HR-1996-426-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-11-05 |
| Publisert: | HR-1996-00426s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00426S , jnr 417/1996. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aasland, Backer, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §172, §184, Straffeloven (1902) §162, EMK (1999), EMK (1999), §171, §185, §388 |
A, født xx.xx.1962, ble ved Oslo forhørsretts kjennelse av 19 juni 1996 varetektsfengslet frem til 3 juli 1996 i medhold av straffeprosessloven §184 jf §185 jf §171 første ledd nr 2. Han er av Oslo politikammer siktet for overtredelse av straffeloven §162 første ledd jf tredje ledd jf femte ledd og straffeloven §162 annet ledd jf første ledd jf femte ledd. Fengslingsfristen er senest ved forhørsrettens kjennelse av 9 oktober 1996 forlenget til 6 november 1996. Som fortsatt grunnlag for fengslingen ble straffeprosessloven §172 anvendt. A påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett som 16 oktober 1996 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagmannsrettens fortolkning av straffeprosessloven §172 er uriktig. Det totale fravær av umiddelbarhet og kontradiksjon er tillagt for liten vekt. Dette medfører at lovens meget strenge beviskrav ikke kan anses oppfylt. Det vil i den foreliggende situasjon være snakk om en meget langvarig varetektsfengsling. Sett på denne bakgrunn anføres videre at lagmannsrettens avgjørelse strider mot den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6 nr 3 bokstav d. Fengsling vil i realiteten innebære en betydelig foregrepet soning.
Det anføres videre at rettshåndhevelsessynspunktet er tillagt for stor vekt i saken. Selv om saken er alvorlig nok, finnes det en rekke eksempler på langt alvorligere saker. Det at siktelsen gjelder forhold flere år tilbake i tid, samt at siktede i mellomtiden har fått et barn som han har hatt nær kontakt med, må tillegges betydning ved vurderingen. Avslutningsvis anføres at fortsatt fengsling fram til hovedforhandling i byretten og sannsynligvis i lagmannsretten må antas å være meget langvarig. Dersom siktede holdes fortsatt fengslet, vil hans kontakt med sin 1 1/2 år gamle sønn i realiteten bli brutt. I den alder barnet nå er i, vil dette kunne få meget negative følger for forholdet mellom far og sønn senere i livet.
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Det foreligger et videre kjæremål og utvalgets kompetanse er derfor begrenset etter straffeprosessloven §388. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §172 feil. Det vesentlige av det som er anført i forbindelse med bruken av denne lovbestemmelse, går på den konkrete lovanvendelse, som utvalget ikke kan prøve.
Forholdet til Menneskerettighetskonvensjonen artikkel 6 nr 3 bokstav d er først tatt opp i kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Utvalget kan etter omstendighetene ikke se at det var noen feil av lagmannsretten ikke av eget tiltak å drøfte forholdet til denne bestemmelse.
Det som er anført om at fortsatt fengsling må anses som et uforholdsmessig inngrep, ligger utenfor utvalgets begrensede kompetanse.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.