HR-1996-41-A - Rt-1996-710

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1996-05-24
Publisert:	HR-1996-00041-A - Rt-1996-710 (208-96)
Stikkord:	Arverett, Avkortning i arv
Sammendrag:	Dissens: 3-2
Saksgang:	Høyesterett HR-1996-00041 A, nr 320/1994
Parter:	Jan T Johansen (Advokat Dagfinn Clemetsen) mot Bent Johansen (Advokat Jan Benj Rødner - til prøve)
Forfatter:	Aasland, Holmøy, Christiansen, Mindretall: Tjomsland, Aarbakke
Lovhenvisninger:	Arveloven (1972) §40, Arveloven (1854), Tvistemålsloven (1915) §373, §38, Arveloven (1972)

Dommer Tjomsland: Saken gjelder avkortning i arv. Spørsmålet er hvilket tidspunkt som skal legges til grunn ved verdsettelsen av et arveforskudd, jf lov om arv av 3 mars 1972 nr 5 §40.

Oddvar Johansen, som døde 1 juli 1991, hadde to livsarvinger, sønnene Jan og Bent Johansen. Oddvar Johansen satt i uskifte etter sin hustru Tonny Johansen, som døde i 1982.

Oddvar Johansen eide den ubebygde eiendommen Nygårdsveien 4 i Nydalen i Oslo. Eiendommen bestod av to tomter - begge regulert til boligformål - på til sammen ca 2,7 mål. Den største av tomtene var på ca 1,6 mål og fikk adresse Nygårdsveien 8. Denne tomten overdro Oddvar Johansen vederlagsfritt - med samtykke av sin hustru - ved skjøte av 12 august 1975 til Jan Johansen. Verdien ble satt til kr 25.000, betegnet "forskudd på arv". Ved pristakst året før var høyeste lovlige pris for tomten etter prisforskriftene fastsatt til kr 40.000.

Jan Johansen bygde i 1975 til 1976 en enebolig på tomten. I 1983 solgte han eiendommen. Kjøperen har senere fradelt og solgt en tomt. Oddvar Johansen beholdt selv den gjenværende delen av Nygårdsveien 4.

I 1981 døde Oddvar Johansens søster Rakel Sofie Andersen. Oddvar Johansen som var eneste arving etter henne, frafalt arven til fordel for sine to sønner. Jan Johansens datter overtok Rakel Andersens borettslagsleilighet i Roverudgaten 10.

Oddvar Johansen opprettet den 22 mars 1991 slikt testament, betegnet som "ugjenkallelig":

"Undertegnede Oddvar Johansen, født xx.xx.09 - - - - -, bestemmer herved som min siste vilje at min tomt i Nygårdsveien 4, i Oslo, og min leilighet med innbo i Godalsvei 18 skal min sønn Bent Johansen arve.

Dette skal svare til: - leilighet med innbo og løsøre i Roverudgt. 10, som min andre sønn Jan Johansen overtok i 1980. Denne hadde jeg arvet etter min søster. - del av tomt i Nygårdsvei 4 som Jan har overtatt tidligere. 3 malerier av Morten Müller, Fredrik Collett og Christian Krogh som henger i min leilighet i Godalsvei 18 skal etter takst deles likt mellom mine sønner. Min hytte på Sunnvollen skal deles likt mellom mine sønner.

Alt hva jeg forøvrig etterlater meg skal deles likt mellom mine sønner.

Alt hva mine sønner arver skal være deres særeie. Arven skal ikke kunne beslaglegges av deres kreditorer."

Dødsboet ble tatt under offentlig skiftebehandling. Det ble den 19 mars 1992 foretatt en forhåndsutlodning hvor det ble loddet ut verdier og kontanter for til sammen kr 878 400. Det foreligger en skiftetakst på kr 650.000 for borettslagsleiligheten i Godalsveien 18, og en skifteovertakst på kr 550.000 for tomten i Nygårdsveien 4. Totalt er derfor boets nettoverdi på kr 2 078 400.

Under skiftet gjorde Bent Johansen gjeldende at han etter testamentet hadde rett til å ta ut borettslagsleiligheten i Godalsveien 18 og tomten i Nygårdsveien 4 forlodds. Han anførte at dette fulgte av at tilsvarende verdier ifølge testamentet måtte avkortes i Jan Johansens arv.

Ved stevning av 27 mars 1992 til Oslo skifterett reiste Jan Johansen søksmål mot Bent Johansen med krav om at det ikke skulle skje noen avkortning i Jan Johansens arv for leiligheten i Roverudgaten 10, mens det for tomten Nygårdsveien 8 skulle skje avkortning med kr 40.000. Dette beløpet ble under hovedforhandlingen for skifteretten endret til kr 100.000. Bent Johansen påstod seg prinsipalt frifunnet. Subsidiært gjorde han gjeldende at testamentet måtte opprettholdes for den delen av boet som faren kunne disponere over ved testament.

Oslo skifterett avsa den 10 juli 1992 dom med slik domsslutning:

"1. Testamentet etter Oddvar Johansen, av 22. mars 1991, kjennes ugyldig forsåvidt gjelder testamentets bestemmelser om avkortning vedrørende overtagelsen av leilighet i Roverudsgt. 10 og avkortning vedrørende Nygårdsvei 4 utover kr 100000,-.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Bent Johansen anket skifterettens dom til daværende Eidsivating lagmannsrett, som den 7 juni 1994 avsa dom med slik domsslutning:

"1. I boet etter Tonny og Oddvar Th. Johansen foretas avkortning i Jan T. Johansens arvelodd med 550.000 - femhundreogfemtitusen - kroner.

2. Bent Johansen tilkjennes 7/12 - sju tolvdeler - av fellesboet etter Tonny og Oddvar Th. Johansen.

3. Saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten tilkjennes ikke."

Lagmannsrettens dom er - for så vidt angår avkortningen i anledning tomten - avsagt under dissens. Rettens flertall mente at avkortningsbeløpet skulle settes til kr 550.000 som var det beløp den gjenværende tomten i Nygårdsveien 4 var verdsatt til ved skifteovertaksten. Mindretallet mente at avkortning skulle skje med kr 40.000.

Lagmannsretten kom enstemmig til at Oddvar Johansen ikke hadde adgang til å bestemme avkortning i Jan Johansens arv for et beløp tilsvarende verdien av borettslagsleiligheten i Godalsveien 18. Testamentets bestemmelse om avkortning bygget på at Jan Johansens linje hadde mottatt leiligheten i Roverudgaten 10 etter Rakel Andersen som forskudd på arv. Oddvar Johansen hadde imidlertid frafalt arv etter Rakel Andersen til fordel for sine to sønner, og noe grunnlag for avkortning kunne etter lagmannsrettens syn ikke da foreligge. Som det fremgår av domsslutningens punkt 2 fant imidlertid lagmannsretten enstemmig at testamentets bestemmelse om at Bent Johansen forlodds skulle utlegges leiligheten i Godalsveien 18, måtte opprettholdes delvis slik at Bent Johansen ble utlagt den andelen av boet som Oddvar Johansen fritt kunne disponere over ved testament.

Det nærmere saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av dommene.

Jan Johansen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjaldt dommen i sin helhet. Bent Johansen innga aksessorisk motanke når det gjaldt leiligheten, domsslutningens punkt 2. Høyesteretts kjæremålsutvalg fant at anken for så vidt gjaldt lagmannsrettens domsslutning punkt 2 burde nektes fremmet i samsvar med bestemmelsen i tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 4. Dette innebærer at ankesaken er begrenset til å gjelde fastsettelsen av avkortningssummen for tomten som Jan Johansen har fått som forskudd på arv.

Til bruk for Høyesterett har partene og to vitner avgitt skriftlige forklaringer. I tillegg er ett vitne avhørt ved bevisopptak. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å nevne særskilt. Det er opplyst at dødsboet vinteren 1996 solgte tomten for kr 550.000. Saken står - så langt den er henvist - i det alt vesentlige i samme stilling som for de tidligere instanser.

Den ankende part, Jan Johansen, har i hovedsak anført:

Det aksepteres at vilkårene for avkortning er til stede, og at testamentet må forstås slik at avkortningen skal skje ved at Jan Johansens arvelodd blir avkortet med verdien av den gjenværende tomten i Nygårdsveien 4. Det bestrides imidlertid at Oddvar Johansen etter arveloven §40 hadde anledning til å fastsette en slik avkortning.

Den ankende part gjør gjeldende at lagmannsrettens flertall har tolket arveloven uriktig når den er kommet til at en arvelater i henhold til §40 2. punktum kan fastsette et høyere avkortningsbeløp enn det som følger av §40 1. punktum. Verken lovteksten eller bestemmelsens forarbeider gir holdepunkter for et slikt syn. Det fremgår tvert imot av bestemmelsens forhistorie og utforming at arvelateren og skifteretten har den samme kompetanse til å fastsette et høyere avkortningsbeløp. Den ankende part slutter seg på dette punkt til synspunktene til mindretallet i lagmannsretten. Det aksepteres imidlertid at arvelaterens standpunkt i visse tilfeller vil kunne være et moment - om enn av meget begrenset vekt - i rimelighetsvurderingen etter arveloven §40 1. punktum.

Oddvar Johansens adgang til å fastsette verdien av arveforskuddet, boligtomten, var derfor begrenset til verdien på overføringstidspunktet i 1975, med mindre retten skulle finne at denne begrensning er åpenbart urimelig. Det fremgår både av bestemmelsens utforming og uttalelser i lovforarbeidene at det her er tale om en unntaksregel med en meget begrenset rekkevidde. De eksempler som er omtalt i forarbeidene er i denne sammenheng illustrerende.

Den ankende part mener at unntaksregelen i utgangspunktet bør reserveres for tilfeller hvor arvingene på forskjellige tidspunkter har fått helt like ting. Unntaksregelen bør videre bare anvendes når det forskuddet som skal avkortes er i behold hos mottakeren ved arvefallet. Hovedregelen i §40 1. punktum bør heller ikke fravikes dersom det foreligger mothensyn av nevneverdig vekt.

Også når det gjelder den konkrete vurdering av om vilkårene for å gjøre unntak fra hovedregelen i §40 1. punktum foreligger, kan den ankende part slutte seg til synspunktene til lagmannsrettens mindretall.

Den ankende part aksepterer for Høyesterett at avkortningsbeløpet settes til kr 40.000, som i henhold til pristaksten var tomtens høyeste lovlige omsetningsverdi på tidspunktet for arveforskuddet. Det var på dette tidspunkt en naturlig maksimalverdi. Det er etter den ankende parts syn uten betydning at pristakstreglene ikke gjaldt ved auksjon mellom arvinger eller salg innen nær familie. Det tilføyes at når den ankende part tidligere av rimelighetsgrunner har godtatt et avkortningsbeløp på kr 100.000, var dette under forutsetning av at testamentet ikke - slik lagmannsretten har gjort - blir tolket som en disposisjon over Oddvar Johansens frie sjettedel av uskifteboet.

I rimelighetsvurderingen må det legges betydelig vekt på at det i skjøtet var fastsatt en verdi på tomten på kr 25.000. Det skal svært meget til for å fravike et avkortningsbeløp fastsatt da forskuddet ble gitt, og som mottakeren derfor senere har kunnet innrette seg etter. Å legge til grunn det avkortningsbeløp som ble fastsatt ved overdragelsen, kan ikke være åpenbart urimelig. Videre anføres det at et forhøyet avkortningsbeløp under enhver omstendighet må være begrenset til Oddvar Johansens andel av uskifteboet, jf synspunktene i lagmannsrettsdommen inntatt i Rt-1949-49.

Det må videre legges betydelig vekt på bakgrunnen for at Jan Johansen fikk tomten i 1975. Han hadde andre aktuelle boligalternativer, men tok imot tomten fordi familien da ville få kort avstand til hans foreldre, slik at de kunne ta seg av moren som på denne tiden var en del syk.

Det er også av betydning at byggeprosjektet ble meget dyrt for Jan Johansen. Byggeomkostningene var ca kr 431.000, og egeninnsatsen var på kr 50.000. I tillegg kommer utgifter til adkomstvei på ca kr 160 000. Jan Johansen fikk en forholdsvis beskjeden gevinst da han i 1983 solgte eiendommen for kr 910.000.

Det foreligger etter den ankende parts syn ikke spesielle omstendigheter i denne saken som taler for å anvende unntaksregelen. Ankemotpartens argumentasjon er i realiteten langt på vei et angrep på den ordning som er lovens hovedregel. Det har for øvrig aldri vært meningen at Bent Johansen skulle bygge på den tomten han fikk testamentert. Forholdet bør derfor reelt sett bedømmes som om det hadde vært bestemt avkortning med et tilsvarende beløp uten at den gjenværende tomten var testamentert til Bent Johansen.

Jan Johansen har nedlagt slik påstand:

"1. I boet etter Tonny og Oddvar Th. Johansen foretas avkorting i Jan T. Johansens arvelodd med kr 40000.

2. Bent Johansen pålegges å erstatte Jan T. Johansens saksomkostninger for skifteretten, lagmannsretten og Høyesterett."

Ankemotparten, Bent Johansen, har i hovedsak anført:

Det er enighet mellom partene om at vilkårene for avkortning foreligger. Uenigheten gjelder avkortningsbeløpets størrelse.

Etter ankemotpartens mening er utgangspunktet at arvelaterens fastsettelse av avkortningssummen skal legges til grunn. Når det gjelder forholdet mellom bestemmelsene i 1. og 2. punktum i arveloven §40, er ankemotparten enig i de synspunkter lagmannsrettens flertall har gjort gjeldende. Dette innebærer at kriteriet i den foreliggende sak ikke er om det vil være åpenbart urimelig å legge til grunn verdien av den første tomten på forskuddstidspunktet, men om den avkortningssummen arvelateren har fastsatt må ansees for å være for høy. - Subsidiært gjør ankemotparten gjeldende at selv om den ankende parts forståelse av arveloven §40 legges til grunn, foreligger vilkårene for å opprettholde den avkortning som er fastsatt i Oddvar Johansens testament.

Ankemotparten bestrider at det i lovforarbeidene er forutsatt at unntaksregelen skal ha en så snever rekkevidde som anført av den ankende part.

Unntaksregelen gjelder ikke bare når arvingene har fått helt like ting. De tilfeller av denne type som er nevnt i proposisjonen, er utelukkende eksempler og ikke uttømmende.

Den tomten som Jan Johansen fikk i 1975, er ca 40 prosent større enn den Bent Johansen fikk ved testamentet, og må også antas å ha hatt en høyere verdi. Det vises til at det i 1983 ble utskilt en ny tomt fra den tomten Jan Johansen fikk overført. I rimelighetsvurderingen må det dessuten legges vekt på at Jan Johansen har hatt en betydelig fordel ved at han fikk sin tomt langt tidligere enn Bent Johansen.

Den ankende parts anførsel om at tomten var et pengesluk, er åpenbart irrelevant i denne sammenheng. Jan Johansen valgte å investere relativt store beløp ved byggingen av boligen, men dette var hans eget valg. At han på grunn av uavklarte veiforhold pådro seg betydelige omkostninger til opparbeidelse av adkomst, kan heller ikke trekkes inn i rimelighetsvurderingen.

Etter ankemotpartens mening hadde tomten allerede i 1975 en høyere reell verdi enn kr 40.000. Det vises i den forbindelse til at pristakstbestemmelsene ikke gjaldt ved overdragelser til arvinger, og til at bestemmelsene heller ikke ville få anvendelse ved overdragelser etter at eiendommen var bebygget.

Det bestrides at det er av vesentlig betydning for anvendelsen av unntaksregelen, om den gjenstand som er gitt som arveforskudd ved arvefallet er i behold hos mottakeren. Når Jan Johansen valgte å selge Nygårdsveien 8 og kjøpe en annen bolig, var det fordi han anså dette for å være en bedre løsning for seg og sin familie. Tomtens verdi har Jan Johansen i behold i den boligeiendom han kjøpte for salgssummen.

Ankemotparten bestrider at morens sykdom var grunnen til at Jan Johansen fikk overført tomten i 1975. Hennes sykdom oppstod først på et senere tidspunkt. Det må legges til grunn at Jan Johansen fikk tomten fordi han ønsket å bygge på denne.

Den foreliggende tvist er ikke upraktisk. Dersom foreldrene har to like eiendeler, f eks "tvillingleiligheter", vil de ofte i levende live overføre den ene til ett av barna - typisk den eldste. Den andre leiligheten vil så bli overført til det yngste av barna ved arvefallet. Foreldrene bør i slike tilfelle ha anledning til å fastsette avkortningsbeløpet på den måten som her er gjort.

Det bestrides at lagmannsrettsavgjørelsen i Rt-1949-49 har betydning for denne saken. Den rettsoppfatning som kjennelsen bygger på, er neppe holdbar. Det avgjørende er imidlertid - som lagt til grunn av lagmannsrettens flertall i vår sak - at det i dette tilfelle var bestemt allerede ved overskjøtingen fra fellesboet da Tonny Johansen levde, at tomten skulle være forskudd på arv.

Bent Johansen har nedlagt slik påstand:

"1. Eidsivating lagmannsretts dom av 7. juni 94, punkt 1 stadfestes.

2. Jan T. Johansen erstatter Bent Johansen sakens omkostninger for Skifteretten, Lagmannsretten og Høyesterett med tillegg av 12% rente p.a. fra 14 dager efter forkynnelsen av Høyesteretts dom."

Jeg er - om enn under tvil - kommet til samme resultat som lagmannsrettens mindretall.

Jan Johansen har ikke for Høyesterett bestridt at overføringen av tomten til ham i 1975 var en "monaleg gåve", jf arveloven §38. Det er for Høyesterett også enighet om at de øvrige vilkårene for avkortning foreligger.

Tvisten gjelder avkortningssummen. Av testamentet fremgår det at Bent Johansen forlodds skulle få den gjenværende tomten i Nygårdsveien 4 som skulle svare til den delen av tomten som Jan Johansen fikk i 1975. Testamentet som ellers ville vært i strid med pliktdelsreglene, er forstått slik at verdien av den gjenværende tomten skal avkortes i Jan Johansens arvelodd.

Lagmannsretten har, i samsvar med begge parters syn, lagt til grunn at arvelateren, Oddvar Johansen - om enn indirekte - har fastsatt avkortningssummen. Testasjonen er forstått slik at det skal foretas en avkortning i Jan Johansens arvelodd tilsvarende verdien av den gjenværende tomten - som etter testamentet tilfaller Bent Johansen - på arvefallstidspunktet. Jeg legger denne forståelsen av testamentet til grunn, og dermed også at arvelateren - Oddvar Johansen - må ansees for å ha fastsatt avkortningssummen.

Spørsmålet er imidlertid om denne fastsettelsen kan legges til grunn etter bestemmelsene i arveloven §40. Paragrafen lyder slik:

"Når det blir gjort avkorting, skal verdien av forskottet då det vart gitt, leggjast til grunn, dersom dette ikkje ville vere openbert urimeleg. Har arvelataren fastsett avkortningssummen skal likevel denne fastsetjinga leggjast til grunn om ikkje summen må reknast for å vere for høg."

Arvelovkomitéens lovutkast inneholdt - i likhet med den tidligere arvelov av 1854 - ingen bestemmelse som ga adgang til å fastsette et høyere avkortningsbeløp enn verdien av arveforskuddet på det tidspunktet dette ble gitt, jf Arvelovkomitéens innstilling side 209-210. Komitéens lovutkast inneholdt en bestemmelse som svarer til 2. punktum i arvelovens §40. Denne bestemmelse ville imidlertid bare fått betydning dersom arvelateren ønsket å sette avkortningsbeløpet lavere enn verdien på forskuddstidspunktet.

I lovproposisjonen, Ot.prp.nr.36 (1968-69), foreslo imidlertid Justisdepartementet at regelen om man ved avkortningen skulle bygge på verdien da forskuddet ble gitt, kunne fravikes dersom det ville være åpenbart urimelig å anvende hovedregelen. Dette ble også vedtatt som lovens regel. Bestemmelsen om de tilfeller arvelateren har fastsatt avkortningssummen, ble ikke spesielt kommentert i lovproposisjonen.

Jeg er enig med lagmannsrettens mindretall i at begrensningen i arveloven §40 1. punktum også setter en grense for hva arvelateren kan bestemme om avkortningen. Ordlyden i §40 er riktignok på dette punkt ikke helt entydig, men løsningen fremgår etter min mening temmelig klart både av bestemmelsens forhistorie og av dens forarbeider. Dette innebærer at begrensningen i 2. punktum om at arvelaterens fastsettelse av avkortningssummen ikke må være for høy, refererer til det vurderingstemaet som er angitt i 1. punktum, nemlig om det vil være åpenbart urimelig å sette avkortningssummen til arveforskuddets verdi da det ble gitt.

En annen sak er at arvelaterens fastsettelse av avkortningssummen etter omstendighetene vil kunne være et moment i vurderingen av om det vil være åpenbart urimelig å legge til grunn verdien på det tidspunkt forskuddet ble gitt. Dette momentet kan imidlertid etter mitt syn vanligvis bare ha begrenset betydning i vurderingen.

Spørsmålet blir derfor om det i dette tilfellet vil være åpenbart urimelig å fastsette avkortningssummen til tomtens verdi på forskuddstidspunktet i 1975. Det er grunn til å understreke at bestemmelsen i arveloven §40 1. punktum stiller opp meget strenge vilkår for å anvende unntaksregelen; det må være "åpenbart" urimelig å anvende lovens hovedregel.

Det fremgår også av lovforarbeidene at unntaksregelen var forutsatt å ha en forholdsvis snever rekkevidde slik at arveoppgjørene ikke skulle bli for usikre. Departementet viste til at den finske og svenske arveloven hadde en lignende unntaksbestemmelse, som den som her ble foreslått, og uttalte på side 168 blant annet:

"Departementet mener på den annen side at en ubetinget regel om at avkortning skal skje på grunnlag av verdien da gaven eller forstrekningen ble gitt, ikke vil være rimelig. Selv om det kan være behov for en fast regel på dette punkt, vil en ubetinget regel som foreslått i enkelte tilfelle kunne virke lite naturlig, og nærmest komme i strid med de intensjoner som ligger til grunn for avkortningsordningen. Man viser til det som er uttalt foran om forbeholdet i den finske og svenske lov. Departementet foreslår et forbehold av omtrent samme innhold. Dette forbehold bør gis en forholdsvis snever rekkevidde for at arveoppgjøret ikke skal bli altfor usikkert. Departementet mener at bestemmelsen bør innskrenkes til en regel om at avkortning skal skje etter gjenstandens verdi ved mottagelsen dersom dette ikke ville være åpenbart urimelig. Forbeholdet vil bl.a. dekke tilfelle hvor arvelateren, åpenbart med sikte på å stille sine livsarvinger likt, har gitt dem gaver og andre forstrekninger til ulike tider. I enkelte tilfelle av denne art vil arvelateren ha fastsatt avkortningsbeløpet, men i andre tilfelle kan han ha glemt å tenke på dette. Arvelaterens fastsettelse kan skje formløst, og det vil kunne være vanskelig å føre bevis for den. I enkelte tilfelle bør endringer i pengeverdien kunne tas i betraktning ved fastsettelsen av avkortningsbeløpet. Departementet er oppmerksom på at et forbehold som foreslått bringer inn en viss uvisshet ved fastsettelen som kan være noe betenkelig. Man anser imidlertid et slikt forbehold som et nødvendig korrektiv for å unngå urimeligheter."

Drøftelsen i forarbeidene gir ikke bestemte retningslinjer for anvendelsen av unntaksregelen i §40 1. punktum. Det er i omtalen av rettstilstanden i Finland og Sverige vist til tilfeller hvor "arvelateren har gitt sine forskjellige barn eiendeler av samme slag, f.eks. samme antall aksjer i et familieselskap, etter hvert som de har oppnådd en bestemt alder". Men det er klart at bestemmelsen ikke er begrenset til bare å gjelde slike tilfeller. Jeg viser til departmentets generelle bemerkning om at bestemmelsen vil "dekke tilfelle hvor arvelateren, åpenbart med sikte på å stille sine livsarvinger likt, har gitt dem gaver og andre forstrekninger til ulike tider".

Etter mitt syn må man ta utgangspunkt i at lovens hovedregel er at verdien da forskuddet ble gitt skal legges til grunn ved fastsettelsen av avkortningssummen. Lovens ordning innebærer derfor at de arvinger som får forskudd på arv - i forhold til de øvrige - får fordelen av eventuell verdistigning fra forskuddstidspunktet og samtidig risikoen for en eventuell verdinedgang. De vil for øvrig også ha fordelen av å kunne bruke forskuddet i samme tidsrom. Med dette som bakgrunn må man etter mitt syn vurdere om lovens hovedregel i det konkrete tilfellet vil være åpenbart urimelig.

Oddvar Johansen ga i 1975 sin eldste sønn en tomt som arveforskudd og testamenterte senere den resterende delen av tomten til sin yngste sønn. I slike tilfeller vil det etter mitt syn kunne være aktuelt å anvende unntaksregelen, jf den uttalelsen i forarbeidene som jeg nettopp viste til. Avgjørelsen må imidlertid også her måtte bero på en konkret vurdering.

Lagmannsretten har lagt til grunn at Jan Johansen mottok tomten som gave, blant annet for at han og familien kunne bo i nærheten av hans foreldre for å kunne være til hjelp for moren. Selv om det er omstridt i hvilken utstrekning moren allerde på dette tidspunktet var blitt syk, har jeg - etter det som er kommet frem for Høyesterett - ikke grunnlag for å fravike lagmannsrettens vurdering på dette punkt. Jeg finner imidlertid at bakgrunnen for at Jan Johansen i 1975 mottok tomten, etter omstendighetene ikke kan tillegges særlig stor betydning i rimelighetsvurderingen.

Den ankende part har i sin argumentasjon lagt betydelig vekt på at tomten ble en meget dyr investering for ham. Jeg kan imidlertid vanskelig se at byggeomkostningene og de omkostningene han ble påført ved omleggingen av adkomsten, kan tillegges nevneverdig betydning i denne sammenheng. Dette er omkostninger som var en følge av hans egne disposjoner, og som det - i utgangspunktet - er vanskelig å trekke inn i vurderingen etter arveloven §40 1. punktum.

Den omstendighet at Jan T Johansen allerede i 1983 solgte Nygårdsveien 8, er ikke til hinder for at unntaksregelen anvendes. Salget var en disposisjon han selv valgte å foreta. Den verdien som tomten på salgstidspunktet representerte, må også ansees investert i den boligeiendommen som han da kjøpte. Etter mitt syn er salget likevel av en viss betydning i rimelighetsvurderingen. Det er nok spesielt i de tilfeller arvingene etter arvefallet blir sittende med hver sin eiendom, mens de på skiftet blir belastet med ulike beløp for eiendommene, at det vil kunne fremstå som åpenbart urimelig å anvende hovedregelen.

Bent Johansen har anført at det må legges betydelig vekt på at Oddvar Johansen har ønsket at begge sønnene skulle få en tomt, og at han i testamentet har fastsatt at tomtene verdimessig skulle tilsvare hverandre. Jeg finner imidlertid ikke at farens oppfatning her kan tillegges så stor vekt. Testasjonen av tomten til Bent Johansen fremstår ikke som begrunnet i at det var aktuelt for arvingen å bebygge tomten. Farens forutsetning må ha vært at Bent Johansen skulle selge tomten, og at han så skulle beholde salgssummen som en kompensasjon for den tomten Jan Johansen hadde fått i 1975. Tomten er da nå også solgt. Testasjonen av tomten til Bent Johansen fremstår derfor, slik jeg ser det, som en økonomisk kompensasjon. På denne bakgrunn kan jeg vanskelig se at saken kan stå i noen vesentlig annen stilling enn dersom det hadde vært tale om å foreta avkortning i forhold til et tilsvarende pengebeløp tildelt Bent Johansen ved testament.

Etter en samlet vurdering er jeg blitt stående ved at det ikke vil være "openbert urimeleg" å anvende lovens hovedregel. Jeg kan egentlig ikke se at det reelt sett foreligger spesielle forhold i denne saken som tilsier at hovedregelen bør fravikes. De argumenter som trekker i denne retning, vil etter mitt syn nokså ofte foreligge når det - i samsvar med arvelaters ønske - er spørsmål om å foreta avkortning i forhold til forskudd på arv.

Når det så er spørsmål om hvilken verdi tomten hadde da den i 1975 ble overført til Jan Johansen, har Høyesterett etter mitt syn ikke grunnlag for å legge til grunn en høyere verdi enn pristaksten på kr 40.000. Jeg kan ikke se at det er grunn til å anta at avkortningssummen ville blitt satt høyere dersom spørsmålet hadde blitt aktuelt kort tid etter at forskuddet var gitt. Jeg minner om at tomten - som i skjøtet er angitt som "forskudd på arv" - der er oppgitt å ha en verdi på kr 25.000.

Jeg er etter dette kommet til at anken må bli å ta til følge.

Jeg er enig i lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse, og jeg finner at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett. Saken har vært tvilsom og den har gjeldt en problemstilling som ikke tidligere er behandlet av Høyesterett.

Da jeg etter rådslagningen er kjent med at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Aasland: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

Det som er sagt i Oddvar Johansens testament om tomtene i Nygårdsveien må, som fremholdt av førstvoterende, forstås slik at det skal foretas en avkortning i Jan Johansens arv tilsvarende verdien av den gjenværende tomten ved skifteoppgjøret. Etter arveloven §40 2. punktum skal arvelaterens fastsettelse av avkortningssummen legges til grunn dersom den ikke "må reknast for å vere for høg". Jeg er enig med førstvoterende i at bedømmelsen her må bygge på vurderingstemaet i paragrafens 1. punktum, slik at det fastsatte avkortningsbeløpet må anses for å være for høyt dersom man ikke står overfor en situasjon hvor det ville være "openbert urimeleg" å begrense avkortningen overfor Jan Johansen til den verdi tomten han overtok, hadde på overtakelsestidspunktet. Men i motsetning til førstvoterende er jeg kommet til at det i dette tilfelle ville være åpenbart urimelig å begrense avkortningen slik.

Det vil fremgå at jeg ikke er på linje med lagmannsrettens flertall når det antar at "kriteriet i den foreliggende sak ikke (er) om det ville være åpenbart urimelig å legge til grunn verdien av den første tomten på gavetidspunktet, men om den avkortingssummen arvelateren har fastsatt må regnes for å være for høy", og da tydeligvis ut fra en annen norm som ikke er definert i loven. Imidlertid finner jeg det klart at det forhold at arvelateren har truffet uttrykkelig bestemmelse om avkortningssummen, ikke er uten betydning ved avgjørelsen av om det vil være åpenbart urimelig å følge lovens hovedregel. Arvelateren står meget nær til å bedømme hvilken avkortningssum som etter forholdene vil gi en slik likestilling mellom arvingene som er avkortningsreglenes formål. Og dersom arvelaterens fastsettelse av avkortningssummen bærer preg av å være skjedd med et slikt formål for øye, bør hans standpunkt etter min mening ha vekt.

Hvorvidt det må anses åpenbart urimelig å bygge på verdien da arveforskuddet ble gitt, må for øvrig nødvendigvis bero på en skjønnsmessig vurdering i den enkelte sak. Imidlertid kan det nok hentes noen generelle synspunkter fra lovforarbeidene; jeg viser til de uttalelser førstvoterende har gjengitt fra Ot.prp.nr.36 (1968-69) side 168. Det fremgår her at det er tale om en unntaksregel som tenkes gitt en forholdsvis snever rekkevidde. Dette tilsier at det skal ganske sterke grunner til for å fravike verdien da arveforskuddet ble ytet. Men samtidig gir forarbeidene eksempler på situasjoner lovgiveren har hatt for øye ved utformingen av unntaksregelen, og her nevnes "tilfelle hvor arvelateren, åpenbart med sikte på å stille sine livsarvinger likt, har gitt dem gaver og andre forstrekninger til ulike tider". Det fremheves også at i enkelte tilfelle bør endringer i pengeverdien kunne tas i betraktning ved fastsettelsen av avkortningsbeløpet.

I den foreliggende sak sto Oddvar Johansen i 1975 som eier av to nabotomter som i verdi var relativt like. Den tomten som da ble overdratt eldste sønn, Jan Johansen, med uttrykkelig bestemmelse om at den var forskudd på arv, var åpenbart ikke den minst verdifulle, hensett til beliggenheten og til muligheten for oppdeling. Jeg nevner for øvrig at pristaksten på kr 40.000 neppe gir det fulle bilde av tomtens daværende verdi, idet den skulle nyttes som boligtomt og ikke ville være undergitt pristakstplikt som bebygget eiendom. Men dette er ikke vesentlig for mitt syn på saken.

Dersom Jan Johansens påstand fører frem, betyr det at han har mottatt den ene av de to tomtene vederlagsfritt og samtidig kan være med på å dele med sin bror verdien av den andre, kr 550.000, bare med fradrag for et arveforskudd på kr 40.000. Jeg kan ikke se annet enn at et slikt resultat iallfall i utgangspunktet fremtrer som åpenbart urimelig etter alminnelige rettferdsforestillinger, og altså oppfanges av lovens ord. Etter min mening står man dessuten, som jeg allerede har antydet, overfor en slik situasjon som unntaksbestemmelsen i arveloven §40 1. punktum etter lovforarbeidene tar sikte på. Jeg viser videre til at arvelateren, Oddvar Johansen, gjennom sin bestemmelse i testamentet har tilsiktet å fremme en likestilling mellom de to sønnene ved at de overtar hver sin tomt vederlagsfritt. En slik likestilling lot seg, på grunn av prisstigningen siden 1975, ikke gjennomføre uten den avkortning som følger av testamentet. At Bent Johansen, i motsetning til broren, ikke selv kunne nyttiggjøre seg tomten som boligtomt, bør etter min mening ikke stille ham i noen svakere stilling ved anvendelsen av avkortningsreglene.

De forhold jeg her har fremhevet, tilsier etter min mening at det i denne sak må foreligge spesielle forhold for ikke å følge arvelaterens bestemmelse om avkortningsbeløpet. Etter min mening foreligger det ikke tilstrekkelig sterke grunner for en slik tilsidesettelse av bestemmelsen i testamentet.

Jeg kan således ikke legge avgjørende vekt på Jan Johansens anførsel om at han overtok tomten og bebygde den for at han og hans familie kunne være i nærheten av hans foreldre og bistå moren under hennes sykdom. Hans fremstilling på dette punkt er omtvistet, men selv om den skulle være riktig, kan jeg ikke se at forholdet kan tillegges vesentlig betydning ved fastsettelsen av arveforskuddets verdi. Heller ikke kan jeg se at vurderingen i vesentlig grad kan påvirkes av Jan Johansens etterfølgende disposisjoner over eiendommen. Jeg tiltrer førstvoterendes alminnelige syn på betydningen av disse disposisjoner, dog slik at jeg ikke vil tillegge det noen betydning at Jan Johansen i 1983 solgte sin eiendom og anskaffet en annen bolig. Det likhetssynspunkt som er sentralt ved anvendelsen av avkortningsreglene, gjør seg etter min mening like sterkt gjeldende selv om arveforskuddet senere er investert i en annen eiendom. Når det særskilt gjelder omkostningene til omlegging av adkomsten, er de faktiske forhold delvis omtvistet mellom partene, og jeg kan under ingen omstendighet se at det her er tale om forhold som endrer bildet på avgjørende måte.

Det har under henvisning til synspunkter i lagmannsrettsdommen i Rt-1949-49 vært reist spørsmål om Oddvar Johansens adgang til å forhøye avkortningsbeløpet under enhver omstendighet må være begrenset til hans egen andel av uskifteboet. Slik jeg ser det, kunne en slik betraktning være relevant dersom en uttrykkelig bestemmelse fra arvelaterens side hadde vært et vilkår for å forhøye avkortningsbeløpet. Men når Oddvar Johansens standpunkt bare inngår som et moment i vurderingen, kan jeg ikke se at det blir plass for denne problemstilling.

Jeg er etter dette kommet til at lagmannsrettens dom må stadfestes så langt anken er henvist til Høyesterett. Avgjørelsen har voldt tvil, og jeg ser saksomkostningsspørsmålet på samme måte som førstvoterende.

Jeg stemmer for denne dom :

1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkter 1 og 3, stadfestes.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Aarbakke: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Tjomsland.

Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Aasland.

Dommer Christiansen: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom :

1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkter 1 og 3, stadfestes.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.