HR-1996-356-S - Rt-1996-1159
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-09-19 |
| Publisert: | HR-1996-00356-S - Rt-1996-1159 (353-96) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00356 S, jnr 281/1996 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Coward, Stang Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §445, Straffeloven (1902) §195, §446, Straffeprosesslov ikrafttredelseslov (1985) |
Ved Gulating lagmannsretts dom av 13 desember 1995 ble A, født xx.xx.1954, frifunnet. Tiltalebeslutningen lyder slik:
"I. Straffeloven §192 første ledd, 1. straffalternativ, - for ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse tvunget noen til utuktig omgang.
Grunnlag er følgende forhold:
Onsdag 23. februar 1994 om kvelden/natt til torsdag på bopel i X på Y i Bergen, tiltvang A seg utuktig omgang med B, født xx.xx.1986 derved at han uttalte til henne at han skulle drepe henne eller lignende dersom hun ikke var stille samtidig som han holdt en brevkniv i hånden. Han holdt henne deretter fast i armer og ben og førte sin penis i berøring med hennes skjede og/eller bet/slikket henne i skjeden.
II. Straffeloven §195 første ledd, 1. straffalternativ, - for å ha hatt utuktig omgang med barn under 14 år.
Grunnlag er følgende forhold:
Til tid og på sted som er beskrevet under post I, hadde A utuktig omgang med B, født xx.xx.1986, slik som der nærmere beskrevet."
Den 13 mars 1996 fremsatte A en begjæring til Gulating lagmannsrett med krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444 flg. I tilsvar til begjæringen anførte påtalemyndigheten at vilkårene for å gi erstatning og oppreisning ikke var til stede.
Lagmannsretten avsa 27 juni 1996 kjennelse med slik slutning:
"Staten v/påtalemakta vert frifunnen."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at han har sannsynliggjort at han ikke har gjort det han stod tiltalt for, både i hovedforhandlingen og i begjæringen om erstatning. Det er en rekke forhold som trekker i denne retning, og som er gjennomgått i begjæringen. Lagmannsretten har ikke vurdert om de momenter han har påpekt, enkeltvis og/eller samlet er av en slik karakter at det gir sannsynlighetsovervekt for uskyld, men trekker frem de momenter påtalemyndigheten brukte i straffesaken, for å bevise mulig skyld, uten å ta standpunkt til dette heller. I kjæremålserklæringen er det redegjort nærmere for de omstendigheter som gjør at det etter hans oppfatning er sannsynliggjort at han ikke har begått de handlinger han var tiltalt for.
Subsidiært er det anført at han uansett må tilkjennes erstatning. Den terskel for erstatning som lagmannsretten har oppstilt, er for streng. Det vises til innholdet i begjæringen, blant annet om de ekstraordinære forhold ved arresten ved Bergen politikammer i denne perioden. Saken er såvidt spesiell, og av såvidt ekstraordinær karakter at det under enhver omstendighet må være riktig å tilkjenne full erstatning og oppreisning.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"A tilkjennes erstatning for lidt og fremtidig tap/utgifter og oppreisning oppad begrenset til kr 462500 og saksomkostninger kr 16000 for lagmannsrett og saksomkostninger for Høyesterett."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget har full kompetanse til å prøve lagmannsrettens avgjørelse om erstatning for varetektsfengsling etter straffeprosessloven.
Erstatning etter straffeprosessloven §444 første ledd første punktum kan kreves dersom det er gjort sannsynlig at siktede ikke har foretatt den handling som ga grunnlag for siktelsen. I motsetning til i straffesaken har siktede bevisbyrden for at han ikke har foretatt handlingen. Dersom bevisføringen etterlater tvil om siktede har foretatt handlingen, kan erstatning ikke kreves. Forkastelse av et erstatningskrav innebærer ikke noen underkjennelse av frifinnelsen i straffesaken. Utvalget viser til Rt-1994-721.
Når det gjelder bevisspørsmålet om A har foretatt handlingen som var grunnlag for tiltalen, har imidlertid utvalget et dårligere grunnlag for sin vurdering enn lagmannsrettens dommere, som fulgte forhandlingene i straffesaken og avsa den frifinnende dommen. Lagmannsretten er kommet til at det ikke er sannsynliggjort at A ikke har foretatt handlingen. Utvalget kan ikke se at det i kjæremålserklæringen er kommet frem opplysninger som gir grunnlag for å fravike lagmannsrettens vurdering av dette spørsmålet, og er enig i at vilkårene for å tilkjenne erstatning etter straffeprosessloven §444 ikke er til stede.
Lagmannsretten er videre kommet til at vilkårene heller ikke er oppfylt etter straffeprosessloven §445, som gir adgang til å tilkjenne erstatning for "særlig eller uforholdsmessig skade ved strafforfølgning når dette etter forholdene fremstiller seg som rimelig". Lagmannsretten har blant annet vist til at siktelsen gjaldt en alvorlig forbrytelse, og at varetektsfengslingen, som varte i 26 dager, fremstod som nødvendig, særlig for å hindre at bevis ble ødelagt. Lagmannsretten mener videre at A's helsetilstand - han er uføretrygdet på grunn av løsemiddelskader - ikke har ført til særlige skadevirkninger utover det som er vanlig ved varetektsfengsling. - Kjæremålsutvalget viser til lagmannsrettens vurdering og er enig i at det heller ikke er grunnlag for erstatning etter straffeprosessloven §445.
Når det ikke er grunnlag for erstatning verken etter §444 eller §445, er oppreisning etter §446 ikke aktuelt.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.