HR-1996-16-A - Rt-1996-150
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-02-02 |
| Publisert: | HR-1996-00016-A - Rt-1996-150 (50-96) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Tvangsfullbyrdelse, Saksomkostninger, Morarente |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00016 A, jnr 186/1995, nr 348K/1995 |
| Parter: | Ove E Bruun (Advokat Jon Tenden) mot Vanja O Fuglaas (Advokat John Arff-Pettersen) |
| Forfatter: | Holmøy, Aasland, Gjølstad, Tjomsland, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Plenumsloven (1926) §6, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §4-1, Tvistemålsloven (1915) §180, §380, §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §82, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915), Forsinkelsesrenteloven (1976) §1, §2, §3, §4, Forsinkelsesrenteloven (1976), Panteloven (1980) §1-5, §11-7, §4-4, §7-2, §82, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) |
Saken gjelder spørsmålet om en dom er tvangsgrunnlag for morarenter når renteplikten ikke er fastsatt i domsslutningen.
Ove Eyolf Bruun anla 21 mai 1990 sak ved Asker og Bærum herredsrett mot Bernt E Ohna og Vanja Ohna Fuglaas med krav om erstatning for verdtitap som følge av et byggverk som de saksøkte hadde oppført på sin eiendom. Herredsretten avsa 28 januar 1992 dom med slik domsslutning:
"1. Bernt E. Ohna og Vanja Fuglaas Ohna dømmes til in solidum til innen 2 -to - uker å betale til Ove E. Bruun erstatning på kr 300000,- -kronertrehundretusen-.
2. Bernt E. Ohna og Vanja Fuglaas Ohna dømmes in solidum til innen 2 - to- uker å betale i saksomkostninger til Ove E. Bruun kr 46250,- -kronerseksogførtitusentohundreogfemti-."
Bernt E Ohna og Vanja Ohna Fuglaas påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett, som 16 september 1993 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Bernt E Ohna og Vanja Ohna Fuglaas en for begge og begge for en til Ove E Bruun 49200 - førtinitusentohundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom."
Lagmannsrettens dom ble påanket til Høyesterett. Kjæremålsutvalget avsa 11 februar 1994 kjennelse med slik slutning:
"Anken nektes fremmet til Høyesterett.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Bernt E Ohna og Vanja Ohna Fuglaas en for begge og begge for en 3 500 - tretusenfemhundre - kroner til Ove Eyolf Bruun innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen."
Det er opplyst at hovedstolen og saksomkostningene er betalt, men at det ikke er betalt renter av noen av beløpene.
Bruun begjærte 6 oktober 1994 utlegg hos Vanja Ohna Fuglaas for renter og omkostninger, til sammen kr 127 743,77 pr 1 mars 1994. Namsmannen i Asker tok 6 oktober 1994 utlegg for et noe lavere beløp. Utlegget ble tinglyst. Etter klage fra Fuglaas opphevet namsmannen utleggsforretningen ved beslutning 22 november 1994. Bruun påklaget denne beslutning til Asker og Bærum namsrett, som 16 januar 1995 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Det tas utlegg overfor Vanja Ohna Fuglaas i fast eiendom gnr 67 bnr 32 i Asker og i Toyota Corolla DE 10233 for 127743,- - etthundreogtjuesjutusensjuhundreogførtitre kroner med tillegg av 12 - tolv - % rente p.a. fra 1. mars 94 og til betaling skjer.
Utlegget gis ved tinglysning samme prioritet som avsetning av kr 300000, tinglyst 14. desember 92. Avsetningen slettes samtidig med tinglysning av utlegget.
2. Ove E. Bruun tilkjennes saksomkostninger for namsretten med 9000,- - nitusen - kroner."
Fuglaas påkjærte namsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, som 21 mars 1995 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Klagen over namsmannens beslutning av 22. november 1994 tas ikke til følge.
2. Avsetningsforretningen, tinglyst 14. desember 1992, kan slettes.
3. Saksomkostninger for namsretten og lagmansretten tilkjennes ikke."
Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter vises til de avsagte kjennelser.
Bruun har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovtolking. Kjæremålsutvalget besluttet 8 juni 1995 at kjæremålet i sin helhet skulle avgjøres av Høyesterett ved skriftlig behandling, jf høyesterettsloven 25 juni 1926 §6 annet ledd og tvistemålsloven §380.
Den kjærende part, Ove Eyolf Bruun, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Lagmannsretten har bygget på en uriktig lovforståelse når den har lagt til grunn at domsslutningen i henholdsvis herredsrettens og lagmannsrettens dom ikke gir tvangsgrunnlag for lovbestemte morarenter fordi morarenter ikke er uttrykkelig tilkjent. At Bruun har krav på morarenter, er hevet over tvil. Beløpene er klart spesifisert og nøyaktig forfallstidspunkt fastsatt. Renteplikten for morarenter følger direkte av loven, jf morarenteloven §2, og kan derfor ikke sammenlignes med plikten til å betale avsavnsrenter som krever et konkret rettsgrunnlag.
Verken tvangsfullbyrdelsesloven §4-1 eller §4-4 utelukker tvangskraft for morarenter når hovedkravet følger av rettskraftig dom, og domsslutningen klart angir forfallstidspunktet. Det er da ingen grunn til at dommen ikke skal gi tvangsgrunnlag også for renter slik tilfellet er for de særlige tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven §7-2 bokstav e. Lagmannsretten hevdes i realiteten å ha sammenlignet med de særlige tvangsgrunnlag etter §7-2 bokstav a. En slik sammenligning er det ikke grunnlag for.
I forhold til den tidligere tvangsfullbyrdelseslov §82 ble det nærmest tatt for gitt at saksøkeren også kunne kreve renter. Av gjeldende lovs (tvangsloven) §11-7 følger at vilkåret for å unngå tvangsdekning, er at debitor betaler kravet med renter og kostnader. Det vises også til panteloven §1-5.
Når det i denne sak ikke ble nedlagt påstand om morarenter, skyldes det at man tok det for gitt at dommene ville gi tvangsgrunnlag. Den kjærende part er for øvrig av den oppfatning at domstolene ofte unnlater å ta med morarenter i domsslutningen også når det nedlegges påstand om morarenter av saksomkostninger. Dette beror sannsynligvis på den innarbeidede praksis som foreligger når det gjelder utformingen av domsslutningen for blant annet saksomkostninger. Hvis det ikke var domstolenes mening å tilkjenne renter, ville det ikke være behov for å fastsette et forfallstidspunkt.
Morarentekravet oppstår ikke før kravet er forfalt, og det er ikke naturlig å kreve morarenter før betalingsmislighold er en realitet. Å hevde at debitor, fordi kravet om morarenter ikke ble fremsatt før etter at dommen var rettskraftig, hadde grunn til å tro at han kunne anke uten risiko for å betale morarenter, er fra et rettslig synspunkt meningsløst.En slik begrensning av dommens tvangskraft som følger av lagmannsrettens kjennelse, vil innebære at forhold som er en klar rettslig konsekvens av domsslutningen, må gjøres til gjenstand for en ny rettslig prøving for at tvangskraft kan oppnås. Dette fører til et urimelig resultat, særlig når domsslutningen er i samsvar med de formuleringer som er innarbeidet i praksis; prosessøkonomisk vil det virke meningsløst.
At det i praksis vises en del kulanse med hensyn til å kreve morarenter av saksomkostninger, kan ikke ha noen relevans når det kreves morarenter.At det for namsmannen kan bli et problem å fastsette utgangspunktet og omfanget av morarentene i den grad loven opererer med ulike satser, kan ikke være noe holdbart argument. Slike problemstillinger er ikke spesielle for morarenter. Det vises for øvrig til at idømte saksomkostninger faller utenfor "forbrukerforhold" i forhold til morarenteloven §3 og §4, og videre til at morarentesatsen i dag er den samme i og utenfor forbrukerforhold. - Anførselen knyttet til at morarenteloven er begrenset til formuerettens område, må også være uten betydning for denne sak. Dersom det etter loven ikke er adgang til å kreve morarenter, vil heller ikke behovet for tvangskraft for morarenter være til stede.
De rettsavgjørelser som lagmannsretten har vist til - Rt-1992-1588 og Rt-1994-1370, løser ikke spørsmålet i denne sak.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. Namsrettens kjennelse stadfestes.
3. Ove E. Bruun tilkjennes saksomkostninger både for namsretten, lagmannsretten og Høyesterett med tilsammen kr 15000,-."
Kjæremotparten, Vanja Ohna Fuglaas, har i det vesentlige gjort gjeldende:Selv om plikten til å svare morarenter følger av lov, må renteplikten være fastsatt i dom eller annet tvangsgrunnlag for å få tvangskraft, jf tvangsfullbyrdelsesloven §4-1. Kravet på morarenter ville ellers bli stillet i en særstilling i inndrivelsesomgangen. Kravet måtte i tilfelle medtas av namsmannen selv om kravshaveren ikke har villet kreve morarenter, kanskje på grunn av avtale eller av kulansehensyn. I saker om erstatning har det ikke vært vanlig å kreve morarenter før kravets eksistens og størrelse er rettskraftig fastslått. Det har heller ikke vært praksis å kreve morarenter av saksomkostninger. I mange saker hvor det anvendes forgjeves anke, er det etter hvert blitt mer vanlig å kreve renter av saksomkostninger, dog ikke morarenter av tilkjente saksomkostninger i lavere instans.
Det kan ikke trekkes slutninger av reglene i tvangsfullbyrdelsesloven §7-2 når omfanget av tvangsgrunnlaget etter en dom skal avgjøres. Bestemmelsene i den tidligere tvangsfullbyrdelseslov §82 og gjeldende tvangslov §11-7 støtter heller ikke den kjærende parts syn. Sistnevnte bestemmelse er en ordensforskrift om foreleggelse av tvangsbegjæringen for saksøkte. At det i dommen er fastsatt en oppfyllelsesfrist, gir heller ikke noe grunnlag for tvangskraft for morarenter.
Etter kjæremotpartens syn er det å snu saken på hodet når det hevdes at lagmannsrettens kjennelse innebærer en begrensning av dommens tvangskraft. Realiteten er at den kjærende part ikke har fått dom for morarenter, verken når det gjelder hovedstol eller saksomkostninger. For at morarenter skal tilkjennes, må det både ha hjemmel i lov og være uttrykkelig krevet. Forfall kan i mange tilfelle være avhengig av påkrav. I mange tilfelle kan det være uvisst om morarenter er krevet, om rentekravet har hjemmel, og når det forfaller. Morarenteloven gjelder bare på formuerettens område, jf lovens §1. Namsmyndighetene kunne bli stillet overfor vanskelige grensetilfelle dersom de skulle gi utlegg også for morarenter som ikke direkte fremgår av tvangsgrunnlaget. Også morarentenes størrelse ville kunne by på problemer. Tidligere gjaldt det en lavere sats i forbrukerforhold, jf morarenteloven §3. I tillegg kommer den spesielle lempningsregel i morarenteloven §4 bokstav a. For så vidt angår spørsmålet om morarenter av saksomkostninger, oppstår spørsmålet om høy eller lav sats, jf Justisdepartementets rundskriv G-168/90. Spørsmålet om rentes rente av morarente var tidligere uklart, men er nå løst ved Høyesteretts dom i Rt-1994-89. Også den foreliggende sak viser at renteberegningen kan by på problemer.
At morarenter måtte fastsettes i domsslutningen for å få tvangskraft, ble antatt i forhold til den tidligere tvangsfullbyrdelseslov, og det må forutsettes at en endring av dette punkt ville fått uttrykk i loven. Også i den teori som knytter seg til den nye lov, gis uttrykk for at tvangskraft for morarenter må fastsettes i domsslutningen. Heller ikke namsrettspraksis støtter den kjærende parts syn.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Den kjærende part tilpliktes å betale omkostninger til det offentlige."
Høyesterett skal bemerke:
Det foreligger et videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse avsagt etter kjæremål. Høyesteretts kompetanse er da begrenset etter reglene i tvistemålsloven §404. Kjæremålet er angitt å gjelde lagmannsrettens lovforståelse. Spørsmålet i saken er om en dom som er tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven §4-1 annet ledd bokstav a, også er tvangsgrunnlag for morarenter av de pengekrav som er tilkjent ved dommen når plikten til å betale morarenter ikke er direkte fastsatt i domsslutningen. Dette spørsmål må kunne prøves ved videre kjæremål etter tvistemålsloven §404 første ledd nr 3.
Vurderingen av spørsmålet om tvangsgrunnlag for morarenter ved fullbyrdelse av dommer, forutsettes å gjelde tilsvarende ved fullbyrdelse av andre rettsavgjørelser som omfattes av tvangsfullbyrdelsesloven §4-1 annet ledd bokstav a. De øvrige alminnelige tvangsgrunnlag etter §4-1 annet ledd går man ikke inn på.
Når det gjelder sakens realitet, skal man først peke på enkelte generelle synspunkter.
Det helt uomtvistelige utgangspunkt er at en dom bare gir tvangsgrunnlag for de krav som det er gitt dom for. Behovet for klarhet gjør det nødvendig at kravene presiseres i domsslutningen. Det er neppe tvilsomt at dette er utgangspunktet også for morarenter av de beløp som er tilkjent ved dommen. At plikten til å betale morarenter kan utledes av loven, jf lov 17 desember 1976 nr 100, er ikke tilstrekkelig til at dommen er tvangsgrunnlag også for morarenter. Det pekes i denne sammenheng på at plikten til å betale morarenter etter loven ikke er generell, jf begrensningen i morarenteloven §1 til pengekrav på formuerettens område. Det er videre forutsatt at morarenter må kreves, jf §2. For forbrukerforhold gjelder enkelte særregler, jf §3 og §4.
At plikten til å svare morarenter for å omfattes av tvangsgrunnlaget må være fastsatt i dommen, har støtte i tvangsfullbyrdelsesloven ordlyd. Tvangslovens §4-1 annet ledd om de alminnelige tvangsgrunnlag har ingen bestemmelse om renter, i motsetning til bestemmelsene for enkelte spesielle tvangsgrunnlag, jf §7-2 bokstav a og e. Noen analogisk anvendelse av den sistnevnte bestemmelse i forhold til dommer, kan det ikke være grunnlag for.
Heller ikke de andre lovbestemmelser som er påberopt av den kjærende part - tvangsfullbyrdelsesloven §11-7 og panteloven §1-5 - kan sees å has betydning for det spørsmål kjæremålet gjelder.
At en dom bare er tvangsgrunnlag for morarenter som er fastslått i dommen, er også lagt til grunn i juridisk teori, se Falkanger, Flock og Waaler: Tvangsfullbyrdelsesloven med kommentarer, 2 utg: (1995) side 341-342. For morarenter av saksomkostninger er det samme forutsatt av Steinar Tjomsland i Lov og Rett 1985 464 fl. Det kan ikke forutsettes at tvangsfullbyrdelsesloven av 1992 innebar noen endring på dette punkt. Når det gjelder spørsmålet om morarenter av tilkjente saksomkostninger, foreligger imidlertid enkelte spesielle hensyn. Dette spørsmål vil derfor bli vurdert særskilt nedenfor.
At det i dommen er fastsatt en oppfyllelsesfrist, gir ikke grunnlag for at morarenter er omfattet av tvangsgrunnlaget. Oppfyllelsesfristen har betydning for retten til å kreve tvangsfullbyrdelse, og er dessuten utgangspunktet for renteberegningen. For så vidt en påanket dom stadfestes i ankeinstansen, regnes morarenter fra den oppfyllelsesfrist som er satt i den påankede dom. Heller ikke i slike tilfelle vil det være tvangsgrunnlag for morarenter med mindre renteplikten er fastsatt i den påankede dom, eller fastsettes særskilt av ankeinstansen.
Etter dette finner man at lagmannsrettens dom ikke kan gi tvangsgrunnlag for morarenter av det tilkjente erstatningsbeløp på 300 000 kroner. Herredsrettens dom, som ble stadfestet av lagmannsretten, inneholder ingen særskilt avgjørelse av rentespørsmålet. Spørsmålet er heller ikke avgjort særskilt av lagmannsretten.
For så vidt angår morarenter av tilkjente saksomkostninger skal bemerkes:Et avvikende resultat for morarenter av saksomkostninger må i tilfelle bygge på at renteplikten her er så klar og ubetinget at dommen naturlig må tolkes slik at den omfatter morarenter, selv om renteplikten ikke er tatt inn i domsslutningen. Plikten til å betale morarenter av tilkjente saksomkostninger er etter gjeldende rett utvilsom. Dette rettslige spørsmål ble avklart ved flere høyesterettsavgjørelser i midten av 1980-årene, og da slik at man har krav på morarenter, jf Jo Hov: Rettergang i sivile saker 2 utg (1994) side 643- 644. Krav på saksomkostninger vil alltid være formuerettslig krav i forhold til morarenteloven §1. Det er antatt at de spesielle regler for forbrukerforhold i lovens §3 og §4 ikke gjelder saksomkostninger, jf Justisdepartementets rundskriv G-168/90 side 26.
Det kan på denne bakgrunn kanskje synes noe formalistisk å kreve en uttrykkelig bestemmelse om renteplikt i domsslutningen for at morarenter skal omfattes av tvangskraften. Når morarenter av saksomkostninger i praksis i stor utstrekning ikke påstås tilkjent, og derfor heller ikke tilkjennes, kan nok dette i vesentlig grad skyldes at det er ansett som unødvendig, men det kan også bety at det ikke har vært vanlig å kreve slik morarente.
I teorien har det imidlertid som nevnt vært antatt at også morarenter av saksomkostninger må fastsettes i domsslutningen for å omfattes av tvangsgrunnlaget.
Høyesterett er kommet til at det ikke gjelder noen særordning for morarenter av saksomkostninger i forhold til morarenter av andre krav tilkjent ved en dom. Dette innebærer at morarenter også av saksomkostninger må kreves, og fastsettes i domsslutningen. Etter det opplyste vises det i praksis en del kulanse med hensyn til å kreve morarente, også av saksomkostninger. Det tilføyes at krav om morarenter vil kunne fremmes for anke- eller kjæremålsinstansen også av saksomkostninger tilkjent i tidligere instanser, se Rt-1992-1588.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Saksomkostninger ble ikke krevet av Vanja O Fuglaas for lagmannsretten. Saken har reist prinsipielle spørsmål som dels har budt på tvil. Saksomkostninger bør derfor ikke tilkjennes for Høyesterett, jf unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §180 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Kjæremålet forkastes.
2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.