HR-1996-218-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-05-24 |
| Publisert: | HR-1996-00218s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00218S , jnr 171/1996 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bugge, Langvand, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §195, Straffeprosessloven (1981) §391, §207, §62, §392 |
Saken gjelder begjæring om gjenopptakelse av straffesak.
Agder lagmannsrett avsa 17 februar 1993 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1932 dømmes for forbrytelser mot straffeloven §195 første ledd 2. straffalternativ og §207 første ledd 2. straffalternativ, jfr. §62 første ledd til en straff av fengsel i 2 - to år og 6 - seks - måneder.
Han dømmes videre til innen 2 - to - uker fra i dag å betale til B 60000 - sekstitusen - kroner som erstatning for skade av ikkeøkonomisk art.
Han frifinnes for å betale erstatning for økonomisk skade."
Domfelte anket på stedet over straffutmålingen og idømmelsen av oppreisning. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning 9 mars 1993 ble anken nektet fremmet.
Domfelte begjærte 22 februar 1996 saken gjenopptatt med hjemmel i straffeprosessloven §391 nr 3 og §392 annet ledd. Agder lagmannsrett avsa 21 mars 1996 kjennelse med slik slutning:
"Gjenopptakelse tillates ikke."
Domfelte har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg i det det hevdes at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet ikke å ville tillate gjenopptakelse. Det foreligger nye omstendigheter, nye bevis og særlige forhold som tilsier gjenopptakelse. Det er anført:
"Lagmannsretten antas å ta feil når den har funnet at påstanden om at domfelte ikke fikk forklart seg ferdig ikke er nærmere underbygget, se vedlegg.
Man tolker lagmannsrettens premisser slik at lagmannsretten er enig i at dommen utelukkende bygger på fornærmedes forklaring. Hvis man er enig i lagmannsrettens standpunkt viser dette tydelig ensidigheten og svakheten i den avsagte dom.
Når det gjelder premissene rundt fornærmedes manglende troverdighet, kan man ikke sette likhetstegn mellom de opplysninger som er fremkommet i politiavhør og de opplysninger som fremkommer i rettslige forklaringer. Det avgjørende spørsmål er at det ikke ble begjært spesiell bevisføring under hovedforhandlingen for lagmannsretten vedr. troverdighetsspørsmålet. Jeg presiserer at en ikke kan se at det har vært særskilt bevisføring med følgende anførsler vedr. fornærmedes rus- og narkotikamisbruk og jeg mener å kunne fastslå at under lagmannsrettsbehandlingen ble ikke hennes uriktige anførsler, uriktige beskyldninger og falske forklaringer til offentlige myndigheter i forbindelse med utvisningssaken ved X folkehøyskole berørt. Dette er såvel nye opplysninger som nye bevis.
Når det gjelder korrespondansen mellom far og datter foregriper lagmannsretten bevisvurderingen. Poenget er at man må vurdere bevis under rettslig bevisføring. I hvert fall foreligger det ikke noen bevisføring for lagmannsretten på dette punkt. Selv om ikke korrespondansen isolert sett er avgjørende, vil bevisføringen måtte sees i sammenheng under en samlet vurdering av samtlige bevis. Da kan man først treffe sluttvurdering om disse bevisene er egnet til å føre til frifinnelse.
Når det gjelder lagmannsrettens vurdering av psykiaterens undersøkelse av A, så anfører lagmannsretten at dette vitnet synes å bygge på domfeltes fremstilling av saken. Man må da spørre seg hva annet skal psykiateren bygge på når fornærmede nekter å fremstille seg. Poenget er at dette vitnet vil muliggjøre en mer avbalansert vurdering i troverdighetsspørsmålet.
Når det gjelder de tre nye påberopte vitneforklaringer avviser lagmannsretten betydningen av disse ut fra en forhåndsvurdering uten at lagmannsretten i detaljer vet hva disse skal forklare seg om.
Lagmannsrettens anførsler i denne forbindelse er ikke overbevisende.
Lagmannsrettens forklaring på rusmisbruk og omgang med tvilsomme personer og utskeielser, bygger på generelle antakelser som ikke er nærmere underbygget og det ikke foreligger grunnlag for i denne spesielle sak.
Dr.ing. C som er utdannet ved Norges Tekniske Høyskole, er forsker og har hjulpet A ved å gå gjennom og vurdere saken. Han har med bakgrunn av de foreliggende opplysninger vurdert saken ut fra objektive forskningsmessige prinsipper som er de samme uansett hvilket fagområde man arbeider på.
Jeg viser i denne forbindelse til hans forskningsresultat slik det ble fremlagt for Agder lagmannsrett. Jeg viser dessuten til hans vurdering av 8. april 96 forsåvidt angår lagmannsrettens kjennelse."
Det er lagt ned slik påstand: "Saken gjenopptas."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse i kjæremålssaken, bemerker at det som anføres i kjæremålet til støtte for gjenopptagelse, er nærmere vurdert av lagmannsretten i kjennelsen av 21 mars 1996. Utvalget er enig med lagmannsretten at ingen av anførslene kan begrunne gjenopptagelse, hverken etter straffeprosessloven §391 nr 3 eller i medhold av §392 annet ledd, og finner det tilstrekkelig å vise til lagmannsrettens begrunnelse. Utvalget kan ikke se at den fremlagte vurdering datert 8 april 1996 fra dr.ing. C kan bringe gjenopptagelsesspørsmålet i noen annen stilling.
Kjæremålet blir å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.