HR-1995-97-K - Rt-1995-408
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-02-10 |
| Publisert: | HR-1995-00097-K - Rt-1995-408 (102-95) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Avskjæring av vitnebevis, Arbeidsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00097 K, jnr 42/1995 |
| Parter: | Staten v/Utenriksdepartementet (Ass regjeringsadvokat Bård Tønder) mot A |
| Forfatter: | Holmøy, Halvorsen, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §189, Tvistemålsloven (1915) |
Saken gjelder spørsmål om vitneplikt i sak om avskjedigelse.
A ble avskjediget og senere suspendert fra sin stilling i Utenriksdepartementet. Hun reiste sak mot staten for å få kjent vedtakene ugyldige, og med krav om erstatning og etterbetaling av lønn.
I dom av Oslo byrett 12 september 1994 ble staten v/Utenriksdepartementet frifunnet.
A påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Anken gjelder bevisvurderingen, saksbehandlingen og lovanvendelsen.
Hun har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
Byrettens dom oppheves og henvises til ny behandling i 1. instans.
Subsidiært:
1 Vedtaket om avskjed av A kjennes ugyldig.
2 Staten v/Utenriksdepartementet dømmes til å betale erstatning/oppreisning til A begrenset oppad til 3 millioner kroner.
3 Det avsies fastsettelsesdom for at:
a. Statens lønnsregulativ, herunder bestemmelsene om overtidsbetaling får anvendelse for As tjeneste som ambassadesekretær v/Norges EFTA delegasjon i Geneve.
b. Vedtaket av januar 1993 om suspensjon av A er bortfalt.
c. Ambassadør Erik Selmers meddelse av 7. eller 8. nov. 1991 til EFTAs formannskap og generalsekretær hvoretter A ble fratatt funksjonen som stedfortredende norsk representant i EFTA var å anse som suspensjon etter bestemmelsene i Utenriksinstruksen.
I alle tilfelle:
A tilkjennes saksomkostninger for by og lagmannsrett."
Staten v/Utenriksdepartementet har i tilsvaret påstått byrettens dom stadfestet.
I prosesskrift av 9 desember 1994 begjærte A blant annet FN-rådgiver Thorvald Stoltenberg avhørt ved bevisopptak som nytt vitne.
Staten v/Utenriksdepartementet anmodet lagmannsretten om å avskjære Stoltenberg som vitne i medhold av tvistemålsloven §189 nr 1.
I sitt påfølgende prosesskrift hevder A at Thorvald Stoltenberg må anses for å være part i saken, og derved har plikt til å forklare seg enten under hovedforhandlingen eller ved bevisopptak.
Forberedende dommer i Eidsivating lagmannsrett besluttet 17 januar 1995 ikke å avskjære vitnebevis fra Stoltenberg. Derimot ble hans ektefelle Karin Stoltenberg, som A også hadde begjært avhørt, avskåret som vitne.
A fremsatte begjæring om bevisopptak av blant annet Thorvald Stoltenberg for Oslo byrett i skriv datert 16 januar 1995. Hun ber om at dette avholdes først etter 25 februar.
Hovedforhandling i ankesaken er berammet til 7-9 mars.
Staten v/Utenriksdepartementet har i rett tid påkjært lagmannsrettens beslutning til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Det anføres at krav om vitnebevis fra Stoltenberg må avskjæres i henhold til tvistemålsloven §189 av følgende grunner:
A er avskjediget på det grunnlag som fremgår av avskjedsvedtaket. Et vitneprov fra Thorvald Stoltenberg vil ikke kunne kaste lys over noen av punktene i avskjedsvedtaket.
Såvidt forstås hevder A at Stoltenberg skal stå i et spesielt motsetningsforhold til henne, og at han av denne grunn har vært inhabil som statsråd når hennes sak har vært behandlet. Påstanden om inhabilitet er fremsatt utelukkende på grunnlag av løse antakelser og spekulasjoner. De forhold som trekkes frem har under ingen omstendighet noen sammenheng med avskjedssaken.
Saken har vært håndtert på administrativt plan i departementet. Stoltenbergs befatning med saken begrenser seg i all hovedsak til at han ved en påtegning 6 november 1991 godkjente hjembeordringen av A fra ambassaden i Geneve til tjeneste i departementet.
Stoltenberg er i dag stasjonert i Geneve som FNs fredsmekler i det tidligere Jugoslavia. Hans stilling som FNs fredsmekler gjør hans nærvær i det tidligere Jugoslavia nødvendig til stadighet og på meget kort varsel. Det vil derfor være til stor ulempe for Stoltenbergs oppgaver å måtte binde seg til å møte i Oslo på et bestemt tidspunkt. Faren for at ankeforhandlingen må utsettes er derfor klart til stede. Sett på bakgrunn av at det er andre vitner som vil kunne forklare seg om den påståtte irregulære behandlingen i departementet, må kravet om vitneforklaring fra Thorvald Stoltenberg også avskjæres i medhold av tvistemålsloven §189 første ledd nr 6. Den klare risiko for at saken må utsettes står her ikke i rimelig forhold til den betydning en vitneforklaring fra Thorvald Stoltenberg må antas å ville få, Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, bind II, side 23 med avgjørelser.
Det vises også til tvistemålsloven §189 nr 4 om bevisavskjæring når retten finner det påkrevd at beviset må føres på annen måte enn tilbudt.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har i kjennelse inntatt i Rt-1991-917 tatt hensyn til at en vitneplikt utelukkende basert på en parts pretensjon i forhold til bestemmelsen i tvistemålsloven §189 nr 1, vil kunne representere en uforholdsmessig belastning for en sittende statsråd sett i forhold til dennes øvrige arbeidsoppgaver og arbeidsbyrde idet statsråden bare kan pålegges personlig fremmøte når retten finner at det kan ha reell betydning at vedkommende møter. De hensyn som ligger bak denne kjennelsen må kunne anføres også i forhold til tidligere statsråder idet det rent samfunnsmessig vil kunne være et reelt behov for å hindre at disse blir dratt inn i enhver rettssak som ligger under deres tidligere saksområde. I alle fall bør dette gjelde når det er på det rene at den forhenværende statsråd også etter sin statsrådsperiode utøver samfunnsfunksjoner som er av stor viktighet. Etter statens mening står man her overfor et klart grunnløst krav.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Thorvald Stoltenberg tillates ikke ført som vitne i Eidsivating lagmannsretts ankesak nr. 9402544 A.
2. Staten v/Utenriksdepartementet tilkjennes saksomkostninger i anledning kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg."
A har i sitt tilsvar imøtegått kjæremålet. Hun har i det vesentligste anført at et avhør av Stoltenberg er nødvendig for å belyse hans påståtte inhabilitet. Han skal dessuten forklare seg om 15 konkrete beslutninger som ble fattet i hans periode som utenriksminister og uttale seg generelt om de gjeldende prosedyrer i Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet.
Hun har ikke nedlagt påstand.
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse i saken, skal bemerke:
Lagmannsretten har vurdert spørsmålet om å avskjære vitnebevis fra tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg på grunnlag av tvistemålsloven §189 første ledd nr 1. For lagmannsretten var det bare denne bestemmelse som ble påberopt fra statens side. Kjæremålsutvalget har for sitt vedkommende ikke grunnlag for en annen vurdering i forhold til denne bestemmelse.
Lagmannsretten har, heller ikke etter kjæremålet, vurdert bevisavskjæringsspørsmålet på annet grunnlag, således heller ikke i forhold til tvistemålsloven §189 første ledd nr 6. Utvalget finner at en slik vurdering bør skje i lagmannsretten som første instans.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremotparten har ikke krevet saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.