HR-1996-15-A - Rt-1996-141
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-02-01 |
| Publisert: | HR-1996-00015-A - Rt-1996-141 (47-96) |
| Stikkord: | Legemsbeskadigelse, Nødverge, Straffutmåling |
| Sammendrag: | Dissens: 3-2 |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00015 A, snr 216/1995 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Lars Frønsdal) mot A (Forsvarer: advokat Harald Stabell) |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Gussgard, Bugge, Mindretall: Coward, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §229, §232, §48, §52, §53, §54, §55 |
Nedre Romerike herredsrett avsa den 26 juni 1995 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1979, dømmes for overtredelse av straffeloven §229, 2. straffalternativ, jfr. §232, til en straff av fengsel i 30 - tretti - dager og 140 - etthundreogførti - timers samfunnstjeneste subsidiært 7 - syv - måneders fengsel.
Gjennomføringstiden for samfunnstjenesten skal være 7 måneder.
Fengselsstraffen på 30 - tretti - dager anses som avsonet ved utholdt varetektsarrest i 16 - seksten - dager.
2. A, født xx.xx.1979, frifinnes for kravet om erstatning."
Når det gjelder saksforholdet og domfeltes personlige forhold, viser jeg til herredsrettens dom.
Domfelte har prinsipalt begjært lagmannsrettsbehandling og subsidiært påanket dommen. Høyesteretts kjæremålsutvalg har nektet samtykke til lagmannsrettsbehandling, men henvist anken til Høyesterett.
Anken gjelder prinsipalt lovanvendelsen. Det hevdes at vilkårene for å frifinne på grunn av nødverge var til stede, idet domfelte handlet for å hindre fremtidige overgrep fra fornærmedes side. Subsidiært ankes over straffutmålingen. Det hevdes at den riktige reaksjon må være straffutmålingsutsettelse etter straffeloven §52 nr 1, 1. alternativ, og at det ellers bør anvendes betinget fengselsstraff og ikke samfunnstjeneste.
Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen ikke kan føre frem, men at det bør idømmes betinget fengselsstraff istedenfor den idømte samfunnstjeneste.
Domfelte er funnet skyldig i overtredelse av straffeloven §229 2. straffalternativ jf §232. Herredsretten har lagt til grunn at han i januar 1995, mens han var elev i niende klasse i ungdomsskolen, stakk en medelev i armen og brystet med en kniv. Knivstikkene førte til at medeleven fikk skader i høyre underarm og hånd - en nerveskade og skade på muskulatur og på en hovedpulsåre - og skader i brystregionen - indre blødninger og en punktert lunge.
Domfelte hadde gjennom deler av åttende klasse og i tiltagende grad utover i niende klasse regelmessig blitt plaget av flere medelever. Fornærmede hadde vært en av de mest aktive. Plagingen skjedde ved tilrop og hånlige bemerkninger, ved slag mot kroppen og hodet og ved dytting. Særlig hadde domfelte vært utsatt for plaging i tilknytning til gymnastikktimene. Ved flere anledninger hadde medelever, bl a fornærmede, urinert på ham mens klassen dusjet, og ved en anledning hadde fornærmede tørket seg i baken med domfeltes håndkle og deretter gnidd domfelte i ansiktet med håndkleet.
Domfelte hadde tidlig på høsten fortalt sine foreldre om plaging fra en annen medelev. Foreldrene hadde tatt dette opp med skolen, og det hadde vært et møte hvor både domfeltes og den andre guttens foreldre deltok. Dette hadde imidlertid ikke forbedret domfeltes situasjon. Han var blitt kalt "tyster" uten at plagingen hadde avtatt. Domfelte ga etter dette opp å få hjelp via foreldrene og skolen. Han sov etter hvert dårligere om nettene, og i skoletimene satt han dels og halvsov over pulten uten at det ble reagert fra skolens side.
Den umiddelbare foranledningen til knivstikkingen var en episode i en gymnastikktime. Fornærmede som var 180 cm høy mot domfeltes 165, gikk bort til domfelte og stilte seg oppå føttene hans og spurte om domfelte hadde snakket "dritt" om ham, samtidig som han dyttet til domfelte og slo ham i ansiktet med åpen hånd og dunket ham i pannen med albuen. Da domfelte kom seg løs, kom fornærmede med hånlige tilrop. Domfelte gikk ut i garderoben og hentet en forskjærkniv, som han siden midten av desember hadde hatt med seg på skolen i den bagen hvor han hadde sitt gymnastikktøy. Fornærmede begynte å løpe da han så domfelte med kniv, men stanset igjen, og domfelte tilføyet ham de stikk som jeg allerede har beskrevet.
Jeg går så over til å behandle lovanvendelsen. Som bemerket av herredsretten, må straffeloven §48 om nødverge i prinsippet også kunne anvendes hvor det dreier seg om et fremtidig angrep, som ikke lar seg avverge på annen måte. Når det dreier seg om fremtidige angrep, vil imidlertid muligheten for å avverge det på annen måte enn ved nødvergehandlinger, vanligvis være større enn i en akutt angrepssituasjon, og det bør skje en streng vurdering av hvilke andre muligheter som foreligger.
Herredsrettens premisser lest i sammenheng må forstås slik at domfelte hadde grunn til å frykte at han også i fremtiden ville bli utsatt for rettsstridige angrep i form av legemskrenkelser og ærekrenkelser dersom intet ble foretatt. For så vidt forelå det en situasjon hvor det kunne være spørsmål om nødverge for å avverge fremtidige overgrep, dersom de ikke kunne avverges på annen måte. Jeg finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på domfeltes muligheter for å få endret sin situasjon ved å gå til foreldrene for eventuelt å bli tatt ut av skolen, eller på det herredsretten sier om dette.
Selv om det for domfelte skulle ha fortonet seg slik at knivangrepet på fornærmede var hans eneste mulighet for å komme ut av sin ulykkelige situasjon, dreier det seg om et så farlig middel fra hans side at det foreligger en klar overskridelse av grensene for nødverge. Jeg viser til beskrivelsen av de skader fornærmede ble påført. Knivstikk i brystregionen kan meget lett få fatale følger.
Bestemmelsen i §48 fjerde ledd om overskridelse av nødverge kan ikke komme til anvendelse. Etter herredsrettens bevisvurdering skyldtes domfeltes handlemåte ikke bare at domfelte ville avverge fremtidige angrep, men også et ønske om hevn og gjengjeldelse for tidligere plaging. Bestemmelsen kommer bare til anvendelse dersom overskridelsen av nødvergeretten alene har funnet sted på grunn av en ved angrepet voldt sinnsbevegelse eller bestyrtelse.
Jeg finner etter dette at det ikke er grunnlag for frifinnelse etter straffeloven §48.
Jeg går så over til å behandle straffutmålingen. Utgangspunkt må være at det dreier seg om et objektivt sett meget alvorlig straffbart forhold - en legemsbeskadigelse som lett kunne fått meget alvorlige følger. Likevel må de formildende omstendigheter bli utslagsgivende i dette tilfellet.
Domfelte var bare femten og et halvt år, jf her den betydning ung alder tillegges i straffeloven §55. Domfeltes ungdom og mangel på modenhet må ha vesentlig betydning når man skal bedømme hans handlemåte. Det kan ikke ventes samme evne til å bedømme konsekvensene av en handling hos en femtenåring som hos en voksen. Også evnen til å finne andre utveier må vurderes ut fra hans alderstrinn.
Som det vil fremgå av det jeg allerede har sagt, var domfelte i en situasjon som han med god grunn følte som uholdbar. Han har vært utsatt for grov plaging fra flere medelever gjennom mer enn et år, og plagingen tiltok uten at han så noen utvei til å komme ut av det uføre han var i. Det var en situasjon som var egnet til å skape fortvilelse og avmaktsfølelse og samtidig følelse av hat mot overgriperne.
Jeg er kommet til at det må være forsvarlig å anvende en i det vesentlige betinget fengselsstraff. Straffen kan passende settes til fengsel i syv måneder. Jeg finner at 30 dager av straffen bør gjøres ubetinget. Det er grunn til å markere at det selv i den meget vanskelige situasjon domfelte befant seg i, ikke kan godtas at han grep til en slik utvei som han valgte. Straffens ubetingede del bør imidlertid anses sonet ved varetekt.
Jeg stemmer for denne dom:
I herredsrettens dom gjøres disse endringer:
Straffen settes til fengsel i 7 - sju - måneder.
Fullbyrdelsen av 6 - seks - måneder av straffen utsettes etter bestemmelsene i straffeloven §52, §53, §54 med en prøvetid på 2 - to - år.
Straffens ubetingede del anses sonet ved varetektsfengsel.
Dommer Coward: Jeg er enig med førstvoterende i at det ikke er grunnlag for frifinnelse etter nødvergebestemmelsen.
Også når det gjelder momentene til straffutmålingen er jeg i det vesentlige enig. Jeg mener likevel at guttens meget unge alder og den fortvilede situasjonen han var i, må veie så tungt at reaksjonen gjøres fullt ut betinget. Markeringen av at hans handlemåte ikke kan godtas, er i alle fall skjedd gjennom at han kjennes skyldig. For meg har valget av reaksjon derfor stått mellom domsutsettelse og en vanlig betinget dom. Etter en viss tvil stemmer jeg for en fullt ut betinget fengselsstraff på syv måneder.
Dommer Gussgard: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Sinding-Larsen.
Dommer Bugge: Likeså.
Dommer Holmøy: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Coward.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:
I herredsrettens dom gjøres disse endringer:
Straffen settes til fengsel i 7 - sju - måneder.
Fullbyrdelsen av 6 - seks - måneder av straffen utsettes etter bestemmelsene i straffeloven §52, §53, §54 med en prøvetid på 2 - to - år.
Straffens ubetingede del anses sonet ved varetektsfengsel.