HR-1996-183-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-03-29 |
| Publisert: | HR-1996-00183k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder Lagmannsrett LA-1995-1065 K - Høyesterett HR-1996-00183K, jnr 71/1996 |
| Parter: | Nilsen Brokers Ltd AS (advokat Tore Sandnæs) mot Magne Hjeltnes |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Backer, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Luganoloven (1993), Tvistemålsloven (1915) §404 |
Den 20 mars 1995 fremsatte Nilsen Brokers Ltd AS en begjæring mot flere saksøkere, herunder Magne Hjeltnes, om tvangsfullbyrdelse av tilkjente saksomkostninger i en avvisningskjennelse av en engelsk domstol den 21 oktober 1993.
Tønsberg namsrett avsa 15 november 1995 kjennelse med slik slutning:
"Nilsen Brokers Ltd AS' begjæring om utleggsforretning mot Magne Hjeltnes tas ikke til følge."
Nilsen Brokers Ltd AS påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett som 8 januar 1996 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Tønsberg namsretts kjennelse av 15. november 1995 stadfestes.
Det nærmere saksforhold fremgår av namsretten og lagmannsrettens kjennelser.
Nilsen Brokers Ltd AS har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagmannsretten har begått feil i saksbehandlingen ved å ha unnlatt å drøfte og ta stilling til avgjørende forutsetninger for bruk av ordre public bestemmelsen i Luganokonvensjonen art 27 nr 1. Dessuten er det anført at lagmannsretten har feiltolket Luganokonvensjonen art 34 jf art 27 nr 1. Selskapet er uenig i at tvangsfullbyrdelse overfor Magne Hjeltnes i dette tilfellet må anses som stridende mot ordre public bestemmelsen i Luganokonvensjonen art 27 nr 1, når han ikke ble gjort kjent med at han ble angitt som part ved søksmålet i England. Mottakerstaten i Luganokonvensjonen art 27 nr 1 er her Norge, og norsk rett legger vekt på hvem som formelt er oppført som part og ikke på hvem som faktisk og reelt sett er part. Med andre ord vil en anerkjennelse av den foreliggende engelske rettsavgjørelse være i samsvar med norsk rett. I følge norsk teori må spørsmålet om hvem som skal anses som part i relasjon til rettskraftspørsmålene, løses etter helt formelle kriterier. Etter norsk rett er det avgjørende for en doms bindende virkning om man er oppført som part, selv om dette er skjedd ved en feil. Magne Hjeltnes må følgelig være henvist til å søke regress hos Petter Samuelsen som uberettiget har oppgitt Magne Hjeltnes som part i det engelske søksmålet, eller søke erstatning hos Petter Samuelsens engelske advokat. Det er forøvrig urimelig at Nilsen Brokers Ltd AS som er blitt påført betydelige saksomkostninger, skal måtte bære ansvaret for at partsforholdet på saksøkersiden i ettertid synes å være et falsum.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Agder lagmannsrett kjennelse oppheves og Nilsen Brokers Ltd. AS' utleggsbegjæring for kr 275797 overfor Magne Hjeltnes tas til følge.
2. Magne Hjeltnes dømmes til å betale sakens omkostninger med kr 19895 for namsrett og lagmannsrett samt kr 10000 for kjæremålet til Høyesteretts Kjæremålsutvalg, tilsammen kr 29895,-."
Magne Hjeltnes er enig med lagmannsretten i at saksomkostningskravet ikke kan tvangsfullbyrdes overfor ham. Han vil kreve saksomkostninger og oppreisning for de utgifter han har hatt, samt tapt arbeidsfortjeneste, med tilsammen kr 15.000. Beløpet er hevet med kr 5.000 i forhold til det beløp som ble krevet ved lagmannsretten. At lagmannsretten ikke har registrert kravet, stiller han seg uforstående til.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og kompetansen til kjæremålsutvalget er begrenset etter tvistemålsloven §404. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, herunder tolkningen av Luganokonvensjonen, som har lovs kraft. I den foreliggende sak går angrepene på saksbehandlingen og lovtolkningen over i hverandre.
Lagmannsretten har lagt til grunn at Magne Hjeltnes ikke var deltager i KS Sagitarius da søksmål ble reist i England, og at han ikke hadde gitt Samuelsen fullmakt til å reise søksmål på sine vegne. Av namsrettens kjennelse, som lagmannsretten har sluttet seg til, fremgår at Hjeltnes først ble kjent med avgjørelsen i den engelske domstol gjennom utleggsbegjæringen. At så er tilfelle, er heller ikke bestridt av motparten.
Lagmannsretten har lagt til grunn at fristen for å anvende ordinære rettsmidler mot dommen, var utløpt på det tidspunkt da Hjeltnes ble kjent med den. Hvorvidt det etter engelsk rett var mulig for ham å angripe dommen ved ekstraordinære rettsmidler på dette tidspunkt, er det ikke tatt standpunkt til.
Dersom det hadde dreiet seg om tvangsfullbyrdelse av en norsk dom, ville den som med urette hadde vært behandlet som part, kunne ha begjært oppreisning for oversittelse av ankefrist og påanket dommen, eller eventuelt begjært gjenopptagelse. Hvis oppreisning ble gitt, eller saken ble gjenopptatt, ville dommen ikke lenger være rettskraftig, og kunne dermed heller ikke fullbyrdes. Dersom på den annen side parten ikke foretok seg noe etter å være blitt kjent med dommen, ville den kunne fullbyrdes.
I den utstrekning en utenlandsk dom på tilsvarende måte kan angripes ved ekstraordinære rettsmidler, vil det i utgangspunktet ikke kunne anses i strid med ordre public å fullbyrde dommen hvis adgangen til å anvende ekstraordinære rettsmidler ikke blir anvendt.
Situasjonen, slik den fremgår av lagmannsrettens premisser, er imidlertid spesiell. Hjeltnes har fått en avgjørelse ved en engelsk domstol mot seg uten at at han overhodet har hatt kjennskap til saken, og uten at den som oppga ham som part overfor domstolen, hadde noe rettslig grunnlag for å gjøre det. At saksøkte må ha adgang til å avverge fullbyrdelse av en slik avgjørelse må være klart. Enten har engelsk rett regler om ekstraordinære rettsmidler slik at avgjørelsen kan bringes ut av verden ved bruk av rettsmidler i England, eller engelsk rett vil føre til så støtende resultater at konvensjonens art 27 nr 1 må komme til anvendelse. Når utgangspunktet er at dommen ikke i noe tilfelle kan fullbyrdes, er det lite rimelig at saksøkte, som ikke har hatt noe med saken i England å gjøre, skal måtte foreta nærmere undersøkelser av engelske rettsregler og eventuelt engasjere juridisk bistand i England for å få gjenopptatt saken. Kjæremålsutvalget kan ikke se at konvensjonen er til hinder for at den norske domstol som behandler utleggsbegjæringen, skjærer gjennom, slik lagmannsretten har gjort, og treffer avgjørelse om at dommen ikke skal fullbyrdes.
Kjæremålsutvalget finner etter dette enstemmig at kjæremålet må forkastes.
Utvalget finner ikke grunn til å tilkjenne motparten, som er selvprosederende, saksomkostninger.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
Saksomkostninger ilegges ikke.