HR-1996-380-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-10-09 |
| Publisert: | HR-1996-00380s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00380S , jnr 364/1996 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Hellesylt, Schei, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §184, Straffeloven (1902) §192, §227, §185, §388 |
A, født xx.xx.19xx, ble ved Bergen forhørsretts kjennelse av 22 august 1996 varetektsfengslet frem til 19 september 1996 i medhold av straffeprosessloven §184 jf §185 jf §171 første ledd nr 2 og 3. Han er av Bergen politikammer siktet for overtredelser av straffeloven §192 første ledd 2. straffalternativ og straffeloven §227 første ledd. Kjæremål fra siktede ble forkastet ved Gulating lagmannsretts kjennelse av 23 august 1996. Ved forhørsrettens kjennelse av 19 september 1996 ble varetektsfengslingen forlenget til 17 oktober 1996. Fengslingsgrunnlaget var straffeprosessloven §171 første ledd nr 3. A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 20 september 1996 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagmannsrettens kjennelsesgrunner er for ufullstendige til å få prøvet rettsanvendelsen. Lagmannsretten har tilsynelatende ikke foretatt en selvstendig prøving av grunnvilkåret skjellig grunn til mistanke på bakgrunn av anførslene i kjæremålserklæringen til lagmannsretten. I det begrunnede kjæremålet var det påpekt at siktede ikke lenger med skjellig grunn kan mistenkes for voldtekt. Konkret går det på anførselen om at siktede ikke med skjellig grunn kan mistenkes for voldtekt, vurdert ut fra fornærmedes egen forklaring, og i relasjon til siktelsen. Når det gjelder tilleggsvilkåret i straffeprosessloven §171 første ledd nr 3 synes lagmannsrettens begrunnelse ikke å være konkret i forhold til hvilke straffbare handlinger siktede eventuelt vil begå om han løslates. Det skal foreligge sterk grad av sannsynlighetsovervekt, og det fremgår som noe tvilsomt om lagmannsretten har tatt et riktig utgangspunkt for den konkrete prøvingen.
Det er lagt ned slik påstand:
"Gulating lagmannsretts kjennelse av 20. september 1996 oppheves."
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at lagmannsrettens kjennelse er truffet etter kjæremål. Utvalgets kompetanse er da begrenset, jf straffeprosessloven §388. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling - mangelfulle kjennelsesgrunner - og dette spørsmål kan utvalget prøve.
Utvalget finner at kjæremålet ikke kan føre fram. Lagmannsretten har, etter å ha referert siktedes anførsler i kjæremålet, i sin vurdering av om det foreligger skjellig grunn til mistanke for de forhold som siktelsen omfatter vist til tidligere kjennelser av forhørsretten og av lagmannsretten. Lagmannsretten uttaler videre at det ikke kan ses at saken nå står i en annen stilling med hensyn til om det fortsatt foreligger skjellig grunn til mistanke. Lagmannsretten har videre ansett det påkrevd med fortsatt varetektsfengsling etter straffeprosessloven §171 første ledd nr 3 på grunn av kvalifisert gjentakelsesfare, og den har funnet at fortsatt fengsling ikke vil være et uforholdsmessig inngrep overfor siktede.Til anførsel om at kjennelsesgrunnene er for ufullstendige til at rettsanvendelsen kan prøves, bemerker utvalget at rettsanvendelsen ikke kan prøves i et videre kjæremål som her. Det er bare den generelle lovtolking som kan prøves.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig
Slutning:
Kjæremålet forkastes.