HR-1995-931-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-05-02 |
| Publisert: | HR-1995-00931s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00931S , jnr 429/1995 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Bugge, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §172, §171, §184, §185, §388, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
A, født xx.xx.1972, er tiltalt for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd jf første ledd og legemiddelloven §31 annet ledd jf §24 første ledd.
Ved Oslo forhørsretts kjennelse av 2 januar 1995 ble han i medhold av straffeprosessloven §184 jf §185 jf §171 første ledd nr 2 varetektsfengslet til 30 januar 1995. Fengslingen er senere forlenget, sist ved Oslo forhørsretts kjennelse av 27 mars 1995 hvor tiltalte i mehold av straffeprosessloven §184 jf §185 jf §172 ble fengslet til berammet hovedforhandling den 13 juni 1995. Tiltaltes kjæremål mot kjennelsen ble forkastet ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 6 april 1995.
Tiltalte har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til straffeprosessloven §388 nr 2 og 3.
Det er særlig anført: I kjæremålet til lagmannsretten var det påberopt at det skal finne sted en "nødvendighetsvurdering" ved fengsling i medhold av straffeprosessloven §184 jf §172. Lagmannsretten synes utelukkende å ha lagt til grunn at siden de handlinger tiltalen gjelder kan medføre straff av fengsel i ti år eller mer, er derved vilkårene for fengsling tilstede. Retten uttaler at etter lagmannsrettens syn er dette en så vidt alvorlig forbrytelse at fengslingsadgangen etter straffeprosessloven §172 her bør benyttes.
Dette antas å være en uriktig lovanvendelse. Det er vist til kjennelse i Rt-1994-88. Lagmannsretten hadde der påpekt at bakgrunnen for bestemmelsen i §172 tilsa en viss varsomhet med å anvende den som fengslingsgrunnlag og Høyesteretts kjæremålsutvalg sluttet seg til denne lovforståelse.
Denne side av bestemmelsen synes ikke å være vurdert av lagmannsretten i nærværende sak til tross for at det var påberopt i kjæremålet. Dette anføres å være en ufullstendighet - saksbehandlingsfeil - ved kjennelsen. Det er lagt ned påstand om at tiltalte løslates, subsidiært at lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og at utvalgets kompetanse er begrenset, jf straffeprosessloven §388. I det foreliggende tilfelle gjelder kjæremålet lagmannsrettens lovanvendelse og saksbehandling.
I kjæremålet til lagmannsretten ble erkjent at de handlinger tiltalen gjelder ligger innenfor rammen av straffeprosessloven §172, men at det måtte vurderes ut fra de konkrete forhold om bestemmelsen burde anvendes. I denne forbindelse ble blant annet påpekt at straffen ville bli langt lavere enn 10 år.
Lagmannsretten sier at "fengslingsadgangen....her bør benyttes". Etter det som for øvrig uttales, må det antas at denne konklusjon er fremkommet etter en vurdering av anførslene i kjæremålet, herunder den anførsel som går på at det også må legges vekt på hva man kan regne med vil bli den konkrete reaksjon i straffesaken. Ut fra det som var anført i kjæremålet til lagmannsretten, ville det ha vært ønskelig med en noe bredere begrunnelse, men kjennelsesgrunnene må likevel anses tilstrekkelige.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.