HR-1996-393-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-10-17 |
| Publisert: | HR-1996-00393s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00393S , jnr 336/1996 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Hellesylt, Coward, Flock |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §388, Offentlighetsloven (1970) §6, Offentlighetsloven (1970), §28 |
Saken gjelder krav om dokumentinnsyn i en straffesak som for As vedkommende ble henlagt 15 desember 1989 etter bevisets stilling. I brev av 28 oktober 1994 anmodet Kredittilsynet om gjenopptakelse av etterforskingen, men Riksadvokaten besluttet 27 februar 1995 ikke å ta anmodningen til følge. As krav om dokumentinnsyn gjelder dokumenter som ble fremlagt av Kredittilsynet.
Oslo forhørsrett avsa 6 desember 1995 kjennelse med slik slutning:
"A gis ikke medhold i sitt krav om innsyn i de dokumenter som er spesifisert i brev av 30. mai 1995 fra Statsadvokatene i Eidsivating til Oslo politikammer i pkt. 1 og i underpunktene 1a til 1d."
A påkjærte kjennelsen til Borarting lagmannsrett, som 27 februar 1996 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som 21 mars 1996 avsa kjennelse med slik slutning:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
Kjæremålsutvalget la i motsetning til lagmannsretten til grunn at dokumenter som kom inn etter at saken var henlagt, måtte anses å være dokumenter i en avsluttet straffesak, og at retten til utskrift måtte bedømmes i forhold til påtaleinstruksen §4-1 annet og tredje ledd. Det vises til Rt-1996-476.
Lagmannsretten avsa 22 august 1996 ny kjennelse i saken med slik slutning:
"A gis medhold i innsyn i de dokumenter som er spesifisert i brev av 30. mai 1995 fra Statsadvokatene i Eidsivating til Oslo politikammer i pkt 1 og i underpunktene 1 ad. Dog gis ikke innsyn i de dokumenter som anses omfattet av klausuleringen fra tilsynsmyndighetene på Guernsey, spesifisert i Kredittilsynets brev til Riksadvokaten av 19. januar 1995, før samtykke til slikt innsyn eventuelt gis av vedkommende myndigheter."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens forståelse av påtaleinstruksen §4-1 tredje ledd, "forhold til fremmed stat". Det er anført at lagmannsretten har lagt en uriktig forståelse til grunn når den legger avgjørende vekt på angjeldende erklæring fra Kredittilsynet til myndighetene på Guernsey. Erklæringen er ikke gyldig i forhold til siktede/mistenktes straffeprosessuelle rettigheter. Kredittilsynet hadde verken rett eller legitimasjon til å forplikte norsk påtalemyndighet overfor myndighetene på Guernsey i et tilfelle som dette.
Hans rett til dokumentinnsyn etter påtaleinstruksen kan ikke settes til side ved avtalerettslig forpliktelse som den her foreliggende. Det er svært betenkelig å tillate slik klausering overfor tredjeparter.
Lagmannsretten har i realiteten ikke lagt vekt på forholdet til fremmed stat, men på Norges interesser av å ha et godt samarbeid med den fremmede stat. Dette hensyn er ikke beskyttet av bestemmelsen. Unntaket om innsyn av hensyn til fremmed stat står i tilknytning til rikets sikkerhet, og det er de samme hensyn som gjør seg gjeldende. Alternativet er således ikke anvendelig i tilfeller som det foreliggende. Det må legges vekt på formålsbetraktninger og/eller reelle hensyn.
I erklæringen fra Kredittilsynet står det at dokumentene ikke skal utleveres "to other agency or person", og det må referere seg til andre enn de som har slik tilknytning til saken at det er naturlig med innsyn. Erklæringen må forstås med den begrensning at den ikke gjelder for ham med den tilknytning han har til saken.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. A gis utskrift av de dokumenter som er spesifisert i pkt. 1 og underpunktene 1 ad, jfr. brev av 30. mai 1995 fra statsadvokatene i Eidsivating til Oslo politikammer."
Oslo statsadvokatembeter er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, slik at utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388.
Kjæremålet er angitt å rette seg mot lagmannsrettens tolking av påtaleinstruksen §4-1 tredje ledd, noe utvalget kan prøve. Bestemmelsen er likelydende med straffeprosessloven §28 annet ledd og gjør unntak fra retten til utskrift av dokumentene i en avsluttet straffesak. Det aktuelle alternativet i saken her er "når det av hensyn til ... forhold til fremmed stat ville være betenkelig å gi utskrift". I kjæremålet er det anført at lagmannsretten ikke har lagt vekt på forholdet til fremmed stat, men Norges interesser av å ha et godt samarbeid med den fremmede stat, og at det siste ikke er beskyttet av bestemmelsen.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten har bygget på noen uriktig forståelse av uttrykket "forhold til fremmed stat" i påtaleinstruksen §4-1 tredje ledd. Utvalget viser til at et liknende uttrykk er brukt i offentlighetsloven §6 første ledd nr 1, som gir adgang til å unnta fra offentlighet dokumenter som inneholder opplysninger som, om de ble kjent, "ville kunne skade ... forholdet til fremmede makter". Det er lagt til grunn at dette unntaket omfatter ikke bare opplysninger som kan skade et annet land, men at unntaket også dekker vårt lands interesser overfor andre land, se Frihagen, Offentlighetsloven, 1994 bind II side 115. Det samme må etter utvalgets oppfatning gjelde bestemmelsen i påtaleinstruksen §4-1 tredje ledd.
Det som er anført i kjæremålet om den konkrete vurdering, kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.