HR-1996-14-A - Rt-1996-98
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-01-31 |
| Publisert: | HR-1996-00014-A - Rt-1996-98 (25-96) |
| Stikkord: | Arverett, Ugyldig testament |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1994-00071 - Høyesterett HR-1996-00014 A, nr 25/1995 |
| Parter: | 1. Frelsesarmeen Haugesund 6. Martha Johanne Leranger 2. K.F.U.K. Haugesund 7. Kirsten Leranger Dahle 3. Den norske Sjømannsmisjon 8. Sigrun Leranger Vevang 4. SOS Barnebyer 9. Lars Johan Leranger 5. Den norske Kreftforening (Advokat Elsbeth Bergsland - til prøve) mot 1. Marit Hellesen 5. Margrethe Selvåg 2. Kirsten Andersen 6. Olga Dagsland 3. Olga Sampsons dødsbo 7. Arne Vik 4. Aslaug Stakkestad 8. Peder Vik (Advokat Clement Endresen) |
| Forfatter: | Gussgard, Sinding-Larsen, Dolva, Coward, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Arveloven (1972) §49, Arveloven (1854), LOV-1937-06-25-12, Arveloven (1972) |
Saken gjelder spørsmålet om et testament er ugyldig som følge av formfeil.
Anne Margrethe Amdal, født xx.xx.1900, døde 10 februar 1992. Hun hadde ikke livsarvinger og etterlot seg et håndskrevet testament. Helt øverst er dette datert "Januar 1986". Et par linjer nedenfor står det "Testament", etterfulgt av et kolon. Noe mer mot høyre på neste linje har hun skrevet sitt navn, "Anne Margrethe Amdal". Under dette - med en linjes mellomrom - følger de testamentariske bestemmelsene. Hennes navnetrekk finnes ikke noe annet sted på dokumentet. Testamentet er i sin helhet tatt inn i Haugesund skifteretts dom av 13 juli 1993, og jeg viser til denne.
Dette testamentet tok hun med til den banken hun var kunde i, og to av de ansatte der undertegnet testamentet og bekreftet at hun hadde normal dømmekraft. Vitnepåtegningene er ikke datert.
Det ble åpnet offentlig skifte i boet. Syv slektsarvinger, Marit Hellesen m fl, bestred gyldigheten av testamentet. Skifteretten ga testamentsarvingene, Frelsesarmeen i Haugesund m fl, frist til 1 juli 1992 med å reise skiftetvist, og stevning innkom innen fristen.
Haugesund skifterett avsa dom 13 juli 1993 med slik domsslutning:
"1. Anne Margrethe Amdals testament datert januar 1986 er ugyldig.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Det ble søkt om samtykke til anke direkte til Høyesterett, men dette ble nektet av Høyesteretts kjæremålsutvalg ved beslutning av 18 november 1993.
Gulating lagmannsrett avsa dom i saken 13 oktober 1994 med slik domsslutning:
"1. Skifterettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke."
Begge retter bygget på at Amdal ikke hadde underskrevet testamentet slik arveloven §49 første ledd krever.
Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter viser jeg til dommene.
Frelsesarmeen i Haugesund m fl har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Det er holdt bevisopptak til bruk for Høyesterett med avhør av en av de ankende parter og tre vitner. Saken står i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter. Ankemotpartene har imidlertid frafalt en tidligere anførsel om at loven krever at underskriften på et testament må stå direkte under de testamentariske bestemmelsene. Som ny subsidiær anførsel er fremsatt at Amdal ikke har vedkjent seg sin underskrift på testamentet.
De ankende parter har i hovedsak gjort gjeldende:
Bevismaterialet i saken gir tilstrekkelig grunnlag for å trekke den slutning at Anne Margrethe Amdals navnetrekk på testamentet ikke bare var ment som en identifikasjon av hvem som er testator, men at hun med dette mente å gi uttrykk for at hun hadde foretatt en endelig avgjørelse med hensyn til hvordan det skulle forholdes med hennes eiendeler etter at hun var død. Navnetrekket må betraktes som hennes underskrift - det ga grunnlag for de senere vitnepåtegningene hun bad om i banken. Det er særlig pekt på at navnet klart er atskilt fra teksten for øvrig, og at det er skrevet på samme måte som hun ellers skrev navnet sitt. Videre er det vist til forklaringene fra de to testamentsvitnene som bl a har bekreftet at de så navnetrekket hennes på dokumentet da de underskrev dette. Det kan ikke være tvil om at Amdal selv mente at hun hadde opprettet et gyldig testament. Hun la det i en bankboks, og bad senere om at det ble undersøkt om alt var i orden med dette.
Etter de ankende parters oppfatning tilfredsstiller navnepåtegningen kravet i arveloven §49 første ledd om at et testament skal være underskrevet. Det er ikke noe krav om at underskriften skal stå under de testamentariske bestemmelsene, heller ikke at den tidsmessig skal påføres etter at disse bestemmelsene er nedtegnet. Om Amdal skrev sitt navn før eller etter testasjonen, er det for øvrig ingen som vet.
Avgjørelsen i saken må tas ut fra de reelle hensyn som ligger bak formkravene - hensynet til solennitet og notoritet. De ankende parter kan ikke se at lovens formkrav svekkes ved at testamentet anses gyldig.
Når det gjelder ankemotpartenes anførsel om at Amdal ikke har vedkjent seg sin underskrift overfor testamentsvitnene, er anført at loven ikke krever at dette gjøres eksplisitt. Hennes anmodning til Berit Skjoldal i banken om å underskrive testamentet, må være tilstrekkelig.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
"1. Ved skifte av Anne Margrethe Amdals dødsbo legges hennes testament datert januar 1986 til grunn.
2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for skifterett, lagmannsrett og Høyesterett."
Ankemotpartene har i hovedsak anført:
Lagmannsrettens dom er riktig, med unntak for saksomkostningsavgjørelsen.
Testamentet er ugyldig fordi det ikke er undertegnet. Amdals navnetrekk kan bare anses som en identifikasjon av testator. En kan verken ut fra plassering, format eller skrifttype slutte at navnetrekket skal være en underskrift. Det er ikke kjent om Amdal visste at et testament må underskrives.
Kravet om underskrift skal medvirke til at testator er seg bevisst at det er en viktig handling som er utført. Dette tilsier at det må kreves at underskriften blir tilføyet etter at de testamentariske bestemmelsene er nedtegnet. Underskriften skal være en bekreftelse på at testamentshandlingen er avsluttet. Det mest sannsynlige er at Amdal skrev testamentet fortløpende og således påførte sitt navnetrekk før hun skrev hvordan det skulle forholdes med hennes eiendeler etter hennes død. Testamentet må derfor kjennes ugyldig.
Dersom det skulle være slik at en kan undertegne et testament før de testamentariske bestemmelsene er skrevet, anføres at det ikke er holdepunkter for at Amdal faktisk har ment at hennes navnetrekk i ettertid skulle utvikle seg til en underskrift i lovens forstand.
Subsidiært er anført at Amdal ikke har vedkjent seg sin underskrift overfor testamentsvitnene. Det er ingen holdepunkter for at hun faktisk har forholdt seg til en underskrift. Når navnetrekket ikke umiddelbart fremtrer som en underskrift, er det ikke grunnlag for å slutte ut fra de faktiske omstendigheter at testator har vedkjent seg denne.
Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for skifteretten og for lagmannsretten.
2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
Etter arveloven §49 første ledd skal et testament opprettes skriftlig, og testator skal underskrive testamentet eller vedkjenne seg sin underskrift i nærvær av to vitner. Spørsmålet i denne saken er om Anne Margrethe Amdals navnetrekk på testamentet kan anses som en underskrift i arveloven forstand.
Lovens forarbeider belyser ikke nærmere hva som ligger i kravet til underskrift. Heller ikke rettspraksis eller juridisk litteratur gir noen særlig veiledning for avgjørelsen av vår sak.
De formkravene til et testament som gjaldt etter den tidligere arveloven, ble opprettholdt uten vesentlige endringer i någjeldende arvelov, jf Ot.prp.nr.36 (1968-69) side 35. Arveloven av 31 juli 1854 ble endret ved lov av 25 juni 1937 nr 12, bl a ved at formkravene for opprettelse av et testament ble forenklet. Det ble presisert hvilke formkrav som var gyldighetskrav. I Ot.prp.nr.14 (1937) heter det om kravet til underskrift:
"Like klart er det at det skriftlige testament for å være gyldig bør være underskrevet av testator. At en underskrift "med påholden penn" herved er tilstrekkelig er selvsagt, og behøver ikke stå i loven. En underskrift ved fullmektig kan derimot ikke strekke til.
Underskriften bør normalt skje i vidners nærvær, og departementet antar at der i så henseende - overensstemmende med gjeldende rett - bør kreves to vitner.
Har testator underskrevet testamentet uten vidner, bør det dog kunne bringes i orden ved at testator senere i vidners overvær ved kjenner sig testamentet."
Det ligger i dette en forutsetning om at de testamentariske bestemmelsene er påført forut for underskriften, og det kan spørres om dette er et krav etter arveloven §49 første ledd. Gode grunner kan tale for det. Formkravene skal sikre at testatorer nøye tenker gjennom de disposisjoner de vil foreta med hensyn til fordelingen av sine eiendeler etter sin død. Når underskriften påføres til slutt, vil dette styrke bevisstheten om at testasjonen er avsluttet og definitiv så langt - selv om den kan endres senere.
I de fleste tilfelle vil testator imidlertid ha vurdert hva som skal stå i testamentet før det utferdiges. Det må derfor antas å ha relativt liten betydning når underskriften påføres. En kan også få problemer der testator foretar endringer i testamentet etter at det er underskrevet, men før vitnepåtegningene. Slike endringer må det være adgang til. Jeg er kommet til at det ikke er grunn til å fastslå at det er et gyldighetskrav at underskriften tidsmessig er påført etter de testamentariske bestemmelsene.
Det er ikke hevdet at underskriften rent fysisk må påføres direkte under de testamentariske bestemmelsene, slik en vanligvis tenker seg en underskrift plassert. Jeg er enig i at arveloven ikke oppstiller et slikt krav.
Det er enighet om at Anne Margrethe Amdal har skrevet navnet sitt på testamentet på den måten hun vanligvis skrev sin signatur. Navnetrekket er påført nesten øverst på dokumentet, og slik jeg vurderer dette, må jeg legge til grunn at det er skrevet før hun skrev ned hvordan arven etter henne skulle fordeles. Selv om verken plasseringen eller tidsmomentet er avgjørende for spørsmålet om testamentets gyldighet, er de etter min mening momenter som taler mot å oppfatte navnetrekket som hennes underskrift. Testamentet fremtrer ikke som underskrevet. Det er en nærliggende mulighet for at hun enten hadde glemt å undertegne, eller hadde ment å undertegne i vitnenes nærvær. Det er opplyst at testator hadde vært selvstendig næringsdrivende, og hun måtte da være vel kjent med hvor en underskrift vanligvis er plassert.
Et testament må enten underskrives i testamentsvitnenes nærvær, eller testator må vedkjenne seg underskriften i deres nærvær. Det er det siste alternativet som er aktuelt her.
Etter testamentsvitnenes forklaringer ved bevisopptak for Høyesterett må det legges til grunn at spørsmålet om underskrift overhodet ikke ble nevnt i den samtalen de hadde med Anne Margrethe Amdal før de skrev under sin påtegning på testamentet. Selv om Anne Margrethe Amdal skulle ha ment at det at hun skrev sitt navn i innledningen til testamentet, skulle være tilstrekkelig som underskrift, har hun således ikke oppfylt kravet om å "vedkjenne seg underskrifta" i vitnenes nærvær, og formkravet i §49 første ledd er dermed ikke oppfylt. Jeg finner grunn til å tilføye at man normalt bør kunne godta at det er skjedd en stilltiende vedkjennelse av underskriften dersom det testamentet som ble fremlagt for vitnene, var undertegnet på regulær måte, men dette er ikke situasjonen her.
Testamentet må da kjennes ugyldig fordi formkravene i arveloven §49 første ledd ikke er oppfylt.
Ankemotpartene har krevet seg tilkjent saksomkostninger. Jeg finner at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse bør opprettholdes, men at ankemotpartene bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. Disse fastsettes til kr 46.000, herav kr 3.605 for utgifter.
Jeg stemmer for denne dom:
Anken forkastes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Frelsesarmeen Haugesund, K.F.U.K. Haugesund, Den norske Sjømannsmisjon, SOS Barnebyer, Den norske Kreftforening, Martha Johanne Leranger, Kirsten Leranger Dahle, Sigrun Leranger Vevang og Lars Johan Leranger en for alle og alle for en til Marit Hellesen, Kirsten Andersen, Olga Sampsons dødsbo, Aslaug Stakkestad, Margrethe Selvåg, Olga Dagsland, Arne Vik og Peder Vik 46.000 - førtisekstusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.