (1965) |
Den 15 august 1994 fremsatte Sidsel Gjesdal og Arild Gjesdal en begjæring til Bergen namsrett om tvangsfullbyrdelse av Bergen byretts rettskraftige dom av 29 april 1994. Domsslutningen lyder slik:
"1. Merete Clausen Moe, Haakon Georg Moe, Edle Burgess og Gary Burgess plikter å fjerne den bøkehekk som er plantet mellom eiendommene Bråtet nr. 149 og Bråtet 151, begge Fyllingsdalen i Bergen kommune. De plikter å fylle igjen de hull som måtte oppstå ved fjerning av bøkehekken.
2. Sidsel og Arild Gjesdal har rett til å bruke fellesarealet beliggende mellom Bråtet 149 og 151 som gangsti.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Partene er sameiere i Hatten Sameie som omfatter et areal på ca 6,2 dekar i et boligområde, og spørsmålet var om Merete Clausen Moe m fl kunne disponere en del av dette området etter et vedtak på generalforsamling den 20 oktober 1987.
Merete Clausen Moe m fl gjorde gjeldende at det var truffet et nytt vedtak av 2juni 1994 i Hatten Sameie, og at dommen ikke kunne legges til grunn som tvangsgrunnlag for den nye situasjonen og det nye vedtaket.
Namsretten avsa 1september 1994 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringen om tvangsfullbyrdelse forkastes.
2. Sidsel og Arild Gjesdal tilpliktes å betale saksomkostninger til Merete C. Moe, Haakon G. Moe, Edle Burgess og Gary Burgess med kr 1500,innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Sidsel Gjesdal og Arild Gjesdal påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 10 november 1994 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringen om tvangsfullbyrdelse av punkt 1i Bergen byretts dom av 29. april 1994 tas til følge.
2. Saken hjemvises til namsretten for avgjørelse av hvilken måte fullbyrdelsen skal gjennomføres på.
3. I saksomkostninger for namsretten betaler Merete Clausen Moe, Haakon Georg Moe, Edle Burgess og Gary Burgess kr 1500, kronerettusenfemhundre til Sidsel og Arild Gjesdal innen 2 to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.
4. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Merete Clausen Moe, Haakon Georg Moe, Edle Burgess og Gary Burgess kr 5350, kronerfemtusentrehundreogfemti til Sidsel og Arild Gjesdal innen 2 to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen."
Merete Clausen Moe m fl har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg idet det er anført at lagmannsrettens avgjørelse lider av saksbehandlingsfeil samt feil lovanvendelse, jf tvistemålsloven §404 nr 2 og 3. De påberoper seg å ha skaffet hjemmel til benyttelse av angjeldende område ved sameiets vedtak av 2 juni 1994. Vedtaket fremstår materielt og formelt som et hjemmelsgrunnlag for de kjærende parter over angjeldende områder. Det er primært anført at lagmannsrett som namsrett ikke har nødvendig kompetanse til på selvstendig grunnlag, og uten nødvendig bevisførsel til å foreta en overprøvning (prejudisielt) av det vedtak som ble fattet av sameiet. Sameie vedtaket fremstår formelt korrekt, og det materielle vedtaket må eventuelt overprøves av de ordinære rettsinstanser. Dette er en klar saksbehandlingsfeil som må lede til opphevelse. Rettssikkerhetshensyn tilsier at lagmannsretten som namsrett ikke kan foreta en realitetsprøvning av hvorvidt et sameieevedtak er i strid med sameieloven bestemmelser.
Det er subsidiært anført at lagmannsretten har tolket bestemmelser i sameieloven feil. Atter subsidiært er det anført at lagmannsrettens avgjørelse må oppheves på grunn av uklare og motsigende/manglende domsgrunner.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Gulating Lagmannsretts kjennelse i kjæremålsak nr. 9401099 oppheves.
2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for samtlige rettsinstanser."
Sidsel Gjesdal og Arild Gjesdal bestrider at lagmannsrettens kjennelse er beheftet med saksbehandlingsfeil. Lagmannsretten har ikke foretatt noen prejudisiell prøvning av vedtakets materielle innhold, men har avgjort saken på grunnlag av alminnelige bevis byrderegler. Subsidiært er det anført at det ikke er en saksbe handlingsfeil hvis lagmannsretten har foretatt en prejudisiell prøvning av vedtakets materielle innhold. Når det gjelder unntaket i tvangsfullbyrdelsesloven §4-2 annet ledd kan det ikke innebære at domstolene uten videre skal ta de fremsatte innsigelsene til følge. Tvert imot må retten ha full adgang til å prøve innsigelsen prejudisielt under tvangsfullbyrdelsen, og det må påhvile den part som påberoper seg det alternative grunnlag å føre beviser for innsigelsens eksistens og holdbarhet.
Det bestrides at lagmannsrettens kjennelse må oppheves grunnet uklare og motsigende/manglende domsgrunner. Det bestrides at det er feil ved lagmannsrettens lovanvendelse i denne sak. Den konkrete rettsanvendelse subsumsjonenen kan ikke overprøves.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Gulating Lagmannsretts kjennelse stadfestes.
2. Den kjærende part tilpliktes å erstatte sakens omkostninger for namsrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse i det videre kjæremål er begrenset som bestemt i tvistemålsloven §404.
Kjæremålet er angitt å rette seg mot lagmannsrettens saksbehand ling og lovanvendelse. Kjæremålsutvalget forstår den prinsipale anførsel slik at det gjøres gjeldende at lagmannsrettens avgjør else bygger på en uriktig tolkning av bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §4-2 annet ledd. Utvalget finner at de kjærende parter må gis medhold i dette.
Bergen byretts dom av 29 april 1994 som er krevet tvangsfullbyrdet, går ut på at de nå kjærende parter plikter å fjerne en bøkehekk. De kjærende parter hevdet å kunne utlede rett til å ha hekken stående fra et årsmøtevedtak i 1987 i sameiet. Byretten bygget på at vedtaket ikke ga dem hjemmel til det.
Etter bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §4-2 annet ledd kan det under tvangsfullbyrdelse av krav som er fastslått i et alminnelig tvangsgrunnlag her byrettens dom gjøres gjeldende "innvendinger som støtter seg til omstendigheter som er oppstått så sent at de ikke kunne ha vært påberopt før avgjørelsen". I ekstraordinært årsmøte 2 juni 1994 i sameiet er det truffet vedtak om bruksrett for beboerne av enkelteiendommene til det fellesareal som naturlig tilkommer eiendommene. Lagmannsretten har etter en viss prøving av vedtaket lagt til grunn at det nye sameievedtaket gir grunnlag for en slik innvending som i henhold til §4-2 annet ledd kan fremsettes under tvangsfullbyrdelsen.
Når lagmannsretten likevel er kommet til at begjæringen om tvangsfullbyrdelse skal tas til følge, er det såvidt skjønnes fordi retten har funnet at det nye sameievedtaket må anses for å være i strid med sameieloven §4 annet ledd jf §3. Det heter om dette i kjennelsen:
"Etter dette blir spørsmålet alene hvorvidt det nye sameievedtaket kommer i strid med sameieloven §4 annet ledd. Kjæremålserklæringen er ikke klar.
Lagmanns retten oppfatter de kjærende parter slik at det anføres at vedtaket er uforenlig med bestemmelsens første alternativ, jfr sameieloven §3, og ikke slik at det anføres at vedtaket rammes av denne bestemmelse fordi byretten rettskraftig har avgjort dette. Dette spørsmål volder tvil.
Lagmannsretten legger til grunn at tvisteområdet var utlagt til fellesareal tilkomst til et friområde på baksiden av boligene. Det vises til side 2 i byrettens dom av 29. april 1994. Den type eksklusiv utnyttelse med beplantning av bøkehekk som flertallsvedtaket går ut på, innebærer at de øvrige sameiere forhindres fra å utnytte området slik som det opprinnelig var tiltenkt. Vedtaket går langt i å foreta en fysisk oppdeling av det området som ligger i sameie. Området synes tiltenkt havegrunn, på en måte som er svært lik den som er situasjonen ved en eksklusiv eierrett til enkteltom råder. Lagmannsretten kan ikke se at treeierne har sannsynliggjort at de har skaffet seg et tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag til å ha bøkehekken stående."
Selv om uttalelsen om at retten ikke kan se at treeierne "har sannsynliggjort at de har skaffet seg et tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag til å ha bøkehekken stående" kan trekke i en annen retning, kan kjæremålsutvalget ikke oppfatte det siterte annerledes enn at lagmannsretten her har tatt stilling til selve det materielle grunnlag for den innvending som gjøres gjeldende av de kjærende parter. Etter utvalgets oppfatning er dette en avgjørelse som ikke kan treffes under fullbyrdelsen på annen måte enn den som gjelder for behandling av tvister, jf tvangsfullbyrdelsesloven §6-6.
Utvalget forstår videre kjennelsen slik at lagmannsretten har lagt til grunn at det ved byrettens rettskraftige dom ikke er avgjort at sameievedtaket av 2 juni 1994 vil være i strid med sameieloven bestemmelser, slik at dommen vil ha virkning som tvangsgrunnlag også i forhold til dette vedtaket.
Etter dette må lagmannsrettens kjennelse oppheves og kjæremålssaken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
Utvalget finner at avgjørelsen av omkostningsspørsmålet bør utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
Avgjørelsen av omkostningsspørsmålet utsettes i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.