HR-1996-46-B - Rt-1996-654
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-05-07 |
| Publisert: | HR-1996-00046-B - Rt-1996-654 (201-96) |
| Stikkord: | (Hangangur-dommen), Strafferett, Fiskerirett, Vold mot kystvakten, Straffelovens virkekrets, Lovanvendelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål lovligheten av trålfiske og om skudd rettet mot offentlig tjenestemann ble rammet av Straffeloven (1902) § 127.
Bakgrunnen for saken var at kystvakten hadde forsøkt å kutte trålen til en utenlandsk fisketråler, hvoretter førstestyrmannen avfyrte skudd mot kystvakten. Høyesterett kom til at avfyringen av skuddet i retning av tjenestemennene måtte anses som vold, selv om hensikten bare var å skremme. |
| Saksgang: | Nord-Troms herredsrett 17.11.1994 - Høyesterett HR-1996-00046B, snr 75/1995 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (førstestatsadvokat Tormod Bakke) mot 1. A, 2. B, 3. X Corporation INC (advokat John A Rein - til prøve) |
| Forfatter: | Aasland, Aarbakke, Schei, Skåre, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §127, §12, §128, §13, §48a, §48b, Økonomiske soneloven (1976) §8, §10, §3, §9, Svalbardloven (1925) §2, Saltvannsfiskeloven (1983) §46, §47 |
Denne saken knytter seg til hendelser som fant sted 5 august 1994. Tråleren "X II", tilhørende rederiet X Corporation INC og registrert i den mellomamerikanske republikken Belize, drev fiske etter norsk arktisk torsk nordøst for Bjørnøya, innenfor fiskevernsonen ved Svalbard. Norske fiskerimyndigheter anså dette fisket som ulovlig, og det ble besluttet at Kystvakten skulle forsøke å stanse fisket ved å kutte trålen. Operasjonen skulle gjennomføres ved at det fra kystvaktskipet KV "Senja" ble satt ut en lettbåt, og mannskapet på denne skulle feste en klips til trålvaieren for å hindre eller forsinke trekkingen av trålen. Derved ville KV "Senja" kunne nå frem til "X II" mens trålen ennå var ute, og få gjennomført kutting av trålvaierne.
Lettbåten "Sjøbjørn" hadde tre tjenestemenn om bord. Båten førte norsk flagg og var tydelig merket KYSTVAKT. Da de kom frem til "X II", festet de et klips til trålvaieren på styrbord side. Under lettbåtens videre manøvrering falt imidlertid klipset av, og de la seg da bak "X II" i en avstand av ca 30 meter. Mens de lå her, avfyrte førstestyrmannen på "X II", A, et skudd med hagle. Skuddet traff vannflaten ca 2 meter fra "Sjøbjørn". Hensikten med skuddet var ikke å treffe båten, men å skremme tjenestemennene bort. Som følge av skyteepisoden gikk "Sjøbjørn" tilbake til KV "Senja".
Denne episoden fant sted litt over klokken 0100. Samme dag ca klokken 1300, etter å ha mottatt ordre fra operativ kommando i Norge om å oppbringe "X II" og føre den til Tromsø for videre etterforskning av skyteepisoden, gikk KV "Senja" frem til "X II" og tok radiokontakt med tråleren. Det ble gitt ordre om at tråleren skulle stoppe og slippe Kystvakten om bord, og det ble sagt at dette var på grunn av skyteepisoden. Skipperen på "X II", B, nektet å etterkomme ordren. Etter å ha konferert med rederiet, fastholdt han nektelsen og gikk mot Island. Som følge av nektelsen ble det avfyrt varselskudd, og senere skudd med kalde granater. Det endte med at B besluttet å stanse tråleren, som ble bordet av Kystvakten og ført til Tromsø. Under den etterforskning som fulgte, ble A varetektsfengslet i 5 dager.
Statsadvokatene i Troms og Finnmark tok 9 august 1994 ut tiltale mot A for vold mot offentlig tjenestemann, straffeloven §127. Videre utferdiget Troms politikammer forelegg mot B og mot rederiet for overtredelse av lov om Norges økonomiske sone §8 jf forskrift om fiskevernsone ved Svalbard §5 ved at "X II" hadde nektet å stanse for inspeksjon. For rederiet var det tale om foretaksstraff, jf straffeloven §48a og §48b. Foreleggene ble ikke vedtatt, og saken mot skipperen og rederiet ble sendt Nord-Troms herredsrett til pådømmelse sammen med saken mot A.
Nord-Troms herredsrett avsa 17 november 1994 dom med slik domsslutning:
"1 a). A, født xx.xx.1953, dømmes for overtredelse av straffeloven §127 første ledd, 1. straffalternativ, til ubetinget fengsel i 30 dager. Til fradrag i straffen går 5 dager for utholdt varetekt.
b). Saksomkostninger idømmes ikke.
2. B frifinnes for overtredelse av økonomiske soneloven §8, jfr. forskrift om fiskevernsone ved Svalbard §1, jfr. §5.
3. Rederiet X Corporation INC v/styrets formann frifinnes for overtredelse av økonomiske soneloven §8, jfr. forskrift om fiskevernsone ved Svalbard §1, jfr. §5, jfr. straffeloven §48a og §48b."
Om det nærmere saksforhold og domfeltes personlige forhold viser jeg til domsgrunnene.
Dommen er påanket til Høyesterett både av A og av statsadvokatene i Troms og Finnmark. Anken fra A gjelder saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen. Påtalemyndighetens anke er rettet mot frifinnelsen av B og X Corporation INC, og gjelder lovanvendelsen, subsidiært saksbehandlingen. Påtalemyndigheten erklærte også anke til skjerpelse av straffen for A, men denne anken er frafalt.
Saken er for Høyesterett blitt behandlet i sammenheng med straffesak mot Sigurd Haraldsson med flere, med de samme dommere og med advokatene i begge saker til stede under den vesentlige del av ankeforhandlingene. Jeg viser til rettens dom av i dag i lnr 45B/1996 (Rt-1996-624), hvor det blant annet er gitt en nærmere redegjørelse om fiskevernsonen ved Svalbard, og om enkelte andre forhold som er av betydning i begge saker.
Ankene reiser en rekke spørsmål, og jeg finner det praktisk at jeg behandler dem ett for ett med en samlet gjennomgåelse av partenes anførsler og av mitt eget syn. Så langt spørsmålene er av betydning i forhold til begge anker, har A, B og rederiet - jeg betegner dem heretter for korthets skyld som de tiltalte - felles anførsler.
Har fiskevernsonen internrettslig hjemmel?
De tiltalte hevder under henvisning til Svalbardloven §2 annet ledd at fiskevernsonen mangler internrettslig hjemmel. De har for så vidt sluttet seg til den argumentasjon som ble gjort gjeldende av de domfelte i HR-1996-00045 B.
Anførselen kan ikke føre frem, jf Høyesteretts begrunnelse i den saken.
Drev "X II" ulovlig fiske?
De tiltalte hevder at det fiske "X II" drev, ikke var forbudt etter de regler som på den tid gjaldt for fiskevernsonen, mens påtalemyndigheten er av motsatt oppfatning. Jeg skal først gjennomgå de relevante regler.
Forskrift om fiskevernsone ved Svalbard - vernesoneforskriften - fastsatt ved kongelig resolusjon 3 juni 1977, fastslår i §2 at bestemmelsene i loven av 17 desember 1976 nr 91 om Norges økonomiske sone §3 - som setter forbud for utlendinger mot fiske - foreløpig ikke kommer til anvendelse i fiskevernsonen. Vernesoneforskriften §3 gir Fiskeridepartementet fullmakt til å fastsette visse reguleringer. Etter §3 første ledd nr 3, slik den lød på den aktuelle tid, kunne departementet fastsette "Største årlige tillatte fangstmengde for hvert enkelt fiskeslag". Med hjemmel i denne bestemmelsen ble det 17 juni 1994 fastsatt forskrift om regulering av torskefiske i fiskevernsonen ved Svalbard i 1994. Forskriften har følgende innhold:
"§1. Innenfor rammen av fastsatt største fangstmengde for norsk arktisk torsk, fastsettes en største andel av denne fangstmengden for fiske i fiskevernsonen ved Svalbard i 1994 til 28000 tonn. Utover dette kvantum tillates ikke fiske av norsk arktisk torsk i fiskevernsonen ved Svalbard.
§2. Unntatt fra forbudet i §1 er fiske med fartøy med adgang til fiske av norsk arktisk torsk i Norges økonomiske sone. Fiske i vernesonen kan etter dette unntak kun finne sted innenfor rammen av de fastsatte kvoter av norsk arktisk torsk, og skal komme til fradrag i disse. Innblanding av norsk arktisk torsk i andre fiskerier på inntil 10% er unntatt fra forbudet i §1."
Jeg innskyter at lignende forskrifter - med varierende fangstmengder - hadde vært fastsatt hvert år siden 1986. Den fangstbegrensning som er oppstilt i forskriftens §1, har vært betegnet som tredjelandskvoten, fordi unntaket i §2 vesentlig fikk anvendelse i forhold til fartøyer fra Norge og Russland.
Det var således forskriften av 17 juni 1994 som gjaldt på det tidspunkt som er aktuelt i vår sak. Ved kongelig resolusjon av 12 august 1994 fikk imidlertid vernesoneforskriften en tilføyelse, idet §3 første ledd nr 4 skulle lyde:
"Bestemmelser om hvilke lands fartøy som har adgang til drive fiske."
Samme dag ble det gitt en ny forskrift om regulering av torskefiske ved Svalbard i 1994, hvor den såkalte tredjelandskvoten fremdeles er fastsatt til 28.000 tonn, men hvor det er presisert at bare fartøy fra land som tradisjonelt har fisket norsk arktisk torsk i vernesonen ved Svalbard kan fiske innenfor dette kvantum. Det presiseres i forskriften at dette er fartøyer fra EU, Færøyene og Polen.
De tiltalte fremhever at forskriften av 17 juni 1994 bare fastsatte største samlede fangstmengde for fartøyer fra tredjeland, men ikke inneholdt noe forbud mot fiske fra andre tredjeland enn EU-land, Færøyene og Polen. Hjemmelsgrunnlaget for forskriften ga heller ikke adgang til å oppstille noe slikt forbud. De tiltalte mener å finne bekreftelse for sitt syn i de forskriftsendringer som fant sted 12 august 1994, og som var foranlediget av "X II"-saken.
Påtalemyndigheten gjør gjeldende at reglene også før 12 august 1994 var slik å forstå at bare fartøyer fra land som tradisjonelt hadde fisket norsk arktisk torsk i vernesonen ved Svalbard, hadde adgang til å drive slikt fiske. Det var alminnelig kjent at tredjelandskvoten i praksis var fordelt. Når det er etablert et kvotesystem, må fartøyet være tildelt andel i kvoten for å kunne drive fiske. Det vises for øvrig til de folkerettslige regler om kyststatens suverenitet innenfor økonomiske soner, slik reglene er kommet til uttrykk i FNs havrettskonvensjon av 10 desember 1982 artikkel 56. Ytterligere vises til at "X II" er registrert i Belize, som ikke har tiltrådt Svalbardtraktaten.
Jeg bemerker at etter legalitetsprinsippet må et forbud mot det aktuelle fisket ha hjemmel i formell lov eller i forskrift gitt med hjemmel i formell lov. Dette må gjelde også i forhold til fiske utøvet av utlendinger. En folkerettslig adgang til å forby slikt fiske kan ikke erstatte manglende hjemmel i norsk intern rett.
Forskriften av 17 juni 1994 om regulering av torskefiske i fiskevernsonen ved Svalbard i 1994 fastsetter den samlede fangstmengde for tredjeland til 28.000 tonn. Etter ordlyden er imidlertid ikke denne kvoten begrenset til bestemte tredjeland. Det er nok så at det da forskriften ble gitt, var forutsatt en begrensning til de land som tradisjonelt hadde drevet slikt fiske, men jeg har vanskelig for å se at en slik forutsetning er tilstrekkelig som hjemmel for et forbud i forhold til andre lands fartøyer. Dertil kommer at hjemmelsgrunnlaget man dengang hadde for forskriften, etter min mening taler mot at det overhodet var adgang til å etablere et slikt forbud. Utgangspunktet etter vernesoneforskriften §2 var at det foreløpig ikke gjaldt noe forbud mot utlendingers fiske i vernesonen. Bestemmelsen i §3 nr 3 om adgang til å fastsette største årlig tillatte fangstmengde for hvert fiskeslag kan da vanskelig oppfattes som hjemmel for å gi særskilte regler om forbud mot fiske fra utlendingers side.
Når forskriften av 17 juni 1994 og hjemmelsgrunnlaget for forskriften ses i sammenheng, er det etter min mening ikke tilstrekkelig grunnlag for å anse fisket fra "X II" som ulovlig ut fra de regler som dengang gjaldt.
Lovligheten av Kystvaktens forsøk på å kutte trålen.
Herredsretten har ikke tatt standpunkt til om det fisket "X II" drev i vernesonen, var ulovlig. Imidlertid drøfter retten om Kystvakten hadde lovlig adgang til å forsøke å kutte trålen, og konkluderer slik:
"Rettens konklusjon blir at etter norske internrettslige regler må det kreves hjemmel i lov for at kystvakten kan gå til et så alvorlig inngrep overfor et fiskefartøy - norsk eller utenlandsk - som det å kutte trålen innebærer. I alle fall må det være så når det ikke er forutsetningen at inngrepet skal etterfølges av en vanlig straffesak. Slik lovhjemmel foreligger etter rettens syn ikke. Man kan heller ikke med grunnlag i analogislutninger fra politiets generalfullmakt til å opprettholde ro og orden komme til at det finnes en form for sedvanemessig rettsgrunnlag til å foreta trålkutt i en situasjon som den retten har til behandling. Retten vil presisere at man ikke har tatt standpunkt til om det i alle sammenhenger vil være nødvendig med uttrykkelig lovhjemmel før det kan komme på tale med kutting av trål som et ledd i kystvaktens kontroll og håndheving av fisket etter kap. IX i SFL."
Påtalemyndigheten er sterkt uenig i det syn herredsretten her gir uttrykk for, og har uttrykt ønske om at Høyesterett tar standpunkt til spørsmålet. Etter påtalemyndighetens oppfatning har Kystvakten lovhjemmel for å gripe til kutting av trålen ved alvorligere tilfelle av ulovlig fiske. En slik hjemmel følger av saltvannsfiskeloven §46. Første ledd fastslår at Kystvaktens tjenestemenn har politimyndighet når det gjelder håndheving av blant annet loven om Norges økonomiske sone, og etter fjerde ledd kan Kystvakten treffe de tiltak som trengs for å opprettholde ro og orden på fiskefeltet. Det gis her anvisning på en forholdsmessighetsbetraktning. I forhold til "X II" var inngrepet ikke uforholdsmessig; tråleren ble oppdaget for tolvte gang under fiske i vernesonen. Subsidiært hevdes at Kystvakten på ulovhjemlet grunnlag må kunne gripe inn med kutting av trålen for å stanse en ulovlig virksomhet, både ut fra en parallell med politiets generalfullmakt og ut fra kyststatens rett til å håndheve sin suverenitet. Det fremheves at sterke reelle hensyn taler for at det må være adgang til bruk av trålkutting som tvangsmiddel.
De tiltalte tiltrer herredsrettens syn, og har for øvrig særlig fremholdt at forsøket på trålkutting i det foreliggende tilfelle fremtrådte som en form for straffereaksjon, som må kreve uttrykkelig lovhjemmel.
Jeg bemerker at når herredsretten fant grunn til å ta standpunkt til spørsmålet om lovligheten av forsøket på å kutte trålen, må det ha vært fordi dette kunne tenkes å få betydning for lovanvendelsen i relasjon til tiltalen etter straffeloven §127, og i alle fall ville kunne innvirke på straffutmålingen. Når jeg er kommet til at "X II" ikke drev ulovlig fiske, følger det imidlertid allerede av dette at Kystvaktens aksjon var objektivt sett uberettiget. Jeg kan da ikke se at spørsmålet om det kreves lovhjemmel for at Kystvakten skal kunne gripe til kutting av trål, kan få noen betydning for avgjørelsen av ankesaken. Selv om jeg innser at det er tale om et rettsspørsmål av atskillig betydning, finner jeg under disse omstendigheter ikke å burde gå nærmere inn på spørsmålet. Jeg nøyer meg med å gi uttrykk for det syn at uansett hva som på dette området måtte følge av legalitetsprinsippet, må det være ønskelig at lovgiveren tar spørsmålet om lovregulering opp til vurdering.
Anken fra A - straffeloven anvendelse i vernesonen.
Jeg går nå over til å behandle domfellelsen av A etter straffeloven §127. Forsvareren for Høyesterett har som en ny anførsel gjort gjeldende at saken mot A skulle vært avvist fordi det ikke forelå gyldig påtale. Det er vist til at det påtalte forhold fant sted i vernesonen, og at det dermed ikke er tale om handling foretatt "i riket" i forhold til straffeloven §12 nr 1. Handlingen må anses foretatt i utlandet av utlending, jf §12 nr 4. Riktignok hører overtredelse av §127 med blant de overtredelser som her er oppregnet og hvor norsk straffelov får anvendelse, men det følger av §13 første ledd at forfølgning bare kan reises etter beslutning av Kongen. Slik beslutning foreligger ikke, og saken må således avvises. - Det bestrides at §12 annet ledd kan få anvendelse.
Påtalemyndigheten aksepterer at vernesonen ikke er "i riket" i forhold til §12 nr 1, og likeledes at det ikke foreligger gyldig påtale etter §12 nr 4 jf §13 første ledd. Imidlertid hevdes det at §12 annet ledd må være avgjørende. Den nærmere begrunnelse vil fremgå av mine egne bemerkninger, idet jeg er enig med påtalemyndigheten på dette punkt.
Jeg innskyter at reelle hensyn i og for seg kunne tale for å gi straffeloven §12 nr 1 anvendelse på handlinger som er begått i vernesonen og retter seg mot tjenestemenn som utøver norsk jurisdiksjon, jf således Straffelovkommisjonens bemerkninger i NOU 1984:31 side 8 og side 37. Men det er ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette.
Straffeloven §12 annet ledd har denne ordlyd:
"I tilfelle, hvor en handlings straffbarhet avhenger eller påvirkes av en inntrådt eller tilsiktet virkning, betraktes handlingen som foretatt også der hvor virkningen er inntrådt eller tilsiktet framkaldt."
Det skudd A avfyrte, tok sikte på å skremme bort de tjenestemenn som befant seg om bord på "Sjøbjørn". Etter §12 nr 1 bokstav d omfatter lovens uttrykk "i riket" norsk fartøy i åpen sjø, og tjenestemennene befant seg således "i riket" i lovens forstand. Bestemmelsen stiller ikke bestemte krav til fartøyets størrelse, jf blant annet Bratholm og Matningsdal, Straffeloven med kommentarer, første del side 34.
Jeg finner at man står overfor et tilfelle hvor straffbarheten av As handling påvirkes av en inntrådt eller tilsiktet virkning. Bestemmelsen i §12 annet ledd er ikke knyttet til noen bestemt kategori av straffebud, men må kunne anvendes når den inntrådte eller tilsiktede virkning av handlingen i det konkrete tilfelle knytter seg til et annet sted enn der handlingen ble foretatt. Videre finner jeg at virkningen må anses inntrådt eller tilsiktet om bord i "Sjøbjørn", hvor de tjenestemenn befant seg som A tok sikte på å skremme bort ved avfyringen av skuddet. Forsvareren har anført at en slik anvendelse av §12 annet ledd virker kunstig, men jeg kan ikke se annet enn at resultatet har støtte både i lovens ord og i reelle hensyn.
Lovanvendelsen etter straffeloven §127.
Straffeloven §127 rammer "Den, som ved Vold søger at formaa en offentlig Tjenestemand til at foretage eller undlade en Tjenestehandling eller at hindre ham under en saadan".
A hevder at domfellelsen etter §127 bygger på uriktig lovanvendelse, subsidiært at domsgrunnene er mangelfulle.
For det første hevdes det at forsøket på å kutte trålen ikke kan anses som en tjenestehandling i lovens forstand. Kystvaktens forsøk på å kutte trålen var ulovlig. Straffeloven §127 må forstås slik at det ikke foreligger en tjenestehandling når tjenestemannen mangler kompetanse til å utøve den myndighet som det gjelder.
Videre hevdes at det ikke foreligger vold. Det dreide seg om et skremmeskudd, som vel kan anses som en trussel om vold, men som ikke i seg selv kan anses som voldsutøvelse. Trusler mot offentlig tjenestemann kan etter omstendighetene rammes av §128, men i vår sak støter også anvendelsen av denne bestemmelsen på innvendinger.
Endelig anføres det at det ikke fremgår av domsgrunnene hvilken tjenestehandling A grep inn i. Tjenestemennenes forsøk på å kutte trålen var oppgitt, og tjeneste handlingen var dermed avsluttet. Det fremgår ikke av domsgrunnene at tjenestemennene om bord på "Sjøbjørn" var i ferd med noen tjenestehandling da skuddet ble avfyrt.
Påtalemyndigheten hevder at lovanvendelsen er riktig og at domsgrunnene er tilstrekkelige.
Jeg finner at angrepet på lovanvendelsen og domsgrunnene ikke kan føre frem.
Forsøket på å kutte trålvaierne må etter min mening anses som en tjenestehandling, uansett om aksjonen bygde på den uriktige oppfatning at "X II" drev ulovlig fiske, og uansett om det krevdes lovhjemmel for et slikt tiltak, det spørsmål jeg ikke har tatt standpunkt til. Tjenestemennene handlet pliktmessig innenfor det oppdrag de var beordret til å vareta, og jeg finner det klart at offentlige tjenestemenn i en slik situasjon må ha det vern som følger av straffeloven §127 selv om det skulle vise seg at hjemmelsgrunnlaget for myndighetsutøvelsen svikter. Når det oppstilles som et vilkår for anvendelsen av §127 at tjenestemannen i det hele har kompetanse til å utøve den slags myndighet som det gjelder, jf Andenæs, Alminnelig strafferett, tredje utgave side 157, tar det åpenbart sikte på helt andre situasjoner enn den som forelå i vår sak.
Jeg tilføyer at herredsrettens dom ikke er angrepet for så vidt retten har funnet at det ikke forelå berettiget nødverge.
Etter min mening må avfyringen av skuddet i retning av tjenestemennene anses som vold selv om hensikten bare var å skremme. Jeg finner det for så vidt tilstrekkelig å vise til herredsrettens begrunnelse.
Det kan vel være så at herredsretten ikke har uttalt seg uttrykkelig om hvilken tjenestehandling tjenestemennene var i ferd med da skuddet ble avfyrt. Jeg kan imidlertid ikke se at dette har noen betydning. Hva enten tjenestemennene forberedte et nytt forsøk på å feste klips på trålvaieren, eller om de bare lå der for å observere fisket fra "X II", var det i alle fall tale om utøvelse av tjeneste som tillå dem, og som skuddet hadde til formål å få dem til å avbryte.
Straffutmålingen.
Som før nevnt, har påtalemyndigheten frafalt anken over straffutmålingen. Aktor har begrunnet dette med den lange tid som er gått siden det straffbare forhold. Etter påtalemyndighetens oppfatning må det imidlertid reageres med ubetinget fengselsstraff. Forsvareren har hevdet at straffen bør gjøres betinget. Det er særlig vist til at det dreier seg om en meget spesiell overtredelse av straffeloven §127, hvor formålet var å stanse en ulovlig aksjon som ville ha påført tråleren et betydelig tap. Videre er blant annet vist til tidsforløpet og til at det straffbare forhold allerede har medført fem dagers varetektsfengsel.
Jeg er kommet til at også anken over straffutmålingen må forkastes.
Det er uten videre klart at avfyringen av skudd i retning av tjenestemennene på "Sjøbjørn" er et alvorlig forhold, selv om hensikten ikke var å treffe, men å skremme. Som påpekt av herredsretten, var skuddet, som traff i en avstand av to meter fra båten, i høy grad farlig. Hovedspørsmålet ved straffutmålingen er hvilken vekt som skal legges på at Kystvaktens aksjon mot "X II" objektivt sett var uberettiget. Det er allerede lagt vekt på dette når fengselsstraffen ikke settes høyere enn til 30 dager, og jeg kan ikke se at det er grunnlag for å gjøre den betinget. Situasjonen da skyteepisoden fant sted, var at det forelå en uavklart tvist om adgangen til å fiske i vernesonen. Norske fiskerimyndigheter mente at fisket fra "X II" ikke var lovlig, og tjenestemennene i Kystvakten handlet - som jeg tidligere har fremhevet - pliktmessig til håndhevelse av den norske jurisdiksjon innenfor området. Å utsette dem for en slik fare som skuddet medførte, var i høy grad utilbørlig uten hensyn til hva som måtte være den rette rettslige bedømmelse i konflikten om fisket. Som fremhevet av herredsretten, forelå det heller ikke noen akutt situasjon da skuddet ble avfyrt.
Jeg kan heller ikke se at de forhold som ellers er påberopt av forsvareren, gir tilstrekkelig grunnlag for å endre herredsrettens straffutmåling.
Saken mot B og rederiet.
Som før nevnt gjaldt tiltalen mot skipperen og rederiet overtredelse av §8 i lov om Norges økonomiske sone, jf vernesoneforskriften §5 ved at skipperen nektet å stanse for inspeksjon. Vernesoneforskriften §5, som for øvrig ikke er helt riktig gjengitt i tiltalen inntatt i herredsrettens dom, har denne ordlyd:
"I samband med norske myndigheters håndhevelse av de bestemmelser som gjelder i fiskevernsonen plikter fartøy som driver fiske eller fangst i sonen å bistå ved inspeksjoner om bord, derunder å sørge for at inspektører uten hindringer gis adgang til oppbevaringsrom for fisk og fiskeprodukter."
For den videre drøftelse er det også nødvendig å gjengi lov om Norges økonomiske sone §8 første og annet ledd:
"Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov eller medvirker til det, straffes med bøter.
På samme måte straffes den som ved utøvelse av virksomhet som faller inn under bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov, unnlater å følge pålegg gitt av Kystvakten, yte pliktig bistand eller gi nødvendige opplysninger m.m., eller ved beskadigelse eller oppgivelse av redskap forspiller bevis eller legger frem uriktige dokumenter eller på annen måte søker å villede Kystvakten."
Herredsretten har funnet det bevist at Kystvaktens formål med ordren til skipperen om å stanse og slippe Kystvakten om bord, var å få gjennomført politietterforskning etter skyteepisoden om natten, og at det ble meddelt skipperen at ordren om å stoppe skyldtes skyteepisoden. Det var således ikke tale om å gjennomføre noen inspeksjon knyttet til selve fisket. Herredsretten kom til at forholdet da ikke ble rammet av §5, og fant ikke grunn til å gå inn på om det kunne henføres under andre straffebestemmelser.
Etter påtalemyndighetens syn er lovanvendelsen på dette punkt uriktig. Det faktum at Kystvakten hadde gitt skipperen ordre om å stoppe og slippe Kystvakten om bord, og at ordren ble oppfattet, er tilstrekkelig til å bringe vernesoneforskriften §5 til anvendelse. Subsidiært hevdes det at retten burde drøftet om forholdet gikk direkte inn under lov om Norges økonomiske sone §8 annet ledd. Denne bestemmelsen må få anvendelse selv om vernesoneforskriften §6 annet ledd etter sin ordlyd som følge av en feil gjorde unntak fra den.
Forsvareren har tiltrådt og utdypet herredsrettens begrunnelse. Det hevdes at Kystvakten mangler kompetanse til å gjennomføre inspeksjoner for andre formål enn håndhevelse av fiskerilovgivningen. Dette følger av saltvannsfiskeloven §47 første ledd, som begrenser Kystvaktens inspeksjonsrett til kontroll med at bestemmelsene i loven selv og de lover som er nevnt i §46 første og annet ledd, blir overholdt. Kystvaktens kompetanse til å foreta etterforskning av andre straffbare forhold er hjemlet i §46 tredje ledd, og korresponderer således ikke med noen inspeksjonsrett.
Det gjøres gjeldende at vernesoneforskriften §5 ikke gir noen selvstendig hjemmel for inspeksjon, men bare kan anvendes når Kystvakten har annen hjemmel for inspeksjonskompetanse. Videre hevdes det at "X II" ikke drev fiske da ordren ble gitt, idet den var på vei bort fra fiskefeltet. Ytterligere har forsvareren - som en ny anførsel for Høyesterett - vist til at vernesoneforskriften §6 annet ledd, slik den lød på det aktuelle tidspunkt, gjorde unntak fra regelen i lov om Norges økonomiske sone §8 annet ledd for vernesonen. Da det er §8 annet ledd som i tilfelle må være straffehjemmel for skipperens nektelse av å etterkomme Kystvaktens ordre, må resultatet bli frifinnelse. At unntaket i §6 annet ledd skyldtes en inkurie, kan ikke endre det resultat som følger av ordlyden.
Jeg finner det naturlig å drøfte den siste anførsel først.
Loven av 1976 om Norges økonomiske sone hadde i sin opprinnelige skikkelse straffebestemmelsen i §8 første ledd og inndragningsbestemmelsen i §8 annet ledd. Det fulgte av §8 tredje ledd at Kongen for en overgangsperiode eller etter avtale med fremmed stat kunne fastsette begrensninger i anvendelsen av første og annet ledd. I vernesoneforskriften, gitt ved kongelig resolusjon av 3 juni 1977, ble det i §6 annet ledd bestemt at §8 annet ledd i loven om Norges økonomiske sone - altså inndragningsbestemmelsen - inntil videre ikke kom til anvendelse.
Ved saltvannsfiskeloven av 1983 ble det gitt mer utførlige straffebestemmelser i lov om Norges økonomiske sone §8, og reglene om inndragning, som også ble gjort noe mer utførlige, ble flyttet til §9. Adgangen for Kongen til å fastsette begrensninger i anvendelsen av strafferegelen og inndragningsregelen ble beholdt, jf §10. Men ved en inkurie ble det ikke gjort noen endring i vernesoneforskriften §6 annet ledd, som nå selvsagt skulle ha vist til inndragningsregelen i §9. Spørsmålet er så om den åpenbart uriktige henvisning til §8 annet ledd i lov om Norges økonomiske sone innebærer at denne del av lovens straffebestemmelse ikke får anvendelse i vernesonen.
Jeg antar at det vil kunne forekomme tilfelle hvor en bestemmelse i en lov eller forskrift må forstås etter sin ordlyd selv om en nærmere undersøkelse vil vise at ordlyden beror på en ren lapsus. I det foreliggende tilfelle finner jeg imidlertid at bestemmelsen i vernesoneforskriften §6 annet ledd bør forstås slik den var tilsiktet. Da bestemmelsen ble gitt, etablerte den gjennom sin henvisning et unntak fra inndragningsregelen i lov om Norges økonomiske sone §8 annet ledd. Selv om man glemte å endre henvisningen da denne regelen ble flyttet til lovens §9, kan jeg ikke se annet enn at henvisningen fortsatt må anses for bare å gjelde inndragningsregelen, som det fortsatt var gjort unntak fra innenfor vernesonen. Det kan innvendes at henvisningen dermed blir misvisende for den som leser forskriftsbestemmelsen uten å kjenne forhistorien. Slik jeg ser det, kan man vel etter omstendighetene vareta denne innvending ved å anvende reglene om rettsvillfarelse, selv om en slik villfarelse ikke synes særlig praktisk, men ikke ved en forskriftstolkning som både er utilsiktet og gir et resultat som fremtrer som helt umotivert.
Jeg tilføyer for ordens skyld at vernesoneforskriften §6 ble endret 12 august 1994, jf drøftelsen i HR-1996-00045 B, men dette er uten betydning i vår sak.
Det neste spørsmål blir så om Kystvakten gyldig kunne gi skipperen ordre om at "X II" skulle stoppe og slippe Kystvaktens folk om bord. Jeg kan ikke se at vi kan trekke noen antitetisk slutning ut fra ordlyden i saltvannsfiskeloven §47 om Kystvaktens inspeksjonsrett. Denne bestemmelsen etablerer en alminnelig adgang til inspeksjon for å sikre overholdelse av bestemmelsene i fiskerilovgivningen, uavhengig av om det foreligger noen konkret mistanke om ulovlige forhold. Etter lovens §46 tredje ledd kan imidlertid Kystvakten også foreta etterforskning av andre straffbare handlinger som er begått innenfor dens jurisdiksjonsområde. Jeg finner det ikke nødvendig i denne sak å ta standpunkt til om Kystvakten under slik etterforskning har en alminnelig adgang til å stanse og undersøke fartøyer. Iallfall i vår sak, hvor det dreide seg om etterforskning i anledning av straffbart forhold begått mot tjenestemenn under deres håndhevelse av fiskerilovgivningen, ville det gi svært dårlig sammenheng om ikke loven skulle anses for å gi Kystvakten nødvendig hjemmel.
Når det legges til grunn at Kystvakten hadde kompetanse til å gi skipperen på "X II" ordre om å stanse for inspeksjon, finner jeg det klart at skipperens nektelse av å følge ordren var en overtredelse av vernesoneforskriften §5. Det er gjort gjeldende at tråleren, fordi den på det aktuelle tidspunkt hadde avsluttet fisket og var på vei tilbake til Island, ikke kan anses som "fartøy som driver fiske eller fangst i sonen". Men så snevert kan regelen åpenbart ikke forstås.
Jeg finner således at herredsrettens frifinnelse av B og X Corporation INC bygger på uriktig rettsanvendelse, og at dommen med hovedforhandling må oppheves for så vidt.
Jeg stemmer for denne
1. Anken fra A forkastes.
2. Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt gjelder frifinnelsen av B og X Corporation INC.