Hopp til innhold

HR-1996-239-S - Rt-1996-1002

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1996-06-17
Publisert: HR-1996-00239-S - Rt-1996-1002 (285-96)
Stikkord: Straffeprosess, Varetektsfengsling
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1996-00239 S, jnr 211/1996
Parter:
Forfatter: Aasland, Lund, Stang Lund
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §268, Straffeprosessloven (1981) §38, §267, §49, §171, §172, §184, §185, §254, §388


A, født xx.xx.1972, er siktet for blant annet overtredelse av straffeloven §233 første ledd og straffeloven §268 første og annet ledd, jf §267 første ledd, jf §49. Riksadvokaten har ved påtegning 21 mai 1996 bedt Oslo statsadvokatembeter om å utferdige tiltale mot A for overtredelse av ovennevnte bestemmelser.

Ved Oslo forhørsretts kjennelse av 19 februar 1996 ble A varetektsfengslet til 1 april 1996 i medhold av straffeprosessloven §184, jf §185, jf §171 første ledd nr 2. Fengslingsfristen er senere forlenget, sist ved Oslo forhørsretts kjennelse av 28 mai 1996, til 1 juli 1996.

Siktede påkjærte forhørsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett, som 3 juni 1996 avsa kjennelse med slik slutning:

"Kjæremålet forkastes."

Lagmannsrettens kjennelse er i rett tid påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Siktedes forsvarer har inngitt støtteskriv. Det gjøres gjeldende at lagmannsrettens lovanvendelse er feil når lagmannsretten har funnet at fortsatt fengsling kan skje med hjemmel i straffeprosessloven §172. Lagmannsrettens kjennelse må forstås slik at den begrunner anvendelsen av §172 med at siktede kan mistenkes og domfelles for dødsfølgen etter tiltalens post II selv om denne bare lyder på forsøk på grovt ran. Lagmannsretten tar feil når den anser at en subsumsjonsendring av denne post til straffeloven §268 tredje ledd ikke vil endre forholdets identitet og således være forenlig med straffeprosessloven §38. Videre er det uriktig når lagmannsretten legger til grunn at forholdene beskrevet i de to aktuelle tiltaleposter skal ses som ett hendelsesforløp. Ved vurderingen av skyldspørsmålet vil de to postene måtte bli vurdert ut fra forskjellige stadier i hendelsesforløpet og kan derfor ikke anses å være samme forhold. I tillegg til at forholdene adskiller seg med hensyn til tid og sted, er det klare forskjeller i hvilke interesser tiltalepostene verner. Følgelig kan ikke aktor under hovedforhandlingen eller retten endre tiltalen under henvisning til straffeprosessloven §254 tredje ledd, jf §38. For øvrig vises til anførslene i anledning kjæremålet til lagmannsretten vedrørende adgangen til å anvende straffeprosessloven §172 som fengslingsgrunnlag slik tiltalen nå lyder. Det er hevdet at lagmannsrettens kjennelse av 3 juni 1996 må oppheves.

Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset slik det følger av straffeprosessloven §388.

Det heter i kjæremålserklæringen at grunnlaget for det videre kjæremål er "feil i lovanvendelsen, jfr straffeprosessloven §388 nr. 3". Utvalget kan etter §388 nr 3 bare prøve lovtolkningen, ikke lovanvendelsen for øvrig. Kjæremålet må oppfattes slik at lagmannsretten hevdes å ha bygget på uriktig tolkning av straffeprosessloven §38 og §254 tredje ledd når den har funnet at straffeloven §268 tredje ledd kan danne fengslingsgrunnlag. Det hevdes å være uriktig at det etter den tiltale som er utformet av riksadvokaten, er adgang til å la en domfellelse for forsøk på ran omfatte dødsfølgen, slik at straffeloven §268 tredje ledd kommer til anvendelse. Dødsfølgen - anføres det - knytter seg ikke til samme forhold.

Utvalget viser til følgende uttalelser i lagmannsrettens kjennelsesgrunner:

"Lagmannsretten mener fortsatt, som i sin kjennelse 24 mai 1996, at vilkårene i §172 er oppfylt i forhold til tiltalen for forsøk på grovt ran, men ikke for drap. As forklaring og hendelsesforløpet er tilstrekkelig til å fastslå at det var de siktedes mening å rane avdøde. . . .

Til forsvarerens innvending om at tiltalen for forsøk på ran ikke omfatter dødsfølgen, skal lagmannsretten bemerke at forutsetningen for den tidligere subsidiære siktelsen for dette, var at A ikke ble dømt for drap som det prinsipale. Når forsøket på ran er tatt med som selvstendig post, vil en domfellelse for drap konsumere dødsfølgen etter §268 tredje ledd. Blir A ikke domfelt for drapstiltalen må domstolen ta stilling til om ransforsøket skal inkludere dødsfølgen, eventuelt at offeret ble påført betydelig skade. Den tidligere siktelse bygget utvilsomt på at ransforsøket pågikk helt til det siste. Statsadvokaten innstilling til riksadvokaten gjør også det, idet ransforsøket der er angitt oppgitt da B "var blitt alvorlig skadet." Dette går direkte på minstevilkåret i §268 tredje ledd. Det kan ikke antas at riksadvokaten ved sin beskrivelse av ransforsøket har ment å gjøre noen endring i det for det tilfelle at A ikke blir domfelt for drap. Dette er noe som kan presiseres og eventuelt endres av møtende aktor under hovedforhandlingen, jf strpl §254 tredje ledd. Domstolen står uansett fritt etter strpl §38 da det dreier seg om samme forhold."

Utvalget kan ikke se at det lagmannsretten her sier, bygger på uriktig tolkning av straffeprosessloven §38 eller §254 tredje ledd. Lagmannsretten har, etter en bedømmelse av gjerningsbeskrivelsen i den tiltale som er utformet av riksadvokaten, og som nå må anses for å ligge til grunn for fengslingsbegjæringen, funnet at ransforsøket kan subsumeres under straffeloven §268 tredje ledd uten at dette endrer forholdets identitet - det "dreier seg om samme forhold". Den konkrete bedømmelse av dette spørsmål ligger utenfor hva utvalget kan prøve ved et videre kjæremål.Kjæremålet blir etter dette å forkaste.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

Kjæremålet forkastes.