HR-1996-489-K - Rt-1996-1172
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-09-26 |
| Publisert: | HR-1996-00489-K - Rt-1996-1172 (361-96) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Sakkyndige, Barnerett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Frostating Lagmannsrett LF-1996-00545 A - Høyesterett HR-1996-00489 K, jnr 264/1996 |
| Parter: | A (advokat Geir Hatling) mot B (advokat Leif Holm) |
| Forfatter: | Backer, Coward, Oftedal Broch |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens beslutning om å nekte å oppnevne sakkyndig i barnefordelingssak.
Ved X herredsrett dom av 28 mars 1996 ble det blant annet bestemt at B skal ha den daglige omsorgen for partenes fellesbarn C, født xx.xx.1991 og D, født xx.xx.1994.
A påanket dommen til Frostating lagmannsrett. I anken begjærte hun oppnevnt en sakkyndig i forbindelse med lagmannsrettsbehandlingen. I anketilsvaret motsatte B seg dette.
Forberedende lagdommer ba 12 juli 1996 barneverntjenesten uttale seg om det vil være best for barna om faren eller moren har den daglige omsorgen. I brev av 17 juli 1996 ba den ankende part om lagmannsrettens syn på anmodningen om oppnevnelse av sakkyndig.
Lagmannsretten nektet ved beslutning av 5 august 1996 å oppnevne sakkyndig da dette ikke ble sett som nødvendig i saken.
A har i rett tid påkjært avgjørelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun hevder at beslutningen er uriktig. Hun har i det vesentligste anført:
Lagmannsrettens begrunnelse for at det ikke skal oppnevnes sakkyndig i saken, er at barneverntjenesten kjenner saken fra tidligere. Det bestrides at barneverntjenesten kan opptre som sakkyndig i saken, da det er uheldig at sakkyndige som har hatt kunnskap til saken tidligere, oppnevnes som sakkyndig utfra deres tidligere kunnskap om partene, jf Karnov side 1917. Barnevernet kom inn i bildet før saken kom opp for herredsretten, i forbindelse med partenes separasjon. Barneverntjenestens utredning var på det tidspunkt ikke ment som et bidrag til å avgjøre hvem av partene som skal ha den daglige omsorg for partenes felles barn. Det følger videre av Karnov side 1917 at dersom barnevernet tidligere har hatt befatning med saken, må taushetsplikten gjelde.
Videre vil en oppnevnelse av sakkyndig i saken være avgjørende for å få en sikker behandling av saken da en sakkyndig vil være mer kompetent til å ta stilling til hvem av partene som skal ha den daglige omsorg for barna. Denne vurderingen må foretas av en nøytral person som ikke kjenner partene, slik at vurderingen får den nødvendige tillit fra begge parter.
Den sakkyndige skal ta stilling til hvem av partene som bør ha den daglige omsorg for barna. Det dreier seg om en avgjørelse som angår små barn, og en nøytral uttalelse fra en sakkyndig vil være viktig for sakens utfall.
Til motpartens anførsel om at partene da saken sto for herredsretten samtykket i innhenting av uttalelse fra barneverntjenesten, bemerker den kjærende part at det var tale om innhenting av de opplysninger som forelå på det tidspunkt forespørselen fra retten kom, og ikke en forespørsel om en vurdering fra sakkyndiges side. Barnevernet hadde på det tidspunkt ikke engasjert seg i hvem av partene som skulle ha den daglige omsorg for barna. At den kjærende part aksepterte at disse opplysninger kunne fremlegges, innebærer ikke mer enn at hun ikke hadde noen grunn til å holde disse opplysninger skjult for retten. Samtykket gikk imidlertid ikke ut på at barnevernet kunne foreta en vurdering av hvem som bør ha den daglige omsorgen.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens avgjørelse i brev datert 5. august 96 oppheves.
2. Det oppnevnes sakkyndig i saken. "
B har imøtegått kjæremålet. Han anfører at en slik utsettelse som en oppnevnelse innebærer, vil være uheldig for barna. Han bestrider at det foreligger formelle hindringer for at barneverntjenesten avgir uttalelse i saken: Barneverntjenesten kan ikke sies å ha hatt befatning med saken tidligere. Dertil kommer at partene uttrykkelig samtykket i at herredsretten innhentet en uttalelse fra barnevernet.
Det må videre vektlegges at den kjærende part ikke har konkretisert hva en særskilt sakkyndig kan uttale seg om som barneverntjenesten ikke kan. Barneverntjenesten har nå hatt befatning med saken over lengre tid, og det kan ikke antas at en sakkyndig vil kunne avgi uttalelse som kvalitetsmessig er bedre enn den uttalelse barneverntjenesten vil kunne gi. Den sakkyndige vil kun måtte basere seg på observasjoner over et begrenset tidsrom, og vil for øvrig være henvist til å bygge på samtaler med partene, eventuelt også samtale med barneverntjenesten.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Frostating lagmannsretts beslutning ved brev 5. august 1996 stadfestes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at en nektelse av å oppnevne sakkyndig i en barnefordelingssak kan påkjæres, jf Rt-1983-1562. Det er på den annen side ikke adgang til å påkjære rettens valg av bestemte sakkyndige. Det som lagmannsretten her har vurdert som alternativer, er imidlertid ikke valget mellom flere sakkyndige, men valget mellom å be om uttalelse fra barneversnemnda og å oppnevne sakkyndig, og det må da være adgang til å påkjære lagmannsrettens beslutning om å nekte å oppnevne sakkyndig. Utvalget kan prøve alle sider ved beslutningen.
Lagmannsrettens begrunnelse for ikke å oppnevne sakkyndig har vært at saken kan bli tilstrekkelig belyst gjennom en uttalelse fra barnevernsnemnda. Denne uttalelsen er blant annet ment å belyse utviklingen etter at barnevernsnemnda ga en tidligere uttalelse i saken. I hvilken grad dette vil kunne skje, avhenger imidlertid blant annet av barnevernsnemndas rettslige adgang til å uttale seg om disse forholdene. Dels reiser dette spørsmål om barnevernsnemndas taushetsplikt i utgangspunktet gjelder også når nemnda blir bedt om uttalelse etter barneloven §41, et spørsmål som er drøftet blant annet i Karnov, note 83 til barneloven. Dels kan svaret avhenge av om det blir gitt samtykker som fritar fra en eventuell taushetsplikt.
Behovet for å oppnevne en sakkyndig må vurderes i lys av svarene på disse spørsmålene, som ikke er drøftet av lagmannsretten. Det må også vurderes hva som lar seg forene med en ønskelig fremdrift av saken, noe det hører under lagmannsretten å avgjøre, jf Rt-1984-762. Utvalget er etter dette kommet til at lagmannsrettens beslutning må oppheves, slik at lagmannsretten kan ta stilling til de spørsmål som er reist.
Saksomkostninger for utvalget er ikke påstått tilkjent.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens beslutning oppheves.