HR-1996-37-P - Rt-1996-547
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-04-29 |
| Publisert: | HR-1996-00037-P - Rt-1996-547 (176-96) |
| Stikkord: | Ekspropriasjonsrett, Plenumssak |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00037 A, nr 104/1995 |
| Parter: | Eli Helene og Anton Julsrud (Advokat F B Sigmond) mot Staten v/Samferdselsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Elisabeth Stenwig) |
| Forfatter: | Langvand, Christiansen, Holmøy, Sinding-Larsen, Skåre, Aasland, Hellesylt, Bugge, Dolva, Backer, Gjølstad, Gussgard, Tjomsland, Aarbakke, Smith |
| Lovhenvisninger: | Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§12, Skjønnsprosessloven (1917) §54, §54b, Plenumsloven (1926) §3, §4, §7, Plan- og bygningsloven (1985) §32, Plan- og bygningsloven (1985), Jordlova (1995) |
Dommer Langvand: Saken gjelder de rettslige prinsipper for verdsettelse av grunn som eksproprieres til anlegg av offentlig vei på grunnlag av veiplan etter vegloven av 21 juni 1963 nr 23 §12 annet ledd.
Detaljplan for ny E 6 på strekningen Minnesund - Ørbekk ble godkjent av vegsjefen i Akershus 29 juli 1991. Vedtak om ekspropriasjon ble truffet 29 august 1991. Skjønn til fastsetting av erstatning for eiendomsinngrepet ble begjært 18 oktober 1991 av vegsjefen i Akershus på vegne av Staten v/Samferdselsdepartementet. Eidsvoll herredsrett avhjemlet skjønn 5 august 1992. Skjønnet var felles for parsellene Bogsrudkrysset, Bogsrud - Minnesund og Minnesund - Ørbekk. Herredsretten tilkjente for takstnummer 37 - eiere Eli Helene og Anton Julsrud - blant annet erstatning etter tomteverdi for tre byggetomter på dyrket mark med i alt kr 180.000. Staten begjærte overskjønn blant annet for nevnte takstnummer for så vidt det var gitt erstatning etter tomteverdi. Eidsivating lagmannsrett avhjemlet overskjønn 24 november 1994. Lagmannsretten fastsatte for det areal som var anført å være byggetomter, erstatning etter bruksverdi som dyrket mark med i alt kr 30.000. Om nevnte areals status etter generalplan av 1984 med tilhørende vedtekt og gjeldende kommuneplan for planperioden 1991-2002 heter det i lagmannsrettens overskjønn:
"Lagmannsretten legger til grunn at det område hvor de aktuelle tomter befinner seg, i gjeldende kommuneplan er disponert til LNF-område, som ikke kan bebygges. Planen, som gjelder for planperioden 1991-2002, er vedtatt 25 november 1991. I den tidligere generalplan fra 1984 var disponeringen den samme. Generalplanen ga imidlertid muligheter for dispensasjon. Det må etter bevisførselen legges til grunn at slik dispensasjon ville ha blitt gitt, såfremt bygging ble akseptert av vegvesenet. På det tidspunkt da det ble søkt om fradeling, var det således på det rene at vegvesenet arbeidet med planer om endret trase for E-6 i området."
Vedrørende grunneierens muligheter til å få arealet fradelt til bebyggelse uttaler lagmannsretten blant annet:
"Etter at grunneieren hadde inngitt søknad om fradeling av de aktuelle tre boligtomter, fattet bygningsrådet 25 oktober 1988 slikt vedtak:
Bygningsrådet mener at tillatelse til fradeling kan gis, dersom vegvesenet er innforstått med det. I motsatt fall bes vegvesenet fatte vedtak med klagerett for søkeren.
Ved brev innkommet til kommunen 9 februar 1989 redegjorde vegkontoret for status i den pågående planlegging. Det ble meddelt at man ikke kunne ta stilling til søknaden før hovedplanen var stadfestet og at dispensasjon fra byggegrensen langs E-6 ikke kunne påregnes. Det ble også henstilt til kommunen å fatte nødvendige vedtak for bygge- og deleforbud langs veitraseen når godkjent hovedplan forelå.
Delingssaken ble deretter stillet i bero."
Lagmannsretten fant ikke å kunne likestille det areal søknaden gjaldt med "eiendom" i relasjon til plan- og bygningsloven §32. For øvrig mente lagmannsretten at detaljplanen etter de dagjeldende bestemmelser i vegloven måtte likestilles med en reguleringsplan etter plan- og bygningsloven ved avgjørelsen av det foreliggende spørsmål. Om det rettslige grunnlag for erstatningsfastsettelsen konkluderte lagmannsretten med at reguleringen til motorvei var bindende for utnyttelsen av det aktuelle området, og etter avgjørelsen i Rt-1993-409 (Malvik) måtte denne regulering legges til grunn for erstatningsfastsettelsen. Det var da ikke grunnlag for å erstatte tomteverdi.
Når det gjelder saksforholdet, skjønnsforutsetningene og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens skjønn.
Eli Helene og Anton Julsrud har påanket lagmannsrettens overskjønn til Høyesterett for så vidt det ikke er tilkjent tomteerstatning for tre boligtomter som omfattes av ekspropriasjonen. Anken gjelder prinsipalt rettsanvendelsen, subsidiært saksbehandlingen - mangelfulle skjønnsgrunner.
Ankesaken var berammet til behandling i Høyesterett i umiddelbar tilknytning til ankesak nr 152/1994 ( HR-1996-00036 A) som gjelder tilsvarende spørsmål. Etter at ankeforhandling i nevnte sak var gjennomført for Høyesterett i avdeling, men før saken var tatt opp til avgjørelse, besluttet retten i medhold av plenumsloven av 25 juni 1926 §4 første ledd jf §3 at saken i sin helhet skulle avgjøres av den samlede Høyesterett "for så vidt angår spørsmålet om erstatning for ekspropriasjon av grunn". Høyesteretts justitiarius har besluttet at også nærværende sak i sin helhet skal avgjøres av den samlede Høyesterett.
Ved kjennelse av 12 mars 1996 er det besluttet at dommerne Schei og Coward viker sete i saken. Etter plenumsloven §7 annet ledd skal den etter ansettelse yngste dommer som ikke har deltatt i avdelingsbehandlingen fratre når det er nødvendig for at antallet av dommere ikke skal være delelig med to. Dette fører i den foreliggende sak til at dommer Stang Lund fratrer ved Høyesteretts votering.
Til bruk for Høyesterett har én av de ankende parter - Anton Julsrud - og to vitner gitt forklaring ved bevisopptak.
De ankende parter, Eli Helene og Anton Julsrud, har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Tomtearealet var i generalplan av 1984 med tilhørende vedtekt disponert som landbruks-, natur- og friluftsområde, men vedtekten ga muligheter for dispensasjon. Det ble 2 februar 1988 søkt landbruksmyndighetene om samtykke etter jordloven til å disponere deler av de ankende parters landbrukseiendom til tomter. Slikt samtykke ble gitt 22 september 1988. Utskillelsen til tomter forutsatte kommunens / bygningsrådets godkjennelse.
Bygningsrådet fattet 25 oktober 1988 vedtak om å gi tillatelse til fradeling dersom vegvesenet var "innforstått med det". Vegvesenet fant, under henvisning til at traséen for ny E-6 gjennom området på daværende tidspunkt ikke var endelig fastlagt, ikke å kunne ta stilling til fradelingssøknaden før hovedplanen for motorveien var stadfestet. I brev av 26 januar 1989 til kommunen uttalte vegvesenet at dispensasjon fra byggegrensen langs E 6 ikke kunne påregnes og det ble henstilt til kommunen å fatte de nødvendige vedtak "for å få bygge og dele forbud langs ny E6 trasé når godkjent hovedplan foreligger". Etter dette uttalte bygningsmyndighetene i brev av 17 februar 1989 til de ankende parter, under henvisning til vegvesenets uttalelse, at planen om fradeling til tomter kunne "ligge i bero inntil det er fattet beslutning om hvor ny trasé for E6 skal gå".
Etter de ankende parters syn var det før veiplanen fastla traséen for E 6 gjennom området, påregnelig at det ville bli gitt dispensasjon fra vedtekten til generalplanen av 1984 til bruk av arealet som boligtomter. På det stadium fradelingssaken stod da den ble stilt i bero var det - anfører de ankende parter - tvilsomt om kommunen kunne nekte fradeling dersom vegvesenet aksepterte utbygging. Angående sitt rettslige syn for øvrig har de ankende parter vist til anførslene i plenumssaken Ole A Alfstad m fl mot staten v/Samferdselsdepartementet, nr 152/1994.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
"1. Overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling for takst nr. 37 så langt det er påanket.
2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger."
Ankemotparten, staten v/Samferdselsdepartementet, har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Lagmannsrettens overskjønn bygger på et riktig rettslig syn, og skjønnsgrunnene er tilstrekkelige.
Det areal anken gjelder, ligger i et uregulert og ubebygd landbruks-, natur- og friluftsområde og grenser heller ikke opp mot noe utbyggingsområde. Det var ikke påregnelig at arealet skulle kunne utnyttes til tomter i kraft av dispensasjon fra generalplanvedtekten. Samtykket til fradeling til tomter var betinget av at vegvesenet var "innforstått med det", noe vegvesenet ikke var. Det ble derfor aldri aktuelt med fradeling.
Angående sitt rettslige syn har ankemotparten vist til sine anførsler i den andre plenumssaken som jeg før har nevnt.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"Overskjønnet stadfestes så langt det er påanket."
Jeg finner at anken må tas til følge.
Det areal saken gjelder var ved generalplan av 1984 med tilhørende vedtekt disponert til landbruks-, naturog friluftsområde, men med mulighet for å få dispensasjon til annen bruk. De ankende parter hadde søkt om samtykke til å fradele tre tomter. Angående plansituasjonen og behandlingen av fradelingssøknaden viser jeg til det jeg allerede har gjengitt.
Om betydningen av at det aktuelle området ble regulert til motorvei, sier lagmannsretten blant annet:
"Forøvrig er lagmannsretten enig med saksøkeren i at detaljplanen etter de dagjeldende bestemmelser i vegloven må likestilles med en reguleringsplan etter plan- og bygningsloven ved avgjørelsen av det foreliggende spørsmål. Reguleringen av det aktuelle område til motorvei er bindende for utnyttelsen av det, og skal etter avgjørelsen i Rt-1993-409 legges til grunn ved erstatningsfastsettelsen. At det ikke er veiomleggingen som har utløst eventuelle tomteverdier i området, kan ikke sees å gi grunnlag for å fravike denne hovedregel.
Kravet om erstatning for tapte tomteverdier kan etter dette ikke tas til følge."
Etter min mening bygger lagmannsretten her på en uriktig forståelse av gjeldende rett for så vidt det er lagt til grunn at det ikke ved ekspropriasjon til vei skal ses bort fra selve veiplanen ved vurderingen av hva som er påregnelig utnyttelse av den grunn som avståes. Jeg viser til den utførlige redegjørelse og drøftelse i premissene til Høyesteretts plenums avgjørelse i dag i ankesak nr 152/1994 ( HR-1996-00036 A): Ole A Alfstad m fl mot staten v/Samferdselsdepartementet. Den avgjørelsen må være retningsgivende for denne saken som etter mitt syn står i samme stilling.
Lagmannsrettens overskjønn vil etter dette bli å oppheve og hjemvise for takstnummer 37 for så vidt gjelder kravet om tomteerstatning for avstått grunn til tre boligtomter. Ved den nye overskjønnsbehandling blir ved verdsettelsen av nevnte areal å legge til grunn den utnyttelse av arealet som var påregnelig hensett til plansituasjonen bortsett fra reguleringen til motorvei, herunder til den mulighet som forelå for dispensasjon fra vedtekten til generalplanen av 1984.
Anken har etter dette ført frem i sin helhet og staten v/Samferdselsdepartementet må betale saksomkostninger til de ankende parter for Høyesterett etter skjønnsprosessloven §54b jf §54.
Advokat Sigmond har vært oppnevnt som prosessfullmektig for de ankende parter for Høyesterett. Han har fremlagt omkostningsoppgave på kr 56.500 inkludert salær til advokat Ola Holt og advokat Håkon Mathiesen. Oppgaven gjelder frem til oppnevnelsen. I tillegg kommer ankegebyr med kr 12 125 slik at omkostningene samlet utgjør kr 68 625. Av dette beløp er kr 20 125 utgifter.
Jeg stemmer for denne dom:
Overskjønnet oppheves så langt det er påanket, og saken hjemvises til ny behandling for takstnr 37.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten v/Samferdselsdepartementet til Eli Helene og Anton Julsrud i fellesskafødt xx.xx.25 - sekstiåttetusensekshundreogtjuefem - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.