HR-1996-367-K - Rt-1996-1026
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-06-28 |
| Publisert: | HR-1996-00367-K - Rt-1996-1026 (298-96) |
| Stikkord: | Arbeidsrett, Prøvetid |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00367 K, jnr 199/1996 |
| Parter: | Birgitte Nordgaard (advokat Christopher Hansteen) mot Hasvik kommune (advokat Thor-Erik Johansen) |
| Forfatter: | Holmøy, Lund, Stang Lund |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §63, Tvistemålsloven (1915) §179, §404, Arbeidervernloven (1956) §43, §1, Arbeidsmiljøloven (1977), LOV-1995-01-06-2 |
Birgitte Nordgaard var ansatt i et vikariat som avdelingssykepleier ved Hasvik helsesenter i Hasvik kommune i tiden 15 september 1994 til 1 juli 1995. Hun ble fast ansatt i samme stilling fra 1 juli 1995. Den 19 desember 1995 ble Birgitte Nordgaard oppsagt fra stillingen, med fratreden 7 januar 1996. Ved stevning til Hammerfest byrett 2 februar 1996 reiste hun sak om oppsigelsens lovlighet, og la ned påstand om ugyldighet og erstatning. Kommunen har tatt til motmæle og påstått seg frifunnet. Samtidig med stevningen begjærte Birgitte Nordgaard rettens kjennelse for at hun skulle gjeninntre i stillingen umiddelbart i medhold av arbeidsmiljøloven §61 nr 4. Hammerfest herredsrett avsa 3 mars 1996 kjennelse med slik slutning:
"1. Birgitte Nordgaard har ikke rett til å fortsette i stillingen under sakens rettslige behandling.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Birgitte Nordgaard påkjærte herredsrettens kjennelse til Hålogaland lagmannsrett, som 19 april 1996 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken."
Birgitte Nordgaard har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun gjør i hovedsak gjeldende:
Lagmannsretten har tolket arbeidsmiljøloven §63 tredje ledd feil. Det kan ikke avtales ny prøvetid for tiden som fast ansatt når Birgitte Nordgaard allerede har vært igjennom en prøvetid i vikarperioden. Arbeidsmiljøloven §63 kommer ikke til anvendelse ved oppsigelse av arbeidstaker som har vært tilsatt mer enn seks måneder i virksomheten. Uansett gjelder ikke arbeidsmiljøloven §63 når arbeidstakeren sies opp etter utløpet av seks måneders prøvetid i stillingen.
Arbeidsmiljøloven §63 tredje ledd, slik bestemmelsen lyder etter lovendringen 6 januar 1995, løser ikke spørsmålet om maksimumsregelen knytter seg til ansettelsestid innenfor den enkelte arbeidsavtale, ansettelsestid innenfor en bestemt stilling eller om den knytter seg til ansettelsestid i virksomheten. Spørsmålet var løst i den tidligere arbeidsmiljøloven §63, noe lagmannsretten har oversett. Før lovendringen ville det ikke vært adgang til å forlenge prøvetiden utover seks måneder gjennom å inngå en ny arbeidsavtale. Stillingsvernet var avhengig av den tid arbeidstakeren hadde vært ansatt i bedriften. Denne regelen har lang tradisjon i norsk arbeidsrett. Forarbeidene til lovendringen i arbeidsmiljøloven §63 gir ingen holdepunkter for at lovgiver mente å bryte en lang rettstradisjon om at prøvetid på seks måneder bare kan avtales en gang innenfor samme virksomhet. Da den någjeldende bestemmelse ikke direkte løser spørsmålet og forarbeidene til lovendringen ikke drøfter problemstillingen, må regelen i den tidligere §63 tredje ledd innfortolkes i den nye bestemmelsen. Dessuten er arbeidsgiverens adgang til å forlenge prøvetiden uttømmende regulert i §63 fjerde ledd, og det følger motsetningsvis av denne at prøvetiden ikke kan forlenges gjennom ny arbeidsavtale.
Hensett til at det primære formål med arbeidsmiljøloven er å verne arbeidstakere, bør den lovtolking som ivaretar deres interesser best legges til grunn. Det vises til formålsbestemmelsen i arbeidsmiljøloven §1 nr 2 og til Høyesteretts avgjørelser i Rt-1984-1058 og Rt-1995-270.
Da arbeidsmiljøloven §63 femte ledd ikke kommer til anvendelse, har Birgitte Nordgaard rett til å stå i stillingen på grunnlag av arbeidsmiljøloven §61 nr 4. Det kreves avsagt kjennelse for gjeninntreden.
Kjærende part har lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt: Birgitte Nordgaard gjeninntrer med umiddelbar virkning i stillingen som avdelingssykepleier tilknyttet Hasvik helsesenter.
Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling.
I begge tilfelle: Saksomkostningsavgjørelse utstår til hovedsaken."
Kjæremotparten, Hasvik kommune, har i det vesentlige anført:
Arbeidsmiljøloven §63 tredje ledd, slik bestemmelsen nå lyder, løser ikke det omtvistede spørsmål i saken. Kjæremotparten er heller ikke enig i at §63 slik den lød før lovendringen i 1995, ville løst spørsmålet i den kjærende parts favør. Under enhver omstendighet kan ikke innholdet i en regel som er fjernet fra loven innfortolkes i den nye lovbestemmelsen, slik den kjærende part hevder. Ordlyden i den någjeldende bestemmelsen må følges.Ved lovendringen i 1995 ble innholdet i arbeidsmiljøloven §63 oppmyket i favør av arbeidsgiversiden. Retten for en arbeidstaker til å stå i stilling ved oppsigelse i prøvetiden, ble svekket i forhold til den rett som ble fastslått ved Høyesteretts avgjørelse i Rt-1982-1725. Et vesentlig formål med lovendringen i 1995 var å redusere bruken av midlertidige ansettelser, og som et ledd i dette gjøre prøvetiden mer reell. En forutgående midlertidig tilsettingsperiode kan ikke føre til at arbeidsgiveren mister adgangen til å benytte ny prøvetid når arbeidstakeren senere får fast stilling. Retten til å avtale prøvetid er knyttet til arbeidsavtaler, og i nærværende sak dreier det seg om to arbeidsavtaler for den kjærende part. For hver av avtalene er det adgang til å benytte prøvetid, slik det er gjort i dette tilfellet. Noen hjemmel for ikke å tillate bruk av prøvetid i den andre arbeidsavtalen når det også var avtalt prøvetid i den første, finnes ikke.
Kjæremotparten har lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Omkostningsspørsmålet utstår."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det dreier seg om et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset, jf tvistemålsloven §404.
Den kjærende part har prinsipalt krevet gjeninnsettelse i stillingen som avdelingssykepleier. Dette spørsmålet ligger utenfor kjæremålsutvalgets kompetanse. Kjæremålet gjelder ellers lagmannsrettens tolking av arbeidsmiljøloven §63 tredje ledd, jf femte ledd. Dette kan utvalget prøve.
Lagmannsretten har forstått arbeidsmiljøloven §63 tredje ledd slik at det kan avtales ny prøvetid når en arbeidstaker blir ansatt i fast stilling etter å ha vært tilsatt i et vikariat i samme stilling.
Utvalget finner denne tolkingen uriktig. Arbeidsmiljøloven §63 tredje ledd ble endret ved lov av 6 januar 1995 nr 2. Etter den tidligere formulering var det svakere oppsigelsesvernet for arbeidstakere med prøvetid avhengig av at oppsigelsen skjedde til fratreden før arbeidstakeren hadde vært tilsatt mer enn seks måneder "i virksomheten". Etter någjeldende bestemmelse er vilkåret at oppsigelsen blir gitt innen utløpet av prøvetiden, som maksimalt kan være seks måneder.
Lagmannsretten peker på at spørsmålet om det kan avtales ny prøvetid i tilfeller som det foreliggende, ikke er løst i forarbeidene til den tidligere bestemmelsen og dens forløper i arbeidervernloven av 1956 §43 nr 1, slik denne regelen lød etter en lovendring i 1975. Slik bestemmelsen var formulert, ga den imidlertid støtte for at det ikke kunne avtales ny prøvetid når arbeidstakeren fikk annen stilling innenfor samme virksomhet.
Spørsmålet er praktisk viktig. Hvordan det besvares kan ha betydelige konsekvenser for arbeidstakeres stillingsvern. Hvis meningen hadde vært å åpne adgang til å avtale ny prøvetid ved enhver stillingsendring innenfor samme virksomhet, ville det på denne bakgrunn vært naturlig å vente at spørsmålet var blitt nærmere drøftet i forarbeidene til endringsloven av 1995. Forarbeidene er imidlertid tause på dette punkt.
Saken gir ikke foranledning til å avgjøre tolkingsspørsmålet i sin fulle bredde. Utvalget finner det i hvert fall klart at det ikke kan avtales ny prøvetid ved fast tilsetting i samme stilling eller i stilling i samme virksomhet som i det vesentlige er likeartet den arbeidstakeren har vikariert i.
Den kjærende parts subsidiære påstand tas etter dette til følge. Saksomkostningsspørsmålet bør utsettes til den avgjørelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd.
Slutning :
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves. Saken hjemvises til ny behandling for lagmannsretten.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den avgjørelse som avslutter saken.