HR-1996-415-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-10-31 |
| Publisert: | HR-1996-00415s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00415S , jnr 409/1996 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aasland, Backer, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §317, Straffeprosessloven (1981) §171, §184, §185, §388 |
A er av Oslo politikammer siktet for overtredelse av straffeloven §317 første ledd. 22 oktober 1996 begjærte påtalemyndigheten ham varetektsfengslet i medhold av straffeprosessloven §184, jf §185, jf §171 første ledd nr 2.
Oslo forhørsrett avsa 22 oktober 1996 kjennelse med slik slutning:
"Begjæring om varetektsfengsling tas ikke til følge."
Påtalemyndigheten påkjærte kjennelsen og kjæremålet ble gitt oppsettende virkning.
Borgarting lagmannsrett avsa kjennelse 24 oktober 1996 med slik slutning:
"A, født xx.xx.1959, blir å holde i varetekt inntil retten eller påtalemyndigheten bestemmer noe annet, dog ikke utover tirsdag 5 november 1996.
I samme periode undergis han brev- og besøkskontroll"
A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg i medhold av straffeprosessloven §388 nr 2. I kjæremålserklæringen, som er utformet av hans forsvarer, er anført at verken siktede eller forsvareren er gjort kjent med påtalemyndighetens støtteskriv av 22 oktober 1996 og derfor ikke har hatt anledning til å imøtegå anførslene i dette. Det anføres at dette er en saksbehandlingsfeil som kan ha hatt betydning for resultatet og som medfører at Borgarting lagmannsretts kjennelse må oppheves.
A har nedlagt slik påstand:
"Borgarting lagmannsretts kjennelse av 24.10.96 i kjæremålssak nr. LB-1996-02882 M oppheves."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet, men har ikke fremkommet med merknader.
Da det av kjæremålserklæringen fremgikk at forsvareren ennå ikke hadde mottatt kopi av påtalemyndighetens støtteskriv, ble kopi av støtteskrivet sendt ham fra Høyesteretts kontor for mulige tilleggsbemerkninger. Forsvareren har fastholdt anførslene i kjæremålserklæringen.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling, som utvalget kan prøve ved et videre kjæremål, jf straffeprosessloven §388 nr 2.
Det fremgår av forhørsrettens rettsbok at den møtende aktor påkjærte rettens kjennelse på stedet. Videre heter det:
"Aktor opplyser at påtalemyndigheten vil sende støtteskriv.
Forsvareren ba om at dette i tilfellet skjedde så raskt som mulig, f. eks. innen kl. 09.30 onsdag 23.10, og pr. telefax med kopi til forsvarer."
Støtteskriv, datert 22 oktober 1996, ble fra Oslo politikammer sendt lagmannsretten 23 oktober kl 0752. Det heter i støtteskrivet at forsvareren er kjent med påtalemyndighetens kjæremål og at en kopi av støtteskrivet er sendt hans kontor. Imidlertid må det legges til grunn at forsvareren ikke mottok støtteskrivet.
Med telefax til lagmannsretten samme dag kl 10.45 innga forsvareren bemerkninger til lagmannsretten i anledning av kjæremålet. Det heter her blant annet:
"Møtende aktor påkjærte kjennelsen, og kjæremålet ble inngitt oppsettende virkning. Det vises til hva som ble protokollert om støtteskriv etc.
Da undertegnede forsvarer for siktede i dag skal møte i hovedforhandling i annen sak, har jeg ikke anledning til å avvente eventuelt støtteskriv fra politiet. Disse bemerkninger fremkommer derfor på bakgrunn av prosedyren i forhørsretten.
1. Jeg bemerker for øvrig at forhørsrettens dataanlegg i går sviktet slik at jeg ikke fikk utskrift av kjennelsen. Anførslene her gis således på grunnlag av hva jeg erindrer fra opplesningen.
2. Jeg ber fremfor om raskest mulig behandling av kjæremålet, jfr. min protokollerte forutsetning om at støtteskriv fra politiet må sendes lagmannsretten tidligst mulig i i formiddag.
Kopi av dette brev sendes Oslo politikammer v/pfm John Anders Hasle pr. telefax, med samtidig oppfordring om å besørge at lagmannsretten kan behandle saken i dag."
Skrivet fra forsvareren inneholder ellers argumentasjon i tilknytning til spørsmålene om det foreligger bevisforspillelsesfare og om varetektsfengsling vil være et uforholdsmessig inngrep, dvs de spørsmål som er drøftet i forhørsrettens kjennelse.
Lagmannsretten uttaler i sin kjennelse at påtalemyndigheten har inngitt støtteskriv til kjæremålet datert 22 oktober 1996, og at forsvareren har inngitt tilsvar datert 23 oktober 1996. Retten må således uriktig ha trodd at forsvareren hadde mottatt støtteskrivet fra påtalemyndigheten, og at skrivet fra forsvareren var et tilsvar til dette.
Selv om det lagmannsretten her uttaler, må bygge på en misforståelse, er utvalget i tvil om det objektivt sett kan sies å være begått en saksbehandlingsfeil ved at lagmannsretten avsa kjennelse uten å innhente mulige bemerkninger fra forsvareren til påtalemyndighetens støtteskriv. Slik skrivet fra forsvareren er utformet, ligger det nær å forstå det slik at forsvareren forutsetter at det kan komme støtteskriv fra påtalemyndigheten, men at dette ikke bør forsinke lagmannsrettens avgjørelse. Det må da selvsagt anses underforstått at dette bare gjelder dersom det ikke fremkommer noe nytt av betydning i støtteskrivet. Som utvalget straks skal komme tilbake til, synes støtteskrivet ikke å bringe frem noe nytt.
Utvalget finner det imidlertid ikke nødvendig å ta noe bestemt standpunkt til om det foreligger en saksbehandlingsfeil. Forutsetningen for at en slik feil skal lede til opphevelse, er at det kan antas at den kan ha hatt betydning for avgjørelsens innhold. Det er nok så at det ikke kan stilles store krav til sannsynligheten for at en feil kan ha hatt betydning, når siktede er blitt avskåret fra å imøtegå anførsler fra påtalemyndighetens side. Men i den foreliggende sak kan utvalget ikke se at en mulig feil kan ha hatt betydning. Forsvareren var klar over at påtalemyndigheten hadde inngitt kjæremål, og har på siktedes vegne inngitt bemerkninger til kjæremålet, tydeligvis basert på det som ble anført av påtalemyndigheten i forhørsretten og som forsvareren således kjente til. Slik utvalget oppfatter det, kan det meget kortfattede støtteskriv fra påtalemyndigheten ikke inneholde noe nytt i forhold til det som ble anført for forhørsretten. Det bemerkes at det heller ikke er uttalt noe fra forsvarerens side om dette etter at han mottok støtteskrivet.
Utvalget finner etter dette at kjæremålet må bli å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.