HR-1996-2-B - Rt-1996-10
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-01-12 |
| Publisert: | HR-1996-00002-B - Rt-1996-10 (3-96) |
| Stikkord: | Underslag, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00002 B, snr 175/1995 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: førstestatsadvokat Morten Eriksen) mot A (Forsvarer: advokat Hans Stenberg-Nilsen) |
| Forfatter: | Stang Lund, Gjølstad, Hellesylt, Langvand, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §255, §256, §52 |
Sunnhordland forhørsrett avsa 3 februar 1995 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1962, X, dømmes for overtredelse av straffeloven §256, jfr. §255 første ledd, til en straff av fengsel i 1 - ett - år. Åtte måneder av straffen gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år, jfr. straffeloven §52 flg."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold framgår av forhørsrettens dom.
Påtalemyndigheten og domfelte har anket over straffutmålingen. Påtalemyndigheten gjør gjeldende at straffen burde vært satt til ubetinget fengsel i ett år. Domfelte mener at hele straffen skulle vært gjort betinget, subsidiært at den ubetingete del settes vesentlig kortere enn forhørsretten har gjort.
Jeg finner at påtalemyndighetens anke må tas til følge slik at straffen skjerpes.
Domfelte, en 33-årig mann, var i perioden 1991 til og med 1993 fellestillitsvalgt i Y og YY divisjon. Han fikk derved automatisk vervet som styreformann i et andelslag, som eier et feriested for organiserte ansatte.
Domfellelsen gjelder grovt underslag i perioden august 1991 til november 1993 ved urettmessig uttak av i alt 398.166 kroner fra to bankkonti tilhørende andelslaget. Underslaget skjedde ved 12 kontantuttak i bank av beløp varierende fra ca 20.000 kroner opp til ca 62.000 kroner. De urettmessige kontantuttak ble holdt skjult i forhold til andelslaget ved at regninger for tilsvarende beløp, fra blant annet Y Z, ble stemplet i girokasse i bank uten å bli belastet andelslagets bankkonti og deretter levert til andelslaget for bokføring. Domfelte har til nå ikke betalt tilbake noen del av beløpet, men det foreligger en betalingsplan i forhold til Æ Forsikring, som har dekket tapet.
Domfelte har opplyst at de underslåtte midler har gått til restaurantbesøk, uteliv og spill under reiser til Oslo ved utføring av vervet som tillitsvalgt. Domfelte hadde på denne tid et alkoholproblem og var kommet inn i et spillemiljø som det ikke var lett å komme ut av. Domfelte gjorde selv oppmerksom på underslaget i forbindelse med et forsøk på å ta sitt liv på et hotellrom i København i desember 1993.
Domfellelsen gjelder underslag av et betydelig beløp og representerer et alvorlig tillitsbrudd i forhold til de interesser domfelte som fellestillitsvalgt var satt til å vareta. Domfeltes anvendelse av de underslåtte beløp til restaurantbesøk, uteliv og spill medførte en betydelig reaksjon fra de tidligere arbeidskolleger, og han måtte oppgi tillitsvervene og fratre sin stilling. Dette er vanlige følger av lovovertredelser av denne karakter. Jeg kan ikke se at disse omstendigheter kan føre til nedsettelse av straffen.
Straffesaken har medført en betydelig psykisk påkjenning for domfelte. Det er i en journalutskrift pr 1 februar 1995 fra kommunelegen i Z kommune, avgitt i forbindelse med forhørsrettssaken, konkludert med:
"Reflektert person, ikkje psykiatrisk sjuk, med store personelege vanskar knytta til rettssak. Akutt og KLART reell suicidalfare. Tiltak må gå på samarbeide rettsapparatet, lege og nettverk."
Det kan være vanskelig å ta standpunkt til hvilke følger domfeltes psykiske tilstand bør få ved utmåling av straff. Det regulære må være at når et lovbrudd kvalifiserer til ubetinget fengsel, må fengselsmyndigheten ta stilling til om psykiske forhold utelukker soning, jf Rt-1993-1614 ( HR-1993-00153 B) og Rt-1995-902. Betinget fengsel har likevel vært idømt hvor det er klart at domfelte vil være varig soningsudyktig. Det finnes også enkelte helt spesielle tilfeller, hvor betinget fengsel har vært anvendt når dom på ubetinget fengsel i seg selv medfører en så ekstraordinær belastning for domfelte at det ikke er rimelig å utsette ham eller henne for den, jf Rt-1994-1678 ( HR-1994-00171 B).
Spørsmålet om varig soningsudyktighet er ikke vurdert i vår sak. Det er etter min mening heller ikke grunnlag for å anta at en dom på ubetinget fengsel, uavhengig av om dommen kommer til soning, vil representere en så stor ekstraordinær belastning at straffen av den grunn bør gjøres betinget. Ut fra dette har jeg blitt stående ved at man bør følge den vanlige framgangsmåte, og at spørsmålet om betydningen av den psykiske tilstand må vurderes av fengselsmyndighetene i forbindelse med spørsmålet om soning av straffen.
Jeg finner etter dette at straffen bør skjerpes til ubetinget fengsel i 8 måneder.
Jeg stemmer for denne dom:
I forhørsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til ubetinget fengsel i 8 - åtte - måneder.