HR-1996-15-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-01-11 |
| Publisert: | HR-1996-00015k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder Lagmannsrett LA-1994-00203 A - Høyesterett HR-1996-00015K , jnr 323/1995 |
| Parter: | Kari Marta og Håkon Valle (advokat Nils Juel) mot Kjetil Eskeland, Ove Haugland (advokat Jon Isak Lunde) |
| Forfatter: | Skåre, Dolva, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §181 |
Kari Marta og Håkon Valle begjærte i 1991 grensegangssak vedrørende noen skogholmer på Eskeland i Gjerstad. Kjetil Eskeland og Ove Haugland påstod grensegangssaken avvist idet de mente skogholmene var en del av deres eiendommer og at rekvirenten da ikke kunne kreve jordskiftesak. Aust-Agder jordskifterett avsa 20 oktober 1993 dom med slik domsslutning:
"1. Håkon O. og Kari Marta Valle gis ikke medhold i å eie et utmarksstykke "Holmane" på Eskelandsheia.
2. Håkon O. og Kari Marta Valle må selv bære sine sakskostnader for jordskifteretten.
3. Grensegangssaka avvises."
Kari Marta og Håkon Valle anket jordskifterettens dom til Agder lagmannsrett som 5 juli 1995 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Skogstykket "Holmane" på Eskelandsheia ved Orretjern tilhører Håkon O. og Kari Marta Valle og er en del av deres eiendom gnr. 34 bnr. 3 i Gjerstad.
2. Jordskifterettens avvisning av Håkon O. og Kari Marta Valles krav om grensegang oppheves og hjemvises til ny behandling i jordskifteretten.
3. Saksomkostninger for jordskifteretten og lagmannsretten idømmes ikke."
Ove Haugland og Kjetil Eskeland anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken inneholdt samtidig en søknad om samtykke til å bringe saken inn for Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 13 november 1995 ble anke til Høyesterett nektet.
Kari Marta og Håkon Valle har i rett tid påkjært lagmannsrettens dom forsåvidt gjelder saksomkostningsavgjørelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De kjærende parter anfører at den begrunnelse lagmannsretten har gitt for å unnlate å ilegge den tapende part saksomkostningene, ikke er hjemlet i loven. Det er bare der lagmannsretten måtte finne saken tvilsom, eller det foreligger slike omstendigheter som ellers er nevnt i tvistemålsloven §172 annet ledd at det kan gjøres unntak. Av lagmannsrettens begrunnelse fremgår det ikke noe om at den har vært i tvil. Det bør uansett kreves at eventuell tvil må være av kvalifisert art dersom det skal gjøres unntak fra tvistemålsloven §172 første ledd.
De kjærende parter har lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.
2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg - inklusive behandlingsgebyret - med kr 4500,-."
Kjæremotparten gjør i sitt tilsvar gjeldende at lagmannsrettens rettsanvendelse er korrekt når det gjelder omkostningsavgjørelsen. For at unntaket i tvistemålsloven §172 annet ledd skal komme til anvendelse, er det et vilkår at saken "var" tvilsom. Dette må anses å være en henvisning til situasjonen før hovedforhandling, altså hvorvidt saken var av en slik art at partene hadde rimelig grunn til å søke en rettslig avklaring. Det forhold at resultatene i de to rettsinstanser er forskjellige, er et indisium på at saken har vært tvilsom.
Det anføres videre at det samme gjelder det forhold at lagmannsretten har funnet at kjæremotparten hadde "fyldestgjørende grunn" for å ta til motmæle. At lagmannsretten ikke har uttrykt tvil om resultatet, er ikke avgjørende så lenge det forelå en rettsuvisshet mellom partene som lagmannsretten har funnet at kjæremotparten hadde grunn til å la komme for retten. Det er vurderingen av de faktiske forhold som står sentralt i avgjørelsen av hvorvidt denne saken er tvilsom. Kjæremotparten gjør gjeldende at kjæremålsinstansens kompetanse er begrenset når det gjelder overprøvelse av slik bevisvurdering.
Kjæremotparten har lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 1500,-"
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at utvalget etter tvistemålsloven §181 kan prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, eventuelt også om avgjøringsgrunnene er tilstrekkelige til at spørsmålet kan prøves.
Etter utvalgets mening fremgår det tilstrekkelig klart av domsgrunnene at saken også etter lagmannsrettens mening ble ansett å ha vært så tvilsom at det var berettiget å bruke unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd. Den konkrete vurdering kan utvalget ikke prøve.
Kjæremotpartene må tilkjennes saksomkostninger for utvalget. Beløpet settes til 1.500 kroner.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Kari Marta og Håkon Walle en for begge og begge for en til Kjetil Eskeland og Ove Haugland til sammen 1.500 - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.