HR-1996-466-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-11-21 |
| Publisert: | HR-1996-00466s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00466S , jnr 444/1996 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Backer, Gussgard, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §184, Straffeloven (1902) §291, §292, §49, §171, §388 |
A, født xx.xx.1970, ble ved Indre Sogn forhørsretts kjennelse av 8 oktober 1996 varetektsfengslet i medhold av straffeprosessloven §184, jf §171 første ledd nr 3 fram til 4 november 1996. Han er av Sogn politikammer siktet for overtredelse av straffeloven §292, jf §291 første ledd, jf §49 og fire tilfeller av overtredelse av straffeloven §292, jf §291 første ledd. Forholdene gjelder kirke- og gravplasskjendinger.
Ved Sogn forhørsretts kjennelse av 4 november 1996 ble fengslingsfristen forlenget fram til 2 desember 1996. Siktede påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 6 november 1996 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
Siktede har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §184 jf §171 første ledd nr 3 feil, og at kjennelsen er mangelfullt begrunnet.
Ved varetektsfengsling i medhold av straffeprosessloven §184, jf §171 første 1 ledd nr 3 foreligger det et krav om konkrete opplysninger som sannsynliggjør fare for nye straffbare forhold. For at fengslingskjennelsen skal ha tilstrekkeligegrunner, må det framgå hvilke konkrete opplysninger lagmannsretten bygger på når den finner at det foreligger kvalifisert gjentagelsesfare. I lagmannsrettens kjennelse av 6 november 1996 foreligger det ikke andre opplysninger om lagmannsrettens vurdering på dette punktet enn en henvisning til at siktede har begått de straffbare handlingene over et tidsrom fra 10 februar til 21 september 1996, i en periode da siktede var under psykiatrisk behandling. På denne bakgrunn må det legges til grunn at lagmannsretten også har lagt vekt på andre momenter i den skjønnsmessige vurderingen som forutsettes gjort, og at disse ikke er kommet til utrykk i kjennelsens premissser. Premissene er i så fall mangelfulle.
Lagmannsretten har videre lagt til grunn en uriktig forståelse av tvangsvilkåret i straffeprosessloven §184, jf §171 første ledd nr 3. To straffbare forhold innenfor en periode på ca 7 måneder, samtidig som en har gått til psykiatrisk behandling, kan neppe være tilstrekkelig til å oppfylle kravene til kvalifisert tilbakefallsfare. Dette forsterkes av at siktede er tidligere ustraffet. Det vises til Bjerke, Straffeprosessuelle tvangs- og rettsmidler side 18 tredje avsnitt.
Det er lagt ned slik påstand:
"Gulating lagmannsretts kjennelse i sak nr LG-1996-01814 : A mot påtalemyndigheten oppheves."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Det foreligger et videre kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset ved straffeprosessloven §388. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking.
Det er anført at det foreligger saksbehandlingsfeil i form av mangelfulle grunner for lagmannsrettens kjennelse, og at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §184, jf §171 første ledd nr 3 feil. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det foreligger noen feil. Lagmannsretten uttaler at det foreligger "kvalifisert gjentakelsesfare". Siktelsen omfatter forsøk på å brenne ned en kirke og fire tilfeller av skadeverk rettet mot kirke eller kirkegårder. I ett tilfelle skal ca 50 gravsteiner ha blitt veltet. I et annet tilfelle skal kirkeveggen ha blitt påført sataniske tegninger og symboler med spraymaling. Siktede er under rettspsykiatrisk observasjon, og lagmannsretten viser til at handlingene er utført mens han hadde psykiske problemer. Utvalget finner at lagmannsrettens begrunnelse er tilstrekkelig. Den konkrete vurdering kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.