Hopp til innhold

HR-1996-373-S

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1996-10-03
Publisert: HR-1996-00373s
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1996-00373S , jnr 346/1996
Parter:
Forfatter: Hellesylt, Schei, Tjomsland
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §239, Veitrafikkloven (1965) §24, §31, §33, §3, Straffeprosessloven (1981) §388


Saken gjelder beslag av førerkort. A, født xx.xx.1976, er siktet for overtredelse av straffeloven §239 og vegtrafikkloven §31 jf §3 og §24.

Politiet beslagla siktedes førerkort 6 november 1995. Han samtykket ikke i beslaget. Ved Oslo forhørsretts kjennelse 21 november 1995, jf Borgarting lagmannsretts kjennelse 21 desember 1995, ble politiet i medhold av vegtrafikkloven §33 nr 5 gitt samtykke til å beholde siktedes førerkort til saken mot ham er endelig avgjort, dog ikke ut over 6 november 1996. Siktede begjærte 30 april 1996 opphevelse av beslaget idet han overfor forhørsretten fremsatte begjæring om omgjøring av lagmannsrettens kjennelse. Ved Oslo forhørsretts kjennelse 6 august 1996 ble begjæringen ikke tatt til følge. Siktedes kjæremål mot kjennelsen ble forkastet ved Borgarting lagmannsretts kjennelse 3 september 1996.

Siktede har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er rettet mot saksbehandlingen og "lovanvendelsen". Det er særlig anført:

Det foreligger i saken nye opplysninger om avdødes helsetilstand som var ukjent for politiet og for lagmannsretten da kjennelsen 21 desember 1995 ble avsagt. De nye opplysninger er i første rekke uttalelse fra Rettstoksikologisk institutt 20 desember 1995 i dokument 10. Oslo forhørsrett har i sin siste kjennelse lagt til grunn at det foreligger slike nye opplysninger. Lagmannsretten synes ikke å ha vært oppmerksom på dette, og synes slik kjennelsen er formulert å ha sett bort fra dette, eller ikke lagt tilstrekkelig vekt på opplysningene.

Lagmannsretten har lagt til grunn en for streng aktsomhetsnorm etter straffeloven §239 . Det er vist til opplysninger fremkommet under rekonstruksjonen om muligheten for at avdøde kan ha sklidd ut i vegbanen fordi den var våt og isete. Subsidiært foreligger en feil lovanvendelse vedrørende vegtrafikkloven §33 nr 5. Det kreves at det skal være "grunn til å holde førerkortet beslaglagt". Lovens betingelser for det foreligger ikke lenger, jf det som er anført i kjæremålet til lagmannsretten om det som er fremkommet under rekonstruksjonen om våt vegbane m v. Det er også svært uvisst hva resultatet av hovedforhandlingen vil bli. Det er lagt ned slik påstand:

"Borgarting lagmannsretts kjennelse av 03. september d.å. oppheves."

Politiet er kjent med kjæremålet.

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at lagmannsrettens kjennelse er truffet etter kjæremål. Utvalgets kompetanse er da begrenset, jf straffeprosessloven §388. Utvalget kan prøve om det foreligger feil ved lagmannsrettens saksbehandling eller feil tolking av en lovforskrift. Den konkrete anvendelse av loven kan utvalget ikke prøve.

Utvalget kan ikke se at det foreligger feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Det framgår av lagmannsrettens kjennelse at den har tatt med ved vurderingen de nye opplysninger som var framkommet om avdødes bruk av medikamenter. Det som i kjæremålet er anført om feil lovtolking knytter seg til rettens anvendelse av loven på det konkrete saksforhold som utvalget ikke kan prøve.

Kjæremålet må etter dette forkastes.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Kjæremålet forkastes.