HR-1996-471-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-11-22 |
| Publisert: | HR-1996-00471s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00471S , jnr 452/1996 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Backer, Gussgard, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §258, Straffeprosessloven (1981) §171, §127, §162, §228, §232, §257, §317, §174, §184, §185, §388 |
A, født xx.xx.1977, ble ved Oslo forhørsretts kjennelse av 1 november 1996 løslatt med meldeplikt til 29 november 1996. Han er av Oslo politikammer siktet for overtredelse av straffeloven §258 jf §257, jf straffeloven §228 annet ledd jf §232, straffeloven §127, straffeloven §317 første ledd og straffeloven §162 første ledd. Politiet påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett som 7 november 1996 avsa kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1977, kan i medhold av straffeprosessloven §184, jf §171 første ledd nr 3, jf §174 og §185 holdes i fengslig forvaring, dog ikke ut over fredag 29 november 1996 kl. 14.00."
A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten har lagt til grunn at han er inne i en aktiv periode, idet det er bare siktelsens post I b og IV som refererer seg til den senere tid.
I tillegg er det en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har vurdert om det er slik gjentakelsesfare som loven krever, mangelfulle kjennelsesgrunner. Det vises bare til hans aktivitet og til at lovens vilkår er til stede, uten at det konkret er drøftet om denne aktiviteten medfører at varetektsfengsling "antas påkrevd for å hindre" fortsatt kriminalitet. Lagmannsretten synes ikke å ha foretatt den nødvendige drøftelse av om det etter en helhetsvurdering foreligger sterk grad av sannsynlighetsovervekt for at han skal begå nye straffbare handlinger om han ikke varetektsfengsles. Det kreves i tillegg en konkretisering av hvilke forhold som tilsier at tilbakefallsfaren er større hos denne siktede i forhold til en "normalsiktet", jf Rt-1996-93, da en mer alminnelig fare for tilbakefall ikke er tilstrekkelig.
Det er anført at lagmannsretten har tolket loven feil når det fastslås at det i denne saken er nødvendig å varetektsfengsle ham. Det vises til at han i perioden fra han ble løslatt av forhørsretten og frem til han ble gjeninnsatt i varetekt gjennomførte meldeplikten for politiet, samt at han var på vei hjem til sin far på Vestlandet, da han ble pågrepet.
Det er lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. A løslates."
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Det foreligger et videre kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset ved straffeprosessloven §388. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking.
Siktelsen av 1 november 1996 omfatter 6 straffbare handlinger, begått i tidsrommet 28 september til 31 oktober 1996. Handlingene er begått i prøvetiden for en betinget dom. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det foreligger noen saksbehandlingsfeil når lagmannsretten på denne bakgrunn uttaler at siktede er inne i en aktiv periode, og at det foreligger "kvalifisert fare" for gjentakelse.
Spørsmålet om varetektsfengsel er "påkrevd for å hindre" siktede i å begå en ny straffbar handling, var den sentrale problemstillingen under lagmannsrettens behandling. Når lagmannsretten uttaler at vilkårene for fengsling er tilstede etter straffeprosessloven §171 første ledd nr 3, må dette ut fra saksforholdet og det som ellers uttales i kjennelsen, forstås slik at lagmannsretten anser dette vilkår oppfylt. Det foreligger heller ikke her noen saksbehandlingsfeil.
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har tolket lovbestemmelsen feil. Lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.