HR-1996-148-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-03-28 |
| Publisert: | HR-1996-00148s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00148S , jnr 125/1996 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Schei, Tjomsland, Coward |
| Lovhenvisninger: | Tolloven (1966) §61, Alkoholloven (1989) §10-1, Straffeprosessloven (1981) §171, §184, §186, §388 |
A, født xx.xx.1968, B, født xx.xx.1969 og C, født xx.xx.1961, er siktet for overtredelser av tolloven §61 med videre og alkoholloven §10-1 med videre ved ulovlig å ha innført ca 15.000 liter sprit fra Danmark til Norge.
Ved Bergen forhørsretts kjennelse 14 mars 1996 ble de i medhold av straffeprosessloven §184 jf §171 første ledd nr 2 og §186 annet ledd varetektsfengslet til 11 april 1996 med brev- og besøksforbud til 28 mars 1996. De siktede påkjærte kjennelsen. Ved Gulating lagmannsretts kjennelse 18 mars ble kjæremålene forkastet.
C har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet anføres å gjelde lagmannsrettens saksbehandling og lovanvendelse. Det er særlig anført:
De siktede ble første gang fremstilt for fengsling for Haugesund forhørsrett, som ved kjennelse 11 mars 1996 ikke tok fengslingsbegjæringen til følge. Kjennelsen ble etter kjæremål fra påtalemyndigheten opphevet av Gulating lagmannsrett 13 mars 1996 på grunn av saksbehandlingsfeil, og ny fengslingsbegjæring ble fremsatt for Bergen forhørsrett. Siden Haugesund forhørsretts kjennelse foreligger det ikke noe vesentlig nytt av opplysninger i saken, og det vises til de tidligere bemerkninger fra forsvareren til lagmannsretten, der det blant annet anføres at det ikke foreligger skjellig grunn til mistanke mot siktede for delaktighet i spritinnførselen. Det foreligger nå dessuten en opplysning som antas å være vesentlig, nemlig at politiet skal ha funnet en leiekontrakt for angjeldende båt mellom de siktede som eiere og leietakerne. Hvis dette er riktig, bortfaller antakelig noe av det saklige grunnlag for mistanken mot de siktede.
Det bestrides at det foreligger tilstrekkelig bevisforspillelsesfare. Lagmannsretten synes å ha lagt vesentlig vekt på bevisforspillelsesfaren i forhold til de medsiktede. Det er vanskelig å forstå hvordan siktede skal kunne påvirke de medsiktede når alle tre er fengslet med brev- og besøksforbud.
Lagmannsrettens begrunnelse for at det foreligger bevisforspillelsesfare anses utilstrekkelig.
Varetektsfengslingen utgjør et helt uforholdsmessig inngrep mot siktede. Det er grunn til å tro at videre varetekt vil påføre ham uopprettelige problemer i forhold til hans arbeidssituasjon. Lagmannsrettens begrunnelse er også på dette punkt utilstrekkelig.
Det er lagt ned påstand om at siktede løslates, subsidiært at lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder et videre kjæremål, slik at utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Kjæremålet er angitt å gjelde lagmannsrettens saksbehandling og lovanvendelse. Det meste av det som er anført, er imidlertid rettet mot bevisbedømmelsen og den konkrete vurdering, noe utvalget ikke kan prøve.
Anførslene om at lagmannsrettens begrunnelse ikke er tilstrekkelig når det gjelder faren for bevisforspillelse og forholdsmessigheten av fengslingen, gjelder saksbehandlingen, som utvalget kan prøve. Etter utvalgets syn er imidlertid lagmannsrettens begrunnelse - som på det første punktet er en henvisning til forhørsrettens begrunnelse - tilstrekkelig.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.