HR-1996-16-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-01-11 |
| Publisert: | HR-1996-00016s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting Lagmannsrett LB-1994-00534 K - Høyesterett HR-1996-00016S , jnr 1431/1995 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Dolva, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §388 |
Saken gjelder et krav fra A om erstatning og oppreisning for uberettiget strafforfølgning i tilknytning til sprengingen av Nor Moske i Frognerveien i Oslo og en betongbunker i Frognerparken i Oslo. A ble siktet for moskespregningen 20 juni 1985 og varetektsfengslet fra 18 juni 1985. Den 21 august 1985 ble han i tillegg siktet for spregningen av betongbunkeren og varetektsfengslet på dette grunnlag 22 august 1985. A var varetektsfengslet frem til 22 november 1985. Fra 18 juni til 31 oktober 1985 var han undergitt brev- og besøksforbud.
Saken vedrørende mosksprengningen ble henlagt på grunn av bevisets stilling. Saken om sprengningen av betongbunkeren må også anses henlagt i forbindelse med at A ble forelagt bot for ulovlig anskaffelse av sprengstoff. Han vedtok ikke forelegget, og ved Oslo byretts dom av 23 august 1988 ble han frifunnet da forholdet ble ansett foreldet.
A fremmet krav om erstatning og oppreisning for uberettiget forfølgning for Oslo forhørsrett som i kjennelse av 4 desember 1992 ikke tok kravet til følge. A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 25 februar 1993 tilkjente erstatning etter straffeprosessloven §444 med kr 12.000 mens oppreisning ikke ble tilkjent. Etter kjæremål fra A opphevet Høyesteretts kjæremålsutvalg 24 juni 1993 forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelser. Kjæremålsutvalget, som hadde full kompetanse etter straffeprosessloven dagjeldende §388 nr 5, la til grunn at A hadde sannsynliggjort at han verken var delaktig i sprengningen av mosken eller Televerkets bunker, og at vilkårene for erstatning etter §444 forelå i begge relasjoner. Utvalget kom videre til at det ikke forelå grunnlag for å nekte eller redusere erstatningen i henhold til bestemmelsene i §444 annet og tredje ledd.
A fremsatte 6 juli 1993 påny begjæring om erstatning og oppreisning. Forhørsretten avsa 4 februar 1994 kjennelse med slik slutning:
"1. A tilkjennes erstatning etter straffeprosessloven §444 med kr 36000 - trettisekstusen.
2. A tilkjennes saksomkostninger med kr 40000,- -kronerførtitusen - vedrørende salær til advokat Sverre Næss.
3. ...
4. ..."
A påkjærte kjennelsens punkt 1 og 2 til Eidsivating lagmannsrett som 27 oktober 1995 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Staten betaler til A 210.000 - tohundreogtitusen - kroner i erstatning for økonomisk tap, fordelt med 60.000 - sekstitusen - kroner i lidt tap og 150.000 - etthundreogfemtitusen - kroner i fremtidige tap.
2. Staten betaler til A 150.000 - etthundreogfemtitusen - kroner i oppreisning for ikkeøkonomisk skade.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen."
A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høysteretts kjæremålsutvalg. Han har i det vesentligste anført at han har krav på erstatning for lidt og fremtidig økonomisk tap han er påført som følge av vedtakene om suspensjon fra stillingen i flysikringstjenesten og den etterfølgende annullering av sikkerhetsklareringen. Lagmannsretten har feilaktig lagt til grunn at årsakssammenheng med den uberettigede forfølgningen ikke foreligger. A viser til en del forhold som hevdes å vise at årsakssammenhengen er åpenbar.
Hvis ikke hans krav om erstatning for inntektstap tas til følge fullt ut, hevder A at hans psykiske svekkelse må komme i betraktning ved vurderingen av hans krav om oppreisning.
Den tilkjente oppreisningen hevdes å være vesentlig for lav. Det vises til tidsforløpet, siktelsenes alvor, den omfattende negative presseomtale med navns nevnelse, eksklusjon av Håløylaget og inndragning av pass.
Han har nedlagt samme påstand som for lagmannsretten:
"A tilkjennes erstatning av statskassen med kr 4.500.000 og oppreisning med kr.500.000."
Staten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet er et fortsatt kjæremål hvor kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset ved straffeprosessloven §388 nr 2 og 3, til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking.
Kjæremålet er rettet mot to forhold. Det ene er lagmannsrettens vurdering av om det foreligger årsakssammenheng mellom den uberettigede strafforfølgning og As tap. Det andre er lagmannsrettens skjønnsmessige fastsettelse av oppreisningsbeløpet. Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten på noen av disse punktene har bygget på en uriktig lovtolking. Den konkrete lovanvendelse kan kjæremålsutvalget ikke prøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.