HR-1996-205-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-05-22 |
| Publisert: | HR-1996-00205s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00205S , jnr. 180/1996 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Langvand, Backer, Gjølstad, |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §186, §388, Straffeprosessloven (1981), Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
A, født xx.xx.1972, er siktet for overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd jf femte ledd, straffeloven §162 første ledd jf femte ledd og legemiddelloven §31 annet og fjerde ledd jf §24 første ledd.
Ved Midhordland forhørsretts kjennelse 29 mars 1996 ble han varetektsfengslet med brev- og besøksforbud til 26 april 1996. Siktedes kjæremål mot kjennelsen ble forkastet ved Gulating lagmannsretts kjennelse 2 april 1996. Fengslingen ble forlenget til 24 mai 1996 ved Midhordland forhørsretts kjennelse 26 april 1996. Siktede ble undergitt brev- og besøkskontroll i fengslingstiden. Siktedes kjæremål mot kjennelsen ble forkastet ved Gulating lagmannsretts kjennelse 30 april 1996.
Siktede har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg grunnet feil saksbehandling og lovanvendelse når det gjelder fastsettelse av brev- og besøkskontroll. Det er særlig anført:
Saken er ifølge politiets påtegning til forhørsretten oversendt statsadvokaten med forslag om tiltale. Det må da i utgangspunktet legges til grunn at etterforskningen er avsluttet og at siktede ikke vil ha mulighet for å forspille bevis i saken. Når lagmannsretten likevel viser til at det gjenstår noe etterforskning, må en kunne forvente at dette blir konkretisert ved at det i alle fall pekes på hvilken type etterforskningsskritt som gjenstår. Lagmannsrettens begrunnelse er mangelfull på dette punkt.
Det er en lovanvendelsesfeil når lagmannsretten legger til grunn at det foreligger fare for bevisforspillelse til tross for at saken er ferdig etterforsket.
Det er lagt ned påstand om at lagmannsrettens kjennelse oppheves for så vidt gjelder bestemmelsen om brev- og besøkskontroll.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at det dreier seg om et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset ved straffeprosessloven §388 til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking.
Lagmannsretten har sluttet seg til forhørsrettens begrunnelse, og har når det gjelder behovet for å opprettholde bestemmelsen om brev- og besøkskontroll uttalt:
"Med det store antall involverte og sakens omfang er det etter lagmannsrettens oppfatning nødvendig med fortsatt varetektsfengsling med brev- og besøkskontroll på bakgrunn av den store fare for bevisforspillelse som foreligger. Det kan ikke forventes at påtalemyndigheten skal spesifisere hvilke etterforskning de vil foreta i detalj."
Utvalget finner at den begrunnelse lagmannsretten har gitt for å opprettholde brev- og besøkskontroll er tilstrekkelig.
Det kan også etter at den vanlige etterforskningen er avsluttet - slik tilfellet er her - være fare for påvirkning av medskyldige og vitner for å få dem til å endre sine forklaringer. Utvalget antar at det er dette det siktes til når forhørsretten og lagmannsretten har lagt til grunn at det er fare for bevisforspillelse.
Man peker på at det fortsatt er adgang til å benytte hjemmelen i strpl §186 annet ledd etter at det er utferdiget tiltalebeslutning, jf. Bjerke og Keiserud: Straffeprosessloven I side 494 og de avgjørelser som der er referert. Det foreligger ikke her noen feilaktig lovtolking.
Etter dette vil kjæremålet bli forkastet.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.