HR-1996-28-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-01-18 |
| Publisert: | HR-1996-00028k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting LB-1995-01564 K - Høyesterett HR-1996-00028K , jnr 432/1995 |
| Parter: | Shefki Sherifi (advokat Jon Rud) mot staten v/Justisdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Sam E Harris) |
| Forfatter: | Skåre, Schei, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §161, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-12, §164, §400, §404, Tvistemålsloven (1915), Utlendingsloven (1988) §41, §15-13, §15-8, §4-13, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) |
Saken gjelder midlertidig forføyning i utvisningssak.
Justisdepartementet avslo 21 februar 1995 Shefki Sherifis søknad om politisk asyl i Norge. Vedtaket innebar at Shefki Sherifi pliktet å forlate landet. For å unngå utvisning fremsatte Shefki Sherifi deretter begjæring om midlertidig forføyning for Oslo namsrett, som 24 april 1995 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Iverksettelsen av Justisdepartementets vedtak av 21. februar 95 utsettes inntil det foreligger rettskraftig dom om gyldigheten av vedtaket, eller partene er kommet til en minnelig ordning.
2. Den midlertidige forføyning er betinget av at søksmål om gyldigheten av vedtaket reises for Oslo byrett innen 24. mai 1995.
3. Staten v/Justisdepartementet pålegges å dekke Shefki Sherifis sakskostnader med kr 25212,-. Beløpet forfaller til betaling to - 2 - uker etter forkynnelsen av denne kjennelse."
Staten v/Justisdepartementet påkjærte kjennelsen til Eidsivating (nå Borgarting) lagmannsrett, som 9 november 1995 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Kjæremålssaken heves.
2. Hver av partene dekker sine saksomkostninger for namsretten.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Shefki Sherifi til Staten v/Justisdepartementet 5.000 - femtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Shefki Sherifi har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, og i det vesentlige anført:
Lagmannsrettens heving av saken med den begrunnelse at den kjærende part ikke lenger har rettslig interesse i saken fordi han ikke har reist søksmål innen den frist namsretten satte, bygger på feil lovforståelse av tvistemålsloven §161, jf §164 tredje ledd og 63 annet ledd, og tvangsfullbyrdelsesloven §15-12 og §15-13.
Tvangsfullbyrdelsesloven §15-12 tier om hvilken virkning et kjæremål har på frist som måtte være satt i medhold av bestemmelsens bokstav b. Det er tvistemålsloven regler om rettskraft som kommer til anvendelse. Det følger av disse regler at kravet som ble reist i begjæringen om midlertidig forføyning er tvistegjenstand inntil saken er rettskraftig avgjort, noe som medfører at søksmålsfristen utsettes tilsvarende. Lagmannsretten har ikke drøftet spørsmålet om kjennelsens rettskraft, slik at det er umulig å se hvilken lovforståelse som er lagt til grunn.
Formålsbetraktninger og hensynet til rasjonalitet taler for at den kjærende part ikke pålegges å ta ut søksmål i hovedsaken før det er endelig avgjort om han får bli i landet til dom i hovedsaken foreligger.
Det er lagt ned slik påstand:
"1. Borgarting lagmannsretts kjennelse av 9. november 1995 i sak nr. 95-01564 K oppheves.
2. Saken henvises til ny behandling ved Borgarting lagmannsrett.
3. Shefki Sherifi tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett."
Staten v/Justisdepartementet har tatt til motmæle og i det vesentlige anført:
Lagmannsrettens avgjørelse om heving av saken, er riktig. Virkningen av namsrettens kjennelse om midlertidig forføyning bortfaller umiddelbart når søksmål ikke er reist innen den søksmålsfrist namsretten fastsatte. Den kjærende part har da ikke lenger rettslig interesse i prøving av grunnlaget for forføyningen. Overholdelse av den fastsatte søksmålsfrist er et vilkår for fortsatt eksistens av forføyningen, og dermed for dens tvangskraft. Kjæremålet over namsrettens kjennelse forlenger ikke virkningen av den midlertidige forføyning ut over det som følger av tvangsfullbyrdelsesloven §15-12 første ledd bokstav b, jf annet ledd.
Det er lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse post 1 og 3 stadfestes.
2. Kjæremålet mot lagmannsrettens kjennelse post 2 forkastes.
3. Staten v/Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker innledningsvis at det har full kompetanse i kjæremålet over lagmannsrettens heving av kjæremålssaken. Namsretten avgjorde kravet om midlertidig forføyning mens lagmannsretten hevet kjæremålssaken på grunn av manglende rettslig interesse. Kompetansebegrensningen i tvistemålsloven §404 får da ikke anvendelse.
Ved namsrettens kjennelse av 24 april 1995 ble det fastsatt at iverksettelse av Justisdepartementets vedtak skulle utsettes inntil det forelå rettskraftig dom om gyldigheten av vedtaket eller partene kom til en minnelig ordning. Den midlertidige forføyning var betinget av at "søksmål om gyldigheten av vedtaket reises for Oslo byrett innen 24. mai 1995." Det er på det rene at søksmål ikke ble reist innen fristen.
Etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-12 første ledd bokstav b faller en forføyning bort uten opphevelse når en frist for å reise søksmål oversittes. Det spørsmål kjæremålssaken for Høyesteretts kjæremålsutvalg gjelder, er om denne bestemmelsen om bortfall også får anvendelse hvor avgjørelsen om midlertidig forføyning er angrepet gjennom kjæremål. Etter kjæremålsutvalgets mening er det tilfelle.
Etter utlendingsloven §41 er myndighetene gitt tvangsmakt til å gjennomføre et vedtak som innebærer at en utlending må forlate landet. Ved namsrettens kjennelse er denne tvangsmakt suspendert. Kjennelsen får effekt fra den er avsagt, sml tvistemålsloven §400, jf tvangsfullbyrdelsesloven §2-12 og tvangsfullbyrdelsesloven §4-13. Kjæremålet berører ikke denne suspensjon av tvangsmakt. Suspensjonen av tvangsmakten etter utlendingsloven §41 er imidlertid ikke uten begrensninger. Den er her blant annet begrenset gjennom betingelsen om at søksmål må reises innen den angitte tid. Etter utvalgets mening må det som generell regel gjelde at vilkår knyttet til den midlertidige forføyning, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-8 annet og tredje ledd, må gjelde også hvor avgjørelsen gis virkninger til tross for at den ikke er formelt rettskraftig, med mindre det treffes bestemmelse om noe annet. En annen regel ville kunne innebære at en part i et ikke ubetydelig tidsrom kunne oppnå effekten av en midlertidig forføyning uten at motparten fikk den beskyttelse som retten hadde funnet nødvendig gjennom de vilkår som var satt. Når vilkåret om å reise søksmål innen en angitt frist fortsatt gjelder, må konsekvensen være at tvangsfullbyrdelsesloven §15-12 første ledd bokstav b får anvendelse.
Det er tenkelig at et kjæremål bør få virkning for en frist til å reise søksmål. Det kan være uhensiktsmessig å fremtvinge et søksmål før det er avgjort om vilkårene for midlertidig forføyning foreligger. I så fall vil det imidlertid være anledning for vedkommende part å begjære fristen for å reise søksmål forlenget, for eksempel til kjæremålet er avgjort, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-12 annet ledd. Ulempen ligger nok først og fremst i at kjæremotparten kan overse at dette er nødvendig. Selv om det forhold at søksmålsfristen er fastsatt til en bestemt dato kombinert med at kjennelsen har effekt fra avsigelsen, nok bør være egnet til å gi et varsel om at søksmålsfristen fortsatt kan være aktuell, ville det vært en fordel om det var kommet direkte til uttrykk i tvangsfullbyrdelsesloven §15-12 at bortfallsvirkningen ikke berøres av et kjæremål. Utvalget legger til at om fristen oversittes i slike tilfeller, vil det kunne reises ordinært søksmål og i dette fremsettes et nytt krav om midlertidig forføyning.
Det er ikke grunnlag for å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Kjæremotparten må tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg, og disse settes til kr 1000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Shefki Sherifi til staten v/Justisdepartementet 1.000 - ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.