HR-1996-133-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-03-18 |
| Publisert: | HR-1996-00133s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00133S , jnr 110/1996 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Coward, Schei, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §227, Straffeprosessloven (1981) §184, §229, §171, §174, §181, §188, §388 |
A er av politimesteren i Namdal 8 mars 1996 siktet for to overtredelser av straffeloven §227 1. straffalternativ og en overtredelse av straffeloven §229 1. straffalternativ.
Samme dag begjærte Namdal politikammer varetektsfengsling i fire uker i medhold av straffeprosessloven §184 jf §171 første ledd nr 3.
Namdal forhørsrett avsa kjennelse 8 mars 1996 med slik slutning:
"A, født xx.xx.1968 pålegges i en periode av 4 - fire - uker å holde seg borte fra Namsos kommune og i samme periode å avholde seg fra all kontakt med tidligere samboer uten etter samtykke fra politiet eller retten, jfr. straffeprosessloven §188 jfr. §181. På disse vilkår løslates han."
Aktor påkjærte kjennelsen på stedet, og Frostating lagmannsrett avsa kjennelse 11 mars 1996 med slik slutning:
"A, født xx.xx.1968 kan undergis fengslig forvaring til fredag 5. april 1996 kl 14.00."
A har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han gjør gjeldende at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §174 feil, i det retten i sin vurdering av om fengsling vil være et uforholdsmessig inngrep," synes kun å ha lagt vekt på forholdets alvorlige art, men ikke på forholdene ellers". Det vises særlig til den belastning varetektsoppholdet vil ha på As psykiske tilstand.
Politiet har uttalt seg om kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalgets kompetanse er da begrenset etter straffeprosessloven §388 nr 2 og 3. Kjæremålet er angitt å rette seg mot lovtolkingen, som utvalget kan prøve.
Lagmannsretten har ved sin vurdering av om fengslingen er uforholdsmessig, vist til de alvorlige forhold siktelsen omfatter, og den kvalifiserte faren for gjentakelser. A hevder at lagmannsretten bare har tatt hensyn til de straffbare forholds alvorlige art, og ikke de øvrige forhold, slik §174 gir anvisning på. Utvalget deler ikke denne oppfatning, men forstår premissene slik at lagmannsretten i sin vurdering av forholdsmessigheten har lagt avgjørende vekt på de nevnte forhold.
Lagmannsrettens konkrete vurdering kan utvalget ikke prøve.
Avgjørelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.