HR-1996-260-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-06-27 |
| Publisert: | HR-1996-00260s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00260S , jnr 226/1996 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aasland, Lund, Stang Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §171, §127, §333, §174, §388 |
A, svensk statsborger bosatt i Oslo, ble 22 januar 1996 av Oslo byrett idømt fengsel i 2 år og 6 måneder for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd, §127 første ledd og §333. Ved domfellelsen hadde han sittet 190 dager i varetektsfengsel. Domfelte har anket dommen til Borgarting lagmannsrett, hvor hovedforhandling er berammet til 16 desember 1996. Domfelte har sittet i varetekt også etter behandlingen i Oslo byrett. Fengslingen har i denne tiden vært forlenget tre ganger, senest da Oslo forhørsrett 10 juni 1996 avsa kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1953, blir å holde i varetektsfengsel inntil annet bestemmes av påtalemyndigheten eller retten, men ikke utover 1. oktober 1996."
A påkjærte kjennelsen, og hans forsvarer innga støtteskriv. Påtalemyndigheten påkjærte for såvidt angikk tidsbegrensningen for fengslingen.
Borgarting lagmannsrett forkastet 12 juni 1996 begge kjæremål med denne begrunnelse:
"Lagmannsretten er enig med forhørsretten i at såvel de generelle som spesielle fengslingsvilkår er til stede, jf strpl §171 første ledd nr. 1. Det vises til forhørsrettens begrunnelse med henvisning til tidligere kjennelser, som tiltres.
Fornyet vurdering av fengslingsspørsmålet etter fire uker vil være uten betydning. Lagmannsretten er imidlertid enig med forhørsretten i at fengslingstiden settes til 1 oktober 1996 i det varetektsfengslingen bør vurderes igjen på dette tidspunkt.
Varetektsfengslingen til 1 oktober er ikke noe uforholdsmessig inngrep."
Den varetektsfengslede har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres å foreligge saksbehandlingsfeil som kan ha virket inn på lagmannsrettens avgjørelse, idet lagmannsretten forsåvidt gjelder spørsmålet om unndragelsesfare og spørsmålet om varetekt er et uforholdsmessig inngrep, kun har vist til forhørsrettens begrunnelse uten å komme inn på støtteskrivets anførsler eller engang nevne disse. Videre hevdes det at lagmannsretten har lagt til grunn feilaktig lovtolking hva gjelder krav til unndragelsesfare i strpl §171 og uforholdsmessig inngrep i §174.
Påtalemyndigheten har uttalt seg i anledning det videre kjæremål.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er da begrenset slik det følger av straffeprosessloven §388. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning, som utvalget kan prøve.
Lagmannsrettens begrunnelse er snau. De anførsler som ble gjort gjeldende i kjæremålet til lagmannsretten, falt imidlertid i det vesentlige sammen med anførslene for forhørsretten, slik de fremgår av forhørsrettens kjennelse. De faller også i stor utstrekning sammen med det som var gjort gjeldende og tatt standpunkt til i forbindelse med tidligere fengslingskjennelser i samme sak. Når det også ses hen til de opplysninger som fremgår av byrettens dom, kan utvalget ikke se at lagmannsrettens kjennelsesgrunner lider av mangler som må lede til opphevelse.
Det kan ikke sees å foreligge noe som tyder på uriktig tolkning av straffeprosessloven §171 eller §174.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.